På tiden da vinterfjellet er på sitt vakreste var det tid for egenferd under Bachelorstudiet i friluftsliv. I små grupper skulle vi velge tur, sette mål for turen og planlegge turen. Erik foreslo vintertur et sted han kjente i Stølsheimen. Daniel og jeg var straks med på planen.

Å sette mål var en enkel sak:

• Trivsel på tur.
• Praktisere orientering i vinterfjellet, herunder kart, kompass og GPS.
• Høste erfaringer fra vintertur.

Bålnatt

Rett før vi skulle på tur fikk vi også med Beatrice i gruppa. Siden Erik tok med eneboligen, et lite Unna telt, var det god plass i storteltet så det gjorde ikke så mye. Vi satte Beatrice inn i planene, og var klare for tur.

Første dag var avsatt til å prioritere første mål: Trivsel på tur. Vi fylte derfor på med ekstra mye god mat, og fant oss en teltplass med ubegrensede mengder med tørr furuved etter et par timer. Det tok ikke lang tid før flammene slikket opp langs tørre furugreiner, og lukten av nykokt kaffe fylte lufta.

Etter en ny runde for å fylle vedlageret før en lang kveld ved bålet kunne vi starte middagen. Jeg satte i gang med fløtegratinerte poteter, Erik surret sjampinjong og løk, og Daniel styrte panna med biff. Et herremåltid foran et knitrende bål.

Erik får seg litt energipåfyll før vedjakten.

God mat gir trivsel på tur.

Middag på bålet.

En gjeng i godt turhumør.

Frisk tur til Tvinnestølen

Morgenen etter fikk vi fart på flammene og kokt litt kaffe før det var tid for å fortsette opp i høyfjellet til Tvennestølen. Vinden hadde tatt seg opp i løpet av natten, og over tregrensen blåste det friskt.

Da jeg snudde meg kunne jeg se Beatrice bli blåst overende av et vindkast. Med godt marktrykk, og mer aerodynamisk kroppsfasong gikk det greit med meg. Jeg fortsatte opp til toppen for å legge fra meg sekken, før jeg rant ned og tok over sekken til Beatrice. Uten sekken som ekstra vindfang kom Beatrice seg opp resten av stigningen.

Fremme ved Tvinnestølen fikk vi endelig en pause fra vinden. Erik fikk fyrt opp i ovnen, og den største kjelen ble fylt med snø og satt over varmen. Etter hvert som varmen bredde seg i den lille hytta fant Daniel frem sjakkspillet fra sekken, og vi var sysselsatt resten av kvelden.

Hyttekos på Tvinnestølen.

Topptur til Kvitanossi

I løpet av natta løyet vinden helt, og vi våknet til en hvit fjellverden badet i sol fra blå himmel. Ikke et vindpust kjentes der vi gikk videre med oppbrettede ermer mot nord. Dagens plan var å sette opp leiren, og så gå en liten topptur til Kvitanossi.

Før den siste stigningen fant vi en leirplass med litt le om det skulle blåse opp. Beatrice ville bli igjen for å etablere leir og øve på orientering mens vi gikk topptur. Vi hjalp til med å få opp teltene, og så fortsatte vi på toppturen, mens Beatrice startet å grave arbeidsgrop i teltet.

Noen timer senere var vi tilbake i leiren, og sultne etter en god dag på ski. Sola varmet fremdeles godt, så vi tok med oss liggeunderlagene ut i sola for å nyte dagens siste solstråler.

Det er umulig å knipse et normalt bilde av Daniel.

Beatrice øver med kartet.

Erik peker og ferteller på toppen av Kvatanossi.

Stølsheimen.

Middag ute i sola.

En lang nedkjøring

Dagen etter våknet vi av at sola varmet på teltduken. Med trøtte øyne kunne vi registrere at snorkingen hadde opphørt fra Eriks enebolig, så vi tok med liggeunderlag og primus ut for en frokost i sola før vi fortsatte over fjellet.

Etter hvert som vi kom over toppen, og var klar for den lange nedkjøringen hadde sola fått jobbet godt med snøen. Der sola skinte var snøen myk, og i skyggepartiene begynte det å danne seg en fin skarehinne. Med tung sekk og ujevnt underlag ble det en tålmodighetsprøve å komme ned fra fjellet.

Erik kjørte først og føyk nedover i elegante telemarksvinger. Jeg kom like bak, fektet litt med armene, og klarte å holde meg på beina. Bak meg så jeg Daniel foreta noen akrobatiske bevegelser, og lande med ansiktet først – en Face Plant av beste skoleeksempel. Bakerst, med en imponerende stoisk innsats, ble det mange knebøy for å komme seg tilbake på beina for Beatrice.

Erik og jeg begynte etter hvert å bli småkalde av å vente, så vi foretok et lite råd. Vi kunne lett se at Beatrice var oppgitt over å ikke mestre nedkjøringen. Vi ble derfor enige om at han skulle kjøre ned til et egnet sted for å slå leir, og så returnere opp uten sekk. Da han møtte oss på oppover turen litt senere, kunne han overta sekken til Beatrice. Uten sekk ble det en lek å kjøre ned bakken, og opplevelsen ble til slutt preget av litt positiv mestring.

På toppen før en lang nedkjøring.

Stølsheimen i retning mot Voss.

Matlaus men ikke rådlaus

Nede i skogen var det tid for en liten rådslagning. Vi var tom for kokekaffe og hadde bare turmat igjen i sekken. Det var også noen timer igjen med dagslys, så etter en kikk på kartet var løsningen klar. Daniel, Erik og Beatrice etablerte leiren og fyrte bål, mens jeg tok på meg skiene for en tur på butikken.

Med tom sekk og slushføre gikk det fort nedover til parkeringen. Der fikk jeg skiftet til joggesko, og kjørte på butikken. Noen timer senere var jeg tilbake ved bålet med grillmat og litt god drikke.

Det ble en lang kveld med gamle turhistorier rundt bålet den kvelden. Var vi helt stille kunne vi høre Tiuren som øvde på sangen til morgenens spilling på myra.

En siste kveld ved bålet.

Regnfull avslutning

I løpet av natten ble tiurleiken overdøvet av regn som trommet på nylontaket. Så dagen etter drøyde vi ikke tiden før vi pakket sammen for den siste etappen ned til bilen.

På den lange kjøreturen hjem fikk vi tid til å evaluere turen. Opplevelsene hadde vært varierte, med lange bålkvelder, snøfokk, hytteovernatting, teltliv, topptur, sol og vindstille vinterfjell. Konklusjonen ble at vi hadde nådd målene med turen, ikke minst det viktigste som var «Trivsel på tur».

Fra egenferd turen til andre året på Bachelor Friluftsliv i Sogndal 2008

Bussjåføren fra Fauske til Sulitjelma var av den hjelpsomme typen. Han la merke til sekken da jeg gikk på, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Jeg fortalte at planen var å gå fra Sulitjelma til Narvik, men ikke viste hvor jeg skulle av. Han var kjent i området, og lovte å stoppe for å vise hvor jeg skulle starte.

Nesten hele veien til Sulitjelma fortale sjåføren om turer i Sulitjelmafjellene, så da han stoppet og sa «Her skal du av», var jeg sugen på å starte langturen. Sjåføren ble med ut og fulgte meg over veien til et skilt merket SOT. «Det er bare å følge grusveien opp her. Det står skilt der stien starter». Jeg takket for alle tipsene, før sjåføren ønsket god tur og kjørte videre.

Jeg justerte sekken og startet på den lange seige motbakken opp fra Sulitjelma. Mange Norge på langs vandrere har beskrevet bakken som Norges seigeste, og med 24 timer på reise med norsk kollektivtrafikk skjønte jeg hva de mente. Det gikk jevnt oppover kilometer etter kilometer.

Omsider flatet det ut, og etter hvert dukket Ny-Sulitjema fjellstue opp. Etter den lange reisen var jeg ikke i tvil. Det var tid for å ta første natt på hytte.

Den lange seige bakken opp fra Sulitjelma

Ny-Sulitjelma fjellstue

På Ny-Sulitjelma ble jeg kjent med merket for Nordkalottruta. Den ruta ble del av en tur neste sommer.

Inne på Ny-Sulitjelma fjellstue. Mer husfølelse en hyttestemning.

Sulitjelmafjellene

Jeg våknet frisk og uthvilt etter å ha sovet uavbrutt i 12 timer på hytta. De neste ukene skulle jeg gå nordover gjennom Sulitjelmafjellene, Padjelanta og Narvikfjellene. Jeg hadde god tid, og det var ingen grunn til å kaste bort tiden på hytta. Jeg fikk pakket sammen og gikk nordover.

Fra Ny-Sulitjelma fulgte jeg stien til Sorjushytta. Snøsmeltingen var ikke over i starten av juli, så det ble mange snøflekker å krysse. Det gjorde ikke så mye. Snøen var fast, og der bekkene gikk flomstore var det gjerne mulig å krysse på en snøbro.

Med friske bein pa passerte jeg dagens høyeste punkt på 1050 moh. Mot nord kunne Sorjushytta så vidt skimtes nede ved et islagt Sorjusvatn. Mot øst resite den mektige Suliskongen seg bakenfor Sulitjelmabreen. I vest kunne jeg se Blåmannsisen stikke en av armene ned i Blåmannsisvatnet. Et vilt og vakkert terreng, og jeg skjønte hvorfor de fleste som går Norge på langs velger en svipptur innom Sverige og Padjelanta på dette strekket av landet.

Jeg fortsatte end til Sorjushytta, og kom frem med nyvaskede bein etter et lite vad noen hundre meter før jeg var fremme. Der ble jeg møtt av to personer som hadde dugnad på ny-hytta. De kunne fortelle at den gamle ny-hytta ble tatt av stormen Narve i januar 2006. Restene lå som en liten plankehaug litt unna. Nå hold de på med det siste støket med maling og fikset inne slik at den kunne være klar for nye besøk om noen uker.

Snøen sørget for snøbroer over de fleste bekkene i Sulitjelmafjellene.

Reinsflokk i Sulitjelmafjellene.

Sorjushytta

Dugnad på nye-nye-Sorjushytta.

Gamle Sorjushytta ble hjem for en natt.

Padjelanta og svenske turisthytter

Etter Sulitjelmafjellene fortsatte turen over Riksgrensa og inn i Padjelanta nasjonalpark. Litt før grensen gikk det en hengebro over en smeltevannselv. Det var tydelig at vinteren hadde vært hard, for en av stolpene på land var knekt, og rekkverket hang ned under broa. Det fristet lite å krysse brua, men samtidig fristet det enda mindre å vade ut i smeltevannet. Etter to forsøk, og en hel del hyperventilering, krøp jeg helskinnet over brua og fortsatte inn i Sverige.

Ved enden av Voulep Sårjåsjávvre ligger Sårjåsjaure fjellstuga. Hytta lå vakkert plassert ved en lang strand, med en foss like nedenfor. Spent på Svenske turisthytter stakk jeg hodet inn. Om området fristet til et opphold, så ble det raskt endret etter en tur inn på hytta. Sårjåsjaure fjellstuga var en kald og upersonlig hytte. Innvendig fant jeg to små krakker, et lite bord festet til veggen, et par køyer, og et totalt fravær av ved. Jeg gikk videre.

Fra Sårjåsjaure fjellstuga gikk det nedover, og jeg kom inn på Padjelantaleden. Å komme fra Sulitjelmafjellene til Padjelanta i starten av juli var litt av en overgang. Mens snøen fortsatt lå i høyden, var det full vår nede i dalen.

Vinteren hadde herjet hardt med hengebroa i Sulitjelmafjellene.

Ingen tollere å se på riksgrensen.

Sårjåsjaure fjellstuga ligger fint til.

En sliten hytte ble første møte med svenske turistforeningen.

To pinnestoler og et spinkelt bord på veggen var alt Sårjåsjaure fjellstuga hadde å by på.

På handletur i Staloloukta

Etter et par dager i Padjelanta nærmet jeg meg Staloloukta. Der hadde jeg hørt det var mulig å kjøpe fersk varmrøkt røing, og handle litt forsyninger i den lokale kiosken. Det skulle bli godt med litt forfriskninger etter 5 dager på tur.

Jeg fant veien frem til turisthytten for å finne en seng for natten. Klokka hadde så vidt passert sju på kvelden, men det var tydeligvis litt seint å ankomme. Litt motvillig dukket en uinteressert tenåringsjente frem fra bakrommet, og etter å ha avlevert en fin sum norske kroner (vekslingskursen var ikke mye å skryte av), fikk jeg en seng for natten.

Så snart sekken var plassert på rommet gikk jeg for å finne kiosken. Den lå noen hundre meter fra hytta, og utvalget i turmat og andre godsaker imponerte meg. Her viste de tydeligvis hva en fjellvandrer trengte. Så med ny forsyninger, og et par kalde pils kunne jeg sette meg ute i kveldssola før jeg ruslet tilbake til rommet.

Virrijaure

Staloloukta.

Staloloukta ble et trivelig møte, selv om turisthytta ikke fristet til flere besøk.

Svenske plankestier

0600 neste morgen spilte kasserolleorkestret opp. Det var umulig å ignorere den tiltagende klimpringen, og mengden av folk som romsterte frem og tilbake i gangen. Smal i øynene kikket jeg forvirret ut i gangen. Kvelden før hadde jeg bare sett noen få gjester i stua, mens nå krydde det av folk over alt og matsalen var full. Jeg vasket meg ut av rommet, og forsvant ut døra i kaoset for å ta frokosten oppe i høyden.

Turen videre gjennom Padjelanta gikk på velbrukte stier. Og så snart det var en fuktig flekk i terrenget så det ut som om en svenske med stor skog og eget sagbruk hadde gått amok. Kilometer på kilometer med plankesti var lagt ut. En dag regnet jeg ut at 5 av 28 kilometer gikk på planker. En smal sti, som ble livsfarlig så snart det kom et par regndråper.

Etter møtet med Staloloukta valgte jeg teltet resten av turen i Padjelanta. Jeg fant også løsningen på mysteriet med folket som plutselig fylte hytta på morgenen. Det så ut til at svenske turgåere likte å starte før klokka 8, være fremme tidlig på neste hytte, spise middag og så legge seg tidlig tidlig. Det passet meg bra. En time om dagen møtte jeg motgående trafikk, og resten av tiden hadde jeg fjellet stort sett for meg selv.

En liten perle i Padjelanta.

En av mange hengebroer i Padjelanta.

Kilometer på kilometer med plankestier.

Selv over de minste fuktige flekker var det lagt planker. Forøvrig en ganske så karrakteristisk stein.

Det er ingen fare for å bli våt på beina med slik tilrettelegging.

En rype som forsøkte å lure meg vekk fra kyllingene.

Etter Staloloukta ble teltet benyttet gjennom Padjelanta.

80 meter med gyngende mareritt

Etter noen dager kom jeg til Voujatjædno, og stod foran 3 hengebruer for å komme over elva. Den første brua var 80 meter lang, og Sveriges lengste hengebro for vandring. 80 meter på to planker som hang fra stålwire høyt over brusende vannmasser. Jeg trakk pusten dypt og gikk forsiktig ut på brua. 5 meter. Brua begynte å gynge, beina sviktet og jeg trakk meg tilbake på trygg grunn.

Den spinkle brua var mer en jeg var komfortabel med. Men jeg skulle over, så jeg prøvde å overbevise meg selv om at den hadde holdt folk før. Den var helt sikkert trygg. Det hjalp selvsagt ikke, og jeg var like skjelven da jeg sank ned på kne for et nytt forsøk. Millimeter for millimeter smøg jeg meg over, mens jeg inspiserte planker, spiker og skruer.

9 minutter etter at jeg startet hadde jeg tilbakelagt 80 meter med gyngende mareritt. Nå gjenstod det bare to litt kortere bruer før jeg kunne gå over fjellet til Vaisaloukta for å ta båten over Akkajaure til Ritsem for en varm dusj og litt proviantering.

80 meter med gyngende mareritt. Da jeg gikk Nordkalottruta i 2011 var brua byttet ut med en mer solid jernbru.

Teltliv.

Matpause mens jeg venter på båten i Vaisaloukta

Proviantering for en ny uke på Ritsem.

Narvikfjellene

Etter en natt på Ritsem hadde jeg fylt sekken med forsyninger for en ny uke og fortsatt nordover mot Narvikfjellene. To dager senere var jeg ved Gautelishytta.

Jeg brukte Gatelishytta som base for fisketurer de neste dagene. Time etter time gikk jeg rundt med fiskestanga. På de mindre vannene var isen i ferd med å gå, mens de store lå åpne. Det burde være gode forhold for «vårfiske», men fisken var treig. Alt jeg fikk var småfisk på 200-300 gram.

Planlegging av neste etappe på Ritsem.

Teltplass rett før grensa og Narvikfjellene.

I Narvikfjellene lå det fortsatt mye snø i andre halvdel av juli.

Gautelishytta.

Norske hengebruer var om mulig enda skumlere en de lange svenske.

Mage fangst.

Haiketur til Narvik

Etter hvert gikk jeg videre mot Cáihnavággihytta i følge med flokker av reinsdyr. Narvikfjellene viste seg frem med sol og behagelige temperaturer. Fisken uteble imidlertid, så etter hvert minket det på provianten og jeg satte kursen mot nærmeste vei.

Etter noen kilometer langs grusveien ned mot Skjomdalen kom en volvo kjørende med to personer i. Jeg la merke til at karen hadde Reckonpack og feltbukse på seg. Det viste seg at han nettopp var ferdig som soldat på HJK, og nå hadde vært på tur med en venninne noen dager. Det viste seg også raskt at vi hadde flere felles kjente på Rena, så det ble en hyggelig tur ned dalen.

Underveis la jeg merke til at han hadde bilen i fri, og motoren på tomgang. Lite bensin var forklaringen, og han håpet å komme seg til nærmeste stasjon. Da vi kom ned anleggsveien var det stopp. Bilen var bensintørr og mobilen var uten dekning.

Heldigvis kom det to biler fra Statkraft forbi like etterpå. Vi praiet hver vår bil. En for tur til nærmeste bensinstasjon, mens jeg satt på med Statkraftkaren som skulle til Narvik. Senere på kvelden traff jeg igjen karen i Narvik for å dele noen kalde pils på en pub.

Sommer i Narvikfjellene.

Cáihnavággihytta.

Og på toppen av fossen var det en hengebro…

Etterspill

Mens jeg ruslet ned til stasjonen etter en natt på hotell i Narvik kjente jeg at 18 dager på tur var litt lite. Jeg ville gå mer. Jeg fant frem en mynt fra lomma og knipset den i lufta. Krone så går jeg av toget på Kongsvoll og tar en tur i Dovrefjell. Mynt så reiser jeg helt hjem. Det ble Krone, så jeg gikk innom butikken og kjøpte mat for en uke.

Hvor går turen videre?

Nå i førjulstida har Addnature lansert en ny og spennende nettbutikk for oss friluftslivsentusiaster. Jeg har vært så heldig å få et gavekort i forbindelse med lanseringen av Addnature i Norge. Heldigvis har jeg allerede handlet inn årets julegaver, så gavekortet skal bli brukt på noen julegaver til meg selv. Det kommer godt med foran neste turår.

Addnature, som ble grunnlagt i 2000, beskriver seg selv som: Klatrere, skikjørere, padlere, syklister, vandrere, surfere og løpere. Vi har en brennende lidenskap for det moderne friluftslivet. Vi i Addnature elsker friluftsliv og strever for å være den beste butikken for alle som elsker å være ute i naturen. Med slagordet:

«We’ve got the gear – just add nature»

Oppgradering av vinterutstyret

Akkurat nå sitter jeg og oppdaterer utstyrslistene for toppturer og vinterturer til neste år. Det er mye slitt utstyr som må erstattes. Varme klær står høyt på listen, og jeg har planer om å oppgradere liggeunderlag og sovepose. Gavekortet er med andre ord et kjærkomment tilskudd til utstyrsbudsjettet.

Utfordringen er bare å velge blant det store utvalget av kvalitetsprodukter. Her er noe av utstyret jeg har funnet frem som alternativ å prøve ut i vinter:

• Hestra Army Leather GTX Glove: Jeg brukte Hestra hansker da jeg jobbet som skipatrulje. Når hanskene holdt 100-150 dager som arbeidshansker i skipatruljen, da fortjener de å bli beskrevet som gode og slitesterke!
• Arc’teryx Atom LT Hoody: Som jeg tidligere har skrevet er Atom LT favoritten blant lette syntetiske varmejakker. Den gamle er tynnslitt, lappet og burde vært skiftet ut for lenge siden.
• Outdoor Research Helium Hybrid Jacket: Dette er en lett vindjakke med vanntette forstrekninger over skuldre og på hette. Jeg ser for meg at den kan fungere godt som plagg på vei opp på topptur, selv om det skulle være litt fukt i lufta.
• Arc’teryx Atom LT Pant: På vinterturer er det luksus å kunne trekke på seg en varmebukse når en er i leir. Atom LT er et alternativ, men det er også mulig jeg går for en ¾ variant som kan fungere bedre med store skisko på beina.
• Exped Downmat 7 M: Skal en ligge i telt på vinteren er det nødvendig med et varmt liggeunderlag.
• Exped Synmat Lite 5 M: Et fleksibelt alternativ til Downmat 7 kan være et Synmat Lite 5 kombinert med et Bamse liggeunderlag. Da kan begge underlagene brukes om natten, mens Bamse fungerer som underlag foran bålet eller til isfiske.

Er du nysgjerrig på Addnature er det bare å sjekke ut friluftsfolkets nye turpartner.

Sommeren 2009 fikk jeg tilbud om å jobbe som tilsyn på fjellet i Gratangen. 8 timer med vandring om dagen, og noen overnattinger i blant. Plenty med frisk luft. «Hvorfor ikke», tenkte jeg, og takket ja.

I Gratangen skulle jeg gå i fjellet, følge med dyra på utmarksbeite og registrere rovdyrskader. En hel sommer til fots i Nordnorske fjell. Bedre kunne det ikke bli, så jeg lastet bilen full av turutstyr, plasserte tre par fjellsko øverst på haugen og kjørte nordover.

Første dag i Gratangsfjellene lovet godt for resten av sommeren.

Å veksle mellom flere par sko gir skoene mulighet for å tørke før neste gang de brukes. Da holder de seg lengre.

Tilsyn pågår, og ellers en fin tur selv om en ikke er på jobb.

Kikkerten ble fast jobbredskap, og fungerte som zoom objektiv på mobilen.

På sporet av Gaupe

Det tok ikke mange dagene før vi fikk høre at det muligens var gaupe på ferde ute på Myrland. Sauene i skogen var nervøse, og viste unormal oppførsel. Så vi la inn noen ekstra dager for å se om vi kunne finne spor, eller få rovdyra til å trekke unna området.

Det tok ikke mange timene før jeg kom over ferske kattespor. Store kattespor. Med årvåkne øyne fulgte jeg sporene etter gaupa. Etter en time var jeg tilbake der jeg fant sporet, bare et platå høyere.

Gaupa er slu, og ikke lett å komme inn på. Sporene gikk som et skoleeksempel på fiskekrok taktikken vi brukte i forsvaret. En legger sporet i en sløyfe, slik at en har full oversikt over det. Pus hadde tydeligvis hatt full oversikt, og stukket av lenge før jeg kom til stedet.

Å ha folk i terrenget hadde imidlertid ønsket virkning, så etter et par dager hadde vi ikke sett flere spor, og sauene roet seg ned igjen.

På sporet av gaupe.

Når gaupa forlot terrenget ble sauene rolige igjen.

Hverdagen i fjellet

Det tok ikke lang tid å finne rutinene i jobben. Hver dag, enten på morgen eller kveld, smurte jeg matpakke, fylte termosen og pakket sekken. Så kjørte jeg til et av 4-5 områder vi holdt under oppsikt og slo på GPS-en for å logge dagens tur.

Etter 8 timer i fjellet var jeg enten tilbake i bilen, eller rullet ut jervenduken for å sove et par timer før jeg gikk nye 8 timer.

Noen ganger snek jeg også med meg fiskestangen på sekken om jeg visste jeg ville passere et fristende vann. Da kunne jeg stoppet et par timer, og heller strekke dagen litt. Ofte ble det med fersk ørret til middag når jeg kom hjem.

Kollega Irmelin har kontroll over terrenget.

Matpause.

Gikk turen forbi fristende vann var fiskestanga på plass på sekken.

Noen ganger ble det med ørret hjem til middag.

Vannen i Gratangen har mye fin ørret.

Flott landskap

Fuglene viser vei til et ferskt kadaver.

Ikke godt å si hvem som har vært på ferde her.

Fra fjellene ved Grovfjorden og nordover.

Bjørn på besøk

En natt jeg hadde tatt med fiskestangen, og trodde jeg skulle få en rolig tur fikk jeg øye på noe mistenkelig oppe i et vierkratt. Gjennom kikkerten så jeg fire bein som stakk opp i luften. Dette måtte undersøkes.

Jeg nærmet meg rolig, og på 15 meters avstand så jeg at det var tatt en god munnfull ut av brystfettet på sauen. ”Hmmm, bjørn…?”, tenkte jeg.

Kjøttet i kanten av der brystfett og jur en gang hadde vært var helt ferskt, så det var ikke mange minuttene siden bamsefar hadde forsynt seg. Sannsynligvis lå han fremdeles et sted i krattet og holdt meg under oppsikt. Forsiktig knipset jeg noen bilder av spor og sau, før jeg trakk meg tilbake samme vei jeg kom.

I området var det ikke mobildekning, så for å fa tak i rovdyrkontakten i SNO for å dokumentere at det var Bjørn i fjellet måtte jeg gå ned til bygda. Noen timer senere var vi tilbake sammen med sauens eier, og fikk flådd dyret. Av slagskadene var det ingen tvil om hvilken kraftkar som hadde forsynt seg.

Selvsagt var det ingen gunstig situasjon med bjørn som hadde fått smaken på sau i området, så flere personer ble tilkalt for å skape uro i terrenget. Dermed ble bjørnen observert for første og siste gang da han senere på kvelden forsvant i flukt over en fjelltopp.

Jeg stod sannsynligvis nede ved vannet og dro opp en ørret da Bjørnen forsynte seg av saueflokken.

Ferskt kjøtt tyder på at det ikke er lenge siden bamsfar har spist brystfettet og juret.

Et par timer etter at jeg oppdaget sauen var bonde og rovdyrkontakt fra SNO på plass for undersøkelse. Da hadde allerede fuglene forsynt seg.

Inge tvil om at det har vært en skikkelig kraftkar som har slått sauen. Hele brystkassa er delt i to.

Sommer blir til høst

I løpet av en lang sommer i fjellet får en med seg naturens utvikling. Rypekyllingene som var små og sårbare i starten, fløy etter hvert som om de aldri hadde gjort annet. En dag fikk kollega Irmelin være vitne til at et par havørnunger prøvde vingene for første gang.

Etter hvert begynte de første gule bladene å vises på bjørka. Det nærmet seg høst, og bærene var blitt modne. Blåbæra sørget for ekstra energi i motbakkene, og multemyrene ble besøkt når det var tid for matpause.

En rypekylling på sin første tur.

Rypemor forsøker som vanlig å lure meg vekk fra kyllingene.

Mmmmmulte.

Så en dag våknet jeg og så at det var snø på fjelltoppene. For første gang tok jeg på meg toppluen, og da jeg gikk opp fra Kvernmo visste jeg at det bare var dager igjen av sesongen. Det var tid for å gjøre som fuglene og reise mot sør.

Enkelte dager er alt jeg ønsker å hvile beina i fem minutter, mens jeg putter noe i magen slik at jeg slutter å være sulten. Andre dager gjør det godt å sette seg ned og nyte en varm lunsj etterfulgt av mange kopper kaffe. Når det er snakk om mat på tur er mitt svar alltid like enkelt: Variasjon.

Hva som pakkes i sekken for lunsj på dagstur eller lengre turer er avhengig av årstid, vær og hva slags tur jeg er på. For den daglige turen ligger det alltid en pakke kjeks, litt kaffe og en porsjon turmat liggende sammen med kokeapparatet i tilfelle jeg blir sulten. Ofte tar jeg også med litt ekstra, eller lager en god matpakke før jeg drar på tur. På lengre turer blir det mer variert, slik at jeg slipper å spise det samme hver dag.

Her er noen eksempler på hva som kan stå på lunsjmenyen:

Sjokolade

Det enkleste er selvsagt å ha en plate sjokolade liggende i topplokket. Sjokolade har imidlertid en lei tendens til å smelte i sommervarmen, eller å fryse om vinteren.

Det har blitt noen plater opp gjennom årene, og enda flere Snickers til lunsj. Noen ganger ender det opp med å sitte og gnage på en istapp med sjokoladesmak, eller å finne frem skeia for å skrape opp litt varm sjokoladekrem. Jeg har til og med knekt av en bit av en tann en gang jeg ivrig og dulten gikk løs på en kald Snickers. Ikke anbefalt.

Spekepølse og tørket kjøtt

Spekepølse fungerer både som godbit ved bålet, noe salt i lunsjen og som pålegg eller tilbehør til annen mat på tur. Finner jeg tørket kjøtt i butikken tar jeg med en pakke eller to til lunsjen. En god lunsj kan være litt spekepølse eller tørket kjøtt sammen med litt kjeks.

Etter hvert har det også kommet Beef Jerky i mange norske butikkhyller. Dessverre er pakkene med krydret og tørket kjøtt svindyrt, men jeg lar meg ofte friste. For den som vil prøve selv er det mulig å lage sin egen variant av tørket kjøtt i stekeovnen.

En pakke kjeks

En pakke med kjeks er like enkelt som sjokolade i lunsjen. Som regel foretrekker jeg søt kjeks fremfor sjokolade på tur, og har som regel en pakke liggende i sekken. Gjerne med sjokoladebiter på vinteren, og uten sjokolade om sommeren.

Turblanding

Erik får seg litt energipåfyll før vedjakten.

Diverse turblandinger med nøtter og sjokolade, eller en selvkomponert blanding er fin når en bare har som mål å fylle på med energi og slutte å være sulten. Da er det bare å småspise mens en går.

Enkel lunsjwrap

Tortillalefser eller potetlefser har greit mye kalorier per gram, og holder seg lenge på tur. Som fyll i lefsene bruker jeg gjerne smøreost eller minibabybel ost og litt spekepølse. Det er også mulig å lage en innbakt variant, gjerne kaldt gammle svarten, om en har tid til å fyre opp primusen eller et bål.

Polarbrød eller Knekkebrød med pålegg

Polarbrød og knekkebrød fungerer godt på tur. For å få ferskest mulig polarbrød er det et tips å spørre i butikken om å få noen som er fryst og ikke tint opp. For knekkebrød (eller kornmokjeks) gjelder det å passe på så de ikke blir knust under transport. For pålegg er stikkordet ting på tube.

Nudler og svenskelunsj

På vinteren er det ikke noe som er så godt som et lite varmt måltid midt på dagen. Nudler er enkelt, og alt en trenger er litt varmt vann.

Blir det litt lite med en pakke nudler er det også mulig å lage en «svenskelunsj». Navnet kommer av at dette var lunsjfavoritten til to svensker jeg gikk i klasse med i Sogndal. Når gruppen hadde lunsj pleide Jonatan og Robban å slå varmt vann fra termosen over en pakke nudler hver. Når nudlene hadde fått trekke noen minutter delte de en pakke potetmos som ble blandet med nudlene. Det smaker betraktelig bedre en det ser ut, og metter godt på kalde dager.

Turmat

En pakke turmat kan ligge lenge i sekken og tar liten plass. På dager da jeg har lyst på noe varmt som metter godt tar jeg gjerne en porsjon turmat til lunsj. For å få litt mer smak eller variasjon finnes det mange muligheter for å piffe opp turmaten.

Andre alternativer

Egentlig er det bare fantasien som setter grenser for hva som fungerer som lunsj på tur. På lengre turer er det viktigste at det er enkelt, og at en har litt variasjon. På dagsturer kan matpakken være det enkleste alternativet. En kan også fyre opp et bål og steke pannebrød eller grille pølser.

Hva er din favoritt?

I adventstida er dagene korte, så det blir ikke de lengste turene. Da er det godt å vite at sjøørreten biter hele året når snøen glimrer med sitt fravær. Da kan en ta med fiskestanga i bilen når en skal på handletur, og stoppe en tur nede ved fjorden på vei hjem.

I år har det blitt mange slike småturer nede ved fjorden. De dagene det har vært lite vind har jeg først hatt en time «trening» med fluestanga. Det har blitt et par små ørreter på flua, men forholdet mistede fluer/ørret på land er realtivt dårlig.

Når jeg er fornøyd med å lage piggtråd av fortommen, og oppdage at flua har forsvunnet sporløst finner jeg frem slukstanga. Fangstprosenten med fluestanga er heldigvis bedre, selv om jeg ikke kan skryte av noen store feite gjeldfisker de siste ukene.

En av de få dagene med brukbart vær.

Kaffepause, selvsagt.

En liten tass som får svømme videre.

Så etter dagens fisketur er det hjem for å skrive et nytt innlegg i det som ser ut til å bli Tursidens adventskalender for 2015. Det har gitt en god anledning til å finne frem gamle turminner, og kose seg med bilder og skriving på mørke kvelder.

Her er noen av lukene om du har gått glipp av adventskalenderen:

Luke 1: Min første vinternatt alene på fjellet
Luke 3: Der ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu
Luke 5: En veranda med påhengsmotor
Luke 7: 12 utstyrsfavoritter i 2015
Luke 9: Vintertur over Reineskarvet i januar
Luke 10: En tilfeldig langtur i Femundsmarka
Luke 13: En fisketur utenom det vanlige
Luke 16: 5 dager på vintertur i Stølsheimen
Luke 17: På langtur fra Sulitjelma til Narvik
Luke 19: Gjeterliv – En lang sommer som tilsyn i fjellet

Et par skikkelig lange turer gjenstår før juleaften, så skal jeg lage en skikkelig oversikt.

Jeg skulle gå mot sør. I sekken hadde jeg en bunke gamle veikart, fiskeutstyr og en stor pose med mat. Smør, sitronpepper, ris og en haug med snickers om fiskelykken ikke skulle slå til hver dag. Omtrent så detaljert var planen der jeg satt på bussen fra Alta til Nordkapp, for å tilbringe en lang sommer på tur.

På Nordkapp gikk jeg av bussen og ble møtt av et tåkehav. Forgjeves forsøkte jeg å få et glimt av havet gjennom skodda, før jeg fikk et par turister til å knipse et «obligatorisk» bilde ved globusen. Så snudde jeg nesen mot sør og begynte å gå.

Magerøya

Selv om kalenderen viste 31. mai var det langt fra vår i Finnmark. Snøen lå jevnt i terrenget, med noen barflekker her og der. Det gjorde ikke noe. Jeg hadde to måneder til rådighet, så varmen ville før eller siden komme.

Etter noen kilometer første dagen trakk jeg ned mot Tufjorden for å finne et fint sted med mye drivved til bålet. Innerst i fjorden fant jeg det jeg så etter. En flott teltplass like ved den bekk, og en strand full av drivved. Turen var i gang, og jeg feiret med marinert biff.

Litt utpå kvelden fikk jeg besøk ved bålet. 3 damer som var vokst opp på øya var på hyttetur i Tufjorden. Jeg spanderte en kaffekopp, mens de fortalte om det gamle kvalkokeriet som hadde ligget på andre siden av fjorden, og hvordan det hadde vært å vokse opp i området. Jeg fikk høre at besteforeldrene hadde drevet gård i Tufjorden til den ble brent av tyskerne under krigen. Gårdene var ikke blitt bygd opp igjen, så nå var det bare hytter igjen.

Dagen etter tråkket jeg meg gjennom snøen over øya, og fulgte en elv ned til sørsiden ikke langt fra tunellen.

Siste dag i mai lå det godt med snø på Nordkapplatået.

Lunsjpause på Magerøya, og turens første selfie.

Tufjorden.

Porsangerhalvøya

Neste morgen gikk jeg i regn og kraftige vindkast ned til veien for å haike gjennom tunellen. Den første bilen som passerte stoppet, og jeg klatret opp i lastebilen. Bilen svaiet godt i vinden, og i bommen kunne vakta fortelle at det var opp mot 40 m/s i kastene. Ganske så friskt.

Over på fastlandet takket jeg for skyssen før jeg ble for komfortabel inne i et varmt førerhus. Jeg var spent på om det lot seg gjøre å gå til fots sørover Porsangerhalvøya. Heldigvis var det lettere å ta seg frem enn jeg hadde fryktet. Høydedragene gikk i omtrentlig nord-sør retning, så jeg kunne gå på avblåste rabber de første milene. Bare når jeg måtte over på en ny rygg endte det med vassing gjennom råtten snø.

Etter å ha fulgt avblåste rygger i terrenget så godt det lot seg gjøre i to dager begynte det å bli vanskeligere å ta seg frem. Det ble stadig mer snø, og det rant smeltevannsbekker over is når jeg skulle gå over på en ny rygg. Der jeg måtte gå over snø var den så mettet med vann at det ble små dammer i hvert fotspor. Fra bussen hadde jeg sett at det var mindre snø nede ved fjorden, så jeg bestemte meg for å gå østover til jeg kom ned til veien.

Nede ved veien visste jeg ikke nøyaktig hvor jeg var. Kartet jeg brukte var i 1:250000, med høydekurver på 50 meter, og utgitt på 70-tallet. Det plaget meg imidlertid ikke så mye. Jeg skulle mot sør, og tok til høyre da jeg kom frem til veien. Ganske raskt kom jeg til et veiskilt, og fant ut at jeg var i Indre Svartvika.

Lunsj inne i en demning.

Det ble en krevende tur i terrenget på Porsangerhalvøya.

Kveldsbål.

Klar for dagens etappe, med ved til lunsjbålet festet på sekken.

Kaffepause.

Typisk pause langs veien: Tynt liggeunderlag, og sekken under beina for å hvile varme føtter.

Jeg fulgte like godt veien et par dager til jeg kom til Olderfjord.

Olderfjord – Skoganvarre

Etter å ha fylt på med litt mat i sekken fortsatte jeg fra Olderfjord. Temperaturen hadde steget litt, og siden det var en uke siden jeg startet satset jeg på at det var mer farbart i høyden. De første dagene gikk det greit å gå i høyden, før snøen ble dypere igjen.

Igjen måtte jeg gå ned mot veien for å tråkke asfalten sørover. Ved Stabbursnes gikk jeg innom for å høre hvordan føret var opp Stabbursdalen. Rapporten var nedslående. Jeg kunne muligens komme noen kilometer opp dalen, men så ville det bli stopp.

Det skulle være bedre forhold lengre sør, så jeg bestemte meg for å følge E6 strake veien til Skoganvarre, og så krysse vidda mot Stabbursdalsvatna.

På Skoganvarre Camping leide jeg en hytte, og spanderte en tier på dusjen. Det gjorde godt med litt varmt vann på kroppen. Oppfrisket og ikke fullt så illeluktende kunne jeg slappe av etter to uker på tur.

Det er godt med litt ekstra middag første dagen etter proviantering.

Et noe anstrengt smil før vading av nok en smeltevannselv.

En blir godt kjent med sekken på langtur.

Turens første isfrie vann ble funnet like før Stabbursnes.

Snøbyge i juni.

Etter en tur innom butikken i Lakselv ble det kjøttmiddag ved Lakselva.

Ved Lakselva hadde sesongen startet. Dette var en støing som ble satt tilbake.

E6 den strakatse vegen.

Skoganvarre – Leavnnjasjavri

Etter en natt innendørs i myk seng var jeg stiv i kroppen og tett i nesen. Finnmarksvidda ventet, så etter en god frokost fant jeg en kjøresti mot vest. Endelig var det flere barflekker enn snøflekker på fjellet, og vannene begynte å bli isfrie etter hvert som jeg kom inn i Stabbursdalen nasjonalpark.

Selv om jeg noen ganger ble overasket av elver som ikke stod på kartet gikk det greit å orientere etter de gamle veikartene. Store vann var merket av, og fjellene lå der de lå i 1970. De største vannene hadde også navn, så når jeg kom frem til Leavnnjasjavri visste jeg akkurat hvor jeg var.

Ved Leavnnjasjavri ble jeg en ekstra dag for å fiske. Endelig kunne jeg rusle rundt med fiskestanga, og legge meg ned i lyngen for å nyte sola. Akkurat slik jeg hadde drømt om før jeg startet turen. Fisken var imidlertid ikke like bitevillig som i drømmen, så etter mange kast hadde jeg ikke kjent et eneste napp.

Leavnnjasjavri

Kaffepause ved Leavnnjasjavri. Det tok ikke lang tid før hvite legger ble røde…

Telt på flate Finnmarksvidda.

Leavnnjasjavri – Altademningen

Etter å ha vadet over elva fra Leavnnjasjavri fortsatte jeg mot Stabbursdalsvatna langs dype hjulspor som fungerte som elver i vårløsningen. Der snublet jeg over det som antageligvis hadde vært leirsted om vinteren. Rustne hermetikkbokser lå strødd, og bjørkekrattet var pyntet med flagrende toalettpapir. Det fristet ikke til lengre opphold.

Vidda begynte etter hvert å tørke opp, og det var behagelig å bare være på tur. I et lite vann stoppet jeg for å forsøke fiskelykken, og fikk turens første fisk. En liten gjedde på halvkiloen ble en kjærkommen avveksling til middag.

Ved Altademningen møtte jeg veggen, bokstavelig talt. Eneste veien over var gjennom en løst tunell. Jeg satte meg ned og håpet noen fra Statkraft skulle komme forbi i løpet av dagen og slippe meg over. Dag ble til kveld uten at noen kom forbi, så jeg satte opp teltet for natten.

Hjulsporene over Finnmarksvidda blir fort en liten elv når det er snøsmelting.

Ingen grunn til å haste av sted når en er på loffen.

Altademningen.

En liten bytur

Morgenen etter vurderte jeg om jeg skulle vente og se om noen fra Statkraft kom forbi, eller om jeg skulle gå. Jeg begynte å gå, det var tross alt det jeg gjorde den sommeren. Kursen ble satt mot Alta, og etter halvannen mil fikk jeg haik ned til byen.

Nede i Alta gikk jeg innom butikken og handlet litt mer mat, så pakket jeg om sekken og begynte å gå i retning veien til Kautokeino. Jeg hadde ikke gått mange skritt før en bil kjørte opp langs siden på meg. Med stor sekk og fjellstøvler måtte jeg være på feil sted, mente sjåføren, og spurte om jeg trengte skyss. Snakk om hyggelig type!

Jeg ble satt av ved krysset mot Kautokeino, og stilte meg igjen opp med tommelen i veikanten. Det tok ikke mange sekundene før en trivelig kar tilbydde skyss til Suolovuopmi fjellstue.

Kaffebål langs grusveien på vei til Alta.

Suolovuopmi fjellstue – Kautokeino

Etter å ha takket for skyssen fulgte jeg gamleveien fra Suolovuopmi fjellstue til jeg fant en egnet teltplass ved det første og beste vannet. For første gang på turen så jeg fisk som vaket, og fant frem fiskestanga.

Ganske raskt var det fisk på kroken, og snart hadde jeg to fine røyer å steike til middag. Jeg forsøkte et par kast til. Brått var det bom stopp for sluken. Storfisk! Etter noen friske utras fikk jeg berget fisken på land. En feit røye på ca. 55 cm. Maten var sikret for de neste to dagene, så jeg gikk for å finne ved til bålet.

De neste dagene gikk jeg videre mot Kautokeino, og fisket underveis. Fisken var bitevillig, og jeg hadde til middagen de fleste dagene. Jeg traff på samer som holdt på med reinsmerking, og hadde late dager på tur.

Endelig! Turens første storfisk.

Middag for et par dager.

Steinstekt røye og en liten gammeldansk :)

biggeluobal

Ørretbett

En skjeggete vandrer klar for en varm dusj.

Så etter en måned på tur kom jeg frem til Kautokeino, og sjekket inn på Thon Hotell for en turfri dag.

Jeg satser på at neste episode er klar til i morgen. Da går turen videre mot Reisadalen, Finland, Indre-Troms, og litt til.

En natt på hotell i Kautokeino gjorde godt. Klærne ble vasket på badet, og tørket over natten. Kroppen fikk en grundig omgang med såpe, og ganske så lang tid under rennende varmtvann. På butikken fant jeg alt jeg trengte for de neste ukene på tur: Mat på butikken, litt kveldskos på polet og påfyll med gass. Jeg var klar for å gå videre. Det var tross alt det jeg gjorde den sommeren.

Del 1: Nordkapp til Kautokeino finner du her

Kautokeino – Reisadalen

Fra Kautkoeino hadde jeg endelig kart å følge. Detaljerte turkart i målestokk 1:100.000. Etter å ha brukt veikart i en måned var det en stor overgang til detaljerte turkart. Veikartene hadde vært akkurat tilstrekkelig til å finne frem, men ikke så mye at jeg kjente terrenget på forhånd. For hver lille topp jeg kom til var jeg spent på hva som ventet lenger fremme: Kom jeg over et lite vann som ikke stod på kartet? Med turkartene visste jeg på forhånd hva som ventet, til og med navn på elver og vann. Det ville spare meg for mange omveier de neste ukene.

Vest for Kautokeino var terrenget oversvømt av smeltevann, så jeg fulgte veien mot Bidjovagge. Underveis ble jeg stoppet av to biler som tilbydde skyss. Jeg takket for den hyggelige omtanken, men fortsatte til fots. Jeg var i gåhumør, og spiste kart på vei inn til Raisjavri. Først etter 40 kilometer stoppet jeg og slo opp teltet ved Reisavannhytta.

Neste dag kom jeg inn på Nordkalottruta, som jeg skulle følge videre sørover langs grensa, med svippturer innom Finland og Sverige. Det var første gang på en måned jeg skulle følge merkede stier. 200 meter senere ombestemte jeg meg. Da hadde merkingen ledet meg rett ut i en myr som måtte vades. Sikkert merket mot slutten av fellesferien i et særdeles tørt år.

Ruta ble lagt høyere i terrenget, der turkartet viste tørt terreng, og gikk delvis parallelt med stien til den begynte ned mot Reisadalen.

Reisavannhytta.

Reisadalen er som et dypt hugg ned i en flat vidde.

Reisadalen

Reisdalen bød på turens første møte med skikkelig skog. Ubegrensede mengder med tørr ved, vakker natur og et møte med myggen som endelig hadde funnet ut at det nærmet seg sommer. Kalenderen viste tross alt 30. juni, så det var på tide.

Jeg brukte god tid ned mot dalen, og gikk innom Imofossen. Derfra gikk elva gjennom en trang canyon til den breiet seg ut noen kilometer lenger ned. Der canyonen sluttet fant jeg en fin slette, hvor Statskog hadde kjørt frem ved, så jeg slo like godt leir.

Litt senere lå jeg i teltet og noterte i turdagboka da jeg hørte noen lyder utenfor. Utenfor teltet stod en kar med stappfull sekk på ryggen. Det viste seg at karen var sammen med to andre, og at de hvert år pleide å slå leir der jeg lå første uka av laksesesongen. Jeg tilbød de straks å sette opp teltet og holde meg med selskap for kvelden. Et par pils dukket frem fra en sekk som takk, og noen timer senere ble jeg påspandert den beste reinsgryta jeg noen gang har spist.

Bålplassen like ved Imofossen

Imofossen.

Canyon øverst i Reisadalen

Leir ved Reisaelva

Ørretvatna

I løpet av kvelden fikk jeg et tips om noen hemmelige ørretvatn oppe på fjellet av laksefiskerne. Så etter en god runde med bålkaffe neste morgen fortsatte jeg nedover dalen med kurs for Ørretvatna.

Litt nedenfor Nedrefosshytta fikk jeg se en elvebåt nede på elva. Det viste seg å være en kar fra Statskog som hold på å legge ut målere, for å registrere temperatur i sammenheng med lakseoppgang. Han var kommet til siste måler, og tilbydde skyss med båten ned til Vuomadat. Jeg kunne selvsagt ikke takke nei til en slik opplevelse.

Ved vuomadat takket jeg for turen, og begynte på den bratte stigningen opp fra dalen. Jeg fulgte en sti langs kraftlinja, som er eneste fornuftige vei opp dalen før mange mil lenger ned. Ved en hytte rett før stigningen la jeg merke til at termometeret viste 25 grader i skyggen. Det var turens første dag med temperaturer over 15 grader, og selvsagt startet sommeren akkurat da jeg skulle gå turens bratteste bakke. Det ble varmt!

Så snart det flatet ut satte jeg kursen mot Ørretvatna, og en gang etter midnatt kom jeg frem. Med varmen som hadde kommet hadde fisken vakfest, og det var så vidt jeg greide å få opp teltet på grunn av fiskefeber og skjelvende hender.

Godt sikret parti av stien langs Reisaelva.

Elvebåt.

Elvebåtføreren fra Statskog i Nordreisa

Elvebåt ned Reisaelva ble en hyggelig opplevelse.

Ørretvatna.

Somashytta

Turen til ørretvatna gjorde at turen til Somashytta ble to dager lengre en om jeg hadde fulgt Nordkalottruta. Underveis ble jeg overrasket av en skikkelig tordenbyge mens jeg bafant meg i et flatt område. Det ble en hårreisende opplevelse, og jeg kikket nervøst opp på skyene resten av turen til Somashytta. Sjeldent har jeg vært så takknemlig over å komme til en åpen Statskoghytte.

Jeg ble på Somashytta to netter mens jeg gikk på fisketur i området. Mens jeg ruslet rundt i egne tanker, ble jeg oppmerksom på en liten krabat som også var i sin egen verden. En liten fjellrev kom hoppende gjennom krattet oppslukt av noen småfugler. Først på 30-40 meter oppdaget han meg, og bråsnudde i motsatt retning.

Tordenbyge på vei bort.

Bra med mygg etter at tordenbygen ga seg.

Turdagboka oppdateres på Somashytta.

Finland

Etter Somashytta fortsatte Nordkalottruta inn i Finland frem til Kilpisjärvi. Bortsatt fra noen gulmalte grenserøyser på grensa, og annerledes merking av stien var naturen den samme. Det var imidlertid betydelig flere folk ute på tur, som var på vei til Halti som er Finlands høyeste fjell.

Etter to dager i Finland kom jeg til et område der stien tar en sving innom et hjørne av Norgeskartet. Jeg lot ikke muligheten til litt fersk røye til middag gå fra meg, og slo opp teltet.

Etter hvert kom jeg meg ned til bygda et par kilometer sør for selv Kilpisjärvi. Der fant jeg en grensehandel, og fikk fylt opp sekken med rikelig med mat og tørket reinkjøtt før neste etappe gjennom Indre-Troms.

På vei til Finland

Finsk turisthytte ved Somasjavri.

Når sommeren kom etter over en måned med skjorta på ble det avdekket et respektabelt skille. «Farmers Tan».

Teltet ved et av De norske vannene langs Finlands del av Nordkalottruta.

Indre-Troms og Øvre Dividal Nasjonalpark

Fra Kilpisjärvi tok jeg rutebåten over vannet og til treriksrøysa, der Norge, Sverige og Finland deler grense. Båten var rimelig full av turister som var på vei til grenserøysa, så jeg satte fart på beina når jeg kom i land. Treriksrøysa ble rundet, fotografert og tilbakelagt før det ble fullt av folk.

Videre fulgte jeg T-stien til Gappohytta, før jeg gikk over Isdalen til Rostadalen. Tromsfjellene ble en ny opptur. En fantastisk natur med høye fjell, gode stier, nesten ubegrenset med fiskevann og akkurat passe med mygg (jeg tror jeg begynte å bli immun på dette tidspunktet…).

Fra Rostadalen fortsatte jeg over fjellet mot Dærtahytta. Der ble jeg noen ekstra dager for å rusle rundt med fiskestanga. Det ble mer fisk en jeg greide å spise, før jeg ruslet videre mot Dividalshytta, og gikk ned i Dividalen ved Gambekken.

Båten over Kilpisjärvi til stistart mot treriksrøysa.

Køa mot treriksrøysa ble passert i hurtigmarsj.

Jeg rakk en runde før de fleste turgåerne kom frem til grensa mellom Norge, Sverige og Finland.

På vei mot Indre-Troms.

Gappohytta

Røye fra Indre Troms

På varme dager er det godt å lufte beina i pausen. Her fra Isdalen.

Fangst fra Harrvatnet.

Indre-Troms kan by på et variert kosthold.

Fornøyd

Ferie på Kvaløya

Det var en grunn å gå ned i Dividalen. Etter over 6 uker på tur var det tid for en liten ferie fra fjellet. Dansken Michael, en klassekamerat fra Sogndal, var på Kvaløya for å klatre sammen med en annen danske ved navn Michael. Så avtalen var at jeg skulle ta turen ut for å hilse på, og kanskje kravle litt på stein.

Etter en natt på Vetlenesbua fikk jeg skyss ned til Skjold, og haiket videre til Buktamoen. Der tok jeg bussen til Tromsø, gikk innom en sportsbutikk for å kjøpe klatresko og kalkpose, før jeg tok bussen ut til Kvaløya.

Vetlenesbua.

En gammel Jøtulovn sørger for varme i koia.

They ain’t broke, they’re just broken

Det går med noen par sokker på langtur.

Ville du stoppet og plukket opp denne haikeren?

Etter litt mer haiking kom jeg meg omsider til Småbakkane, og traff på Michael og Michael. Danskene hadde som plan å klatre nordveggen på Blåmannen, så etter et par dager ved Småbakkane ble alt utstyret gjort klart, og jeg ble hyret som skjerpa for turen opp til veggen. Det ble to turer opp bakken med klatreutstyr, og ved synet av den massive veggen var jeg rimelig glad jeg slapp å være med på klatringen.

Danskene Michael og Michael

Det er mye utstyr som skal klargjøres før en teknisk klatretur.

Klar for turen opp til Nordveggen av Blåmann.

Endelig over tregrensa.

Jeg er glad jeg ikke skulle være med på turen opp nordveggen av Blåmannen på Kvaløya. En fryktingytende fjellside.

En sjarmøretappe

Etter at danskene hadde bundet seg inn i tauet og var klar for å klatre Blåmannen, gikk jeg ned til veien og kom meg tilbake til Tromsø. Å komme seg tilbake til Dividalen for å fortsette derfra ville blitt et stort prosjekt med kollektivtrafikken i Norge, så jeg kjøpte like godt billett med Hurtigruta til Bodø, og tok bussen inn til Sulitjelma for å gå sørover derfor noen dager.

Ut fra Tromsø i Midnatssol.

Lofoten.

Bussjåføren slapp meg av ved veien inn til Balvatnet. Jeg hadde ikke gått mange kilometerne langs veien før et ungt par stoppet og spurte om jeg ville ha skyss. Takknemlig takket jeg ja, og ble like godt påspandert en is fra en fryseboks i bilen.

Et par dager senere møtte jeg på 3 damer på tur ved Argaladhytta. De hadde akkurat kokt opp bålkaffe, så snyltekoppen kom raskt frem. Mens jeg satt der med kaffekoppen var jeg litt usikker på hvor jeg hadde sett den ene dama tidligere. Det tok noen minutter, og så kom jeg på det. Hun var en av damene som kom på besøk ved bålet mens jeg lå ved Tufjorden på Magerøya på turens første kveld.

Siste natt på tur kom jeg frem til Trygvebu. Der ble jeg møtt med en dram på trappa av Hugh, Dean og Joyce som hadde tatt turen fra ytterst i lofoten. Etter en liten Whisky på trappa vanket det biff inne litt senere. En perfekt siste kveld på tur.

Litt improvisering må til når en oppdager at sveiva er knekt.

Enda et par sokker er slitt ut.

Hugh spanderte en dram på trappa av Trygvebu siste kvelden på tur.

Hjemveien

Etter nesten to måneder på tur kom jeg ned til Junkerdalen. Sommeren nærmet seg slutten, og det var tid for å tenke på turen sørover. Jeg tok bussen til Fauske, kjøpte meg noen rene klær og fikk meg en dusj før turen sørover.

To måneder på tur lå bak meg. 800 kilometer, ganske så mye fisk, og enda mer mygg. Foran meg lå siste året av Bachelorstudiet i friluftsliv. Snart satte jeg meg på nattoget, og åpnet den første pensumboka om fjellklatring.

Alle lukene i Tursidens julekalender 2015

Jeg vil ønske alle lesere, kjente og ukjente, en riktig god jul. Og skulle du mangle noe å lese i romjula, så har jeg laget en liten oversikt over alle lukene i årets adventskalender på Tursiden.

Adventskalenderen startet som en liten ide om å bruke tida før jul til å skrive en tekst om dagen. Jeg tenkte å kikke litt på gamle turbilder, og skrive ned noen av historiene. Det endte med 23 tekster, på til sammen rett under 100.000 tegn (eller 40-50 sider i et magasin) og flere hundre bilder.

Tekstene er en god blanding av korte og lange historier, noen tips, litt turmat og en sponset artikkel. Her er en liten oversikt:

1. Min første vinternatt alene på fjellet
2. Teltlivets gleder
3. Der ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu
4. Det er lov å gå alene
5. En veranda med påhengsmotor
6. Det lukter stygt her
7. 12 utstyrsfavoritter i 2015
8. Tips for mer smakfull turmat
9. Vintertur over Reineskarvet i januar
10. En tilfeldig langtur i Femundsmarka
11. Thunderbolts and lightning, very very frightening
12. Neglesprett og fluefiske i desember
13. En fisketur utenom det vanlige
14. Utstyrstips: Husk ekstra hodelykt om vinteren
15. Fin plass med utedass
16. 5 dager på vintertur i Stølsheimen
17. På langtur fra Sulitjelma til Narvik
18. Ny nettbutikk for alle friluftslivsentusiaster (turpartner)
19. Gjeterliv – En sommer som tilsyn i fjellet
20. Lunsj på tur – Noen tips om turmat
21. Turliv i førjulstida
22. To måneder på loffen i nord – del 1
23. To måneder på loffen i nord – del 2
24. God jul

Da ønsker jeg en god jul med mye mat for å feite seg opp foran et nytt turår.

Et nytt turår med mange nye turer er i gang. Med barmark og nesten vindstille ble året startet rolig og forsiktig med en liten tur ned til fjorden for å se om fisken var bitevillig.

Etter å ha trenet litt med fluestanga før jul, måtte jeg bestille nye forsyninger med sjøørretfluer fra Skittfiske. Like før posten stengte kom pakken med forsyninger, så på årets første tur hadde jeg trua på fangst.

Denne rosa rekelignende sjøørretfluen fikk æren av å starte årets første fisketur.

Med fjorden liggende blank kunne jeg kose meg med fluestanga. Det ble mange kast, og noe småfisk som lot seg lure av flua. Sjøørreten derimot så ut til å ha satt opp slanking som nyttårsforsett, så den var overhode ikke interessert i flua jeg dro gjennom vannet. Heller ikke med sluk lot den seg lure.

Nyttårsforsettet om å slanke seg holder vel ikke lenge for sjøørreten, så det skal nok bli noen store som lar seg lure på kroken senere i år. I mens får jeg bare fortsette å trene med fluestanga.

Nye turplaner i 2016

Et nytt turår er i gang, og i skrivende stund planlegges det nye turer. Noen stikkord for 2016 blir toppturer, vinterturer, bål, villmark, stor fisk, kano, fluefiske, jakt, teltliv, og mange spennende turmål.

Som vanlig har jeg flere turdrømmer, og planlegger flere turer en jeg har mulighet til å gjennomføre i løpet av året. Jeg har gjerne et lite lager med grove turplaner liggende, slik at jeg kan velge neste tur ut fra vær og føreforhold. Mellom turene som planlegges blir det selvsagt mange korte turer.

Jeg skal legge ut en grov plan for året en av dagene. Den første turen starter om ikke mange dagene. Det blir en tur der skiene skal ha hovedrollen. Lengre turer havner selvsagt her på bloggen sammen med noen av de korte turene.

Etter noen dager med barfrost kom det 2 cm med lett nysnø i natt. Det fristet å legge den daglige turen til et lite kaffebål på fjellet, så kjelen ble pakket i sekken og skoene snørt for en tur innover fra skaret.

Målet fra turen var en av de mange små furuklyngene et sted inne i dalen. Det tok ikke mange minuttene i terrenget før jeg skjønte at det ville bli en lengre tur en planlagt. Restene av gammel snø var frosset til skare, og barflekkene var hard av tele. Jeg gikk mange omveier, og koste meg på det lette føret.

Omsider var klokka så mye at jeg måtte fyre opp bålet om jeg skulle rekke hjem før det ble mørkt. Ved en furuklynge fant jeg meg litt tørr ved, og tente opp. Kjelen ble satt over flammene, og en kopp te ble kokt opp.

Så var det bare å rusle hjem etter dagens vanlige tur. En tur uten mål og mening. Bare frisk luft, bålrøyk og vimsing på fjellet.

Gjesteblogg – Tekst: Tord Beck Sletten, Foto: Nils Haugland, Eivind Burkow og Tord Beck Sletten

Kanskje det var gode kompiser og familie. Kanskje det var Mikkjel Fønhus sine historier, eller Lars Monsens brutale råskap idet han krysset Canada. Uansett legger jeg mesteparten av skylda på fader`n.

Jeg var ikke gamle karen da jeg ble vasket i blanke messingen i ei elv som holdt 5 grader på grunn av manglende toalettrutiner. Heller ikke når jeg lærte meg å fyre bål, sette opp telt, eller å dryle duppen med en telemarkskonge på slep over elva og inn i krattskogen på andre siden. Jeg kunne flagge med et tresifret antall døgn i telt før jeg begynte på ungdomsskolen. Slike ting gjør noe med en ung mann.

Så til fader`n; takk! Og til moder`n; takk for at lot oss, det hadde ikke gått uten!

Jakta på eventyrlandet

En liten mannsalder senere var det et spørsmål om alvor. Er det mulig for vanlige folk å dra på en langtur som varer lengre enn den klassiske uka, gjerne i den tiden når fisket statistisk sett er best? Fjorten dager er absolutt maks; folk har da vell jobb, familie, sølvbestikk, flislagt bad og alt mulig annet å bruke tiden på. Eller er det maks? Nei.

De fleste kan hvis de vil, det er jeg hellig overbevist om, uten å forsake all verden. Planlegging og motivasjon er kodeordene – i tillegg til en samarbeidsvillig samboer.

Disse faktorene var i boks før start fra vår side. Jeg hadde avsluttet 4 av 5 år på skolebenken, og valgte bort sommerjobb og ferie med samboeren til fordel for denne turen. Nils, min gamle barndomsvenn og turkamerat, skulle begynne i turnus etter endt legestudie. Vinteren hadde gått til kartlesing og andre forberedelser, og vi var alt for klar til denne turen. Den opprinnelige tentative ruta gikk fra Sulitjelma, via Sarek og Abisko, og deretter til Dividalen. Grunnet en usannsynelig treg vår, var snømassene enda hinsides i juni. Saltfjellet var helt snødekt. Vi skjønte hvor dette bar, og forandret ruta. Starten ville bli Chabardasjohka i Kautokeino, med endepunktet Frihetsli i Dividalen. Et av målene var å gå der ingen andre går, altså utenfor stiene, broene og hyttene. Hvertfall så langt det var hensiktsmessig. Tanken var å finne våre ”egne” eventyrland – og kanskje finne et nytt lite hemmeligvann hvor storingen vaker. Aller høyest på lista stod dyrking av villmarkslivet, og ikke minst latmannslivet.

24 juni 2015 sitter vi på flyplassen og tar en pils. Sekkene som ligger på bagasjebåndet veier 28 og 31 kg. Tankene surret. Overlever vi elvekryssingene? Får vi fisk? Vil vi treffe rovdyr? Blir den ene å drukne den andre i et myrhull? Blir den ene å koke te på sine egne sokker, kun for å servere det til kompisen og reklamere for at der er solbærtoddy?

Vel fremme i Kautokeino startet vi ved Chabardasjohka. Etter å ha fulgt elva til Stuorajavri skulle andre etappe gå sør-vest. Planen var å gå til Reisadalen, å ta det videre derfra. Vi hadde én liten bekymring: kryssingen av Poroeno river, et svært spetakkel av ei elv i Finland. Den er uungåelig med mindre man følger nordkalottruta. Vi treffer på en finne ved Chabardasjohka som var av den riktig hyggelige typen. Finner har en tendens til å være det. Vi spurte han om det er mulig å krysse Poroeno til fots. ”Oii perkele… No it is impossible. You can not do that, you need a boat or a canoe”. Endelig får jeg bruk for den imaginære trekanoen jeg har i topplokket! Takk for tipset.

En natt i leira. Midnattssola sørger for lys hele døgnet.

Det var mange flotte vann på kartet som fristet, og fluene i flueboksen min vridde seg i samme retning som kompasspila. Haspelstanga var også med for en gangs skyld, nettopp for å sikre fangst over tid. Dessverre skulle det vise seg at ingen av delene var spesielt effektive. Vinden var nordlig og temperaturen lå på mellom 3 og 6 grader, i tillegg til regn fra tid til annen. Mesteparten av bekledningen kom på ved slutten av dagens marsj, og enda var det kaldt. I denne regionen er det vidde – skikkelig vidde. For et syn! Vi så ingen stier og veldig få leirplasser. Selv de flotteste vannene var helt urørt for menneskeøye. Slikt setter vi pris på. Hvorfor er det ikke flere som besøker disse områdene? Vel, terrenget er ikke lett å gå i. Det er også store distanser, samt et mygghelvette på sommeren.

På tur mot Reisadalen går vi i en stor halvbue. Her inne kan man gå akkurat der man vil, på sett og vis. Det ene fiskevannet etter det andre venter, men for vår del gir ikke kulda slipp. Nettene ligger på rundt 0 grader, og det er nesten ikke mygg heller. Den eneste fiskelykka til nå ga 3 abbor, som unektelig er god matfisk. Nå er vi langt fra folk, og frihetsfølelsen siger mer og mer inn.

Navigering på vidda, enkelt?

Klokka viser 29 juni. Risengrynsgrøt og kaffe kokes. Kartet finnes frem, og vi drøfter. ”Tja, hva med det vannet? Der er det skog, vi kan fyre bål!” sier jeg. Makkeren er enig. Leira klappes sammen, og dagens etappe begynner.

En samisk gutt døde her under en snøstorm i 1959.

Når vi kom til høyden vi skulle til, var det noe som ikke stemte. Først et lite vann, deretter en stor bekk. Så et gammelt gjerde, så enda et vann. ”Hva faen? Her er det ugler i mosen” sier jeg. ”Kan det hende at alt ikke er merket på kartet?” sier Nils. Mulig, tenker jeg, men tvilsomt. Så kom tåke, og vi var kalde. Jeg stopper faktisk midt i vandringa og tar på en skjorte til, til tross for full Devold-bekledning og ullue fra før.

Mellom tåka ser vi noe skog og noen vann. Vi bestemmer oss for å gå til det første av dem å slå leir. Etter drøye to mil i kratt med 25 kg på ryggen var vi ferdige. Dagen etter lettet tåka, og vi rekognoserte oss frem til en aldri så liten oppdagelse. Vi hadde faktisk vandret helt til Reisadalen nasjonalpark! Altså Troms fylke, ikke Finnmark! Har du noen gang våknet i et telt og innsett at du er i feil fylke? Ikke? Snakker om altså. Bommet med mange kilometer. Vi hadde rett og slett gått raskere enn vi hadde trodd, og oversett tegn på veien.

I idiotskapens navn valgte vi å bli her et par dager for å utforske området. Og apropos idiot; undertegnede røk fast ei gjedde på størrelse med ei steinkobbe i et bortgjemt skogsvann som luktet hvitfisk på mils omkrets. Utysket ble en smule rabiat når jeg skulle få den på land, så jeg slepte den opp med litt vel mye kraft på haspeln. Pang sa det, og vips så var stanga 4 fot kortere. Jeg reklamerte for selvforsvar da jeg ble konfrontert av Nils, det var tross alt hans stang.

Leir mellom småskogen i Reisa.

Våtmarksområder i Reisadalen

Tiden kom for å røre på seg, og vi tok sekkene fatt og gikk til de mer bortgjemte delene av Reisadalen, altså mot Finland. Den naturlige ruta herfra går via nordkalottruta, nemlig ned dalen og over mot Kåfjord. Dette var et uaktuelt rutevalg for vår del, vi ville prøve å gå mot Kilpisjarvi via egne rutevalg. De sørligste delene av nasjonalparken skulle vise seg å bli vanskelig. Dype sumper og hengemyrer, smale og dype elver, mindre høyder og flotte vann finnes her. Skal man gå øst-vest her, er det ingen vei utenom sumpene. Flere plasser vasset vi til over knærne i dyp myr, samt lange skrev over mindre elver. Våt blir du, vær sikker! Men hva gjør det egentlig? Lykkefølelsen siger mer og mer inn.

Våt blir du, vær sikker! Men hva gjør det egentlig?

Leirslagning og klestørk ved Saitejarvi.

Neste leir blir satt opp ved Saitejarvi. Her er det spor av reindrift. Flere hytter er satt opp på tilsynelatende tilfeldige plasser. Her sies det å være mest lake, gjedde, sik og det som verre er. Dette ligger øverst i Reisadalen ved starten av Niedaavzi. På avstand ser dette juvet ut som en av de flotteste og mest bortgjemte villmarksområdene i Norge.

Fra Saitejarvi er det noen kilometer til Finland, og det innebærer kryssing av Njallaavzi. Dette er i nærheten av Reisaelvas kilder, et stort juv som helt plutselig åpenbarer seg fra viddelandskapet. Ufattelig mektig syn! Her er det stupbratt å ta seg ned, men ingen vei utenom. En fjellvåk holder oss nøye med oppsyn, med hyl og skrik av en annen verden. Hvem vet, kanskje noen andre også holdt øye med oss?

Det er bratt ned til Njallaavzi, og går man med tung sekk må man være forsiktig.

En drøy time senere passerer vi finskegrensa, og bruset fra ei svær elv høres i det fjerne. Sannhetens time var kommet: Poroeno. ”Men i svarte da..” utbryter jeg når vi oppdager elva. Vår nye kompis fra Chabardasjohka var muligens inne på noe. Dette er ei svær elv. Vi skjønte fort at dette kom til å bli en utfordring vi sent kom til å glemme. Vi følger elva et stykke opp og slår leir.

Utfordrende elvekryssing

Dagen etter går med på å reparere litt utstyr, fyre bål, fiske og studere elva. Fisket var resultatløst, selv om vi fant de mest håpefulle plassene. Ikke en skarve spor å se. Tankene hviler mest på hvordan vi skal komme oss til andre siden.

En ny dag gryr, og vi vurderer å krysse elva. Hovedplanen er å svømme over, en etter en. Hvis noe går galt har vi kun oss selv å stole på. Elva er alt mellom 40 og 60 meter bred. Stedvis kraftige stryk, og stedvis stilleflytende. De stille partiene er ikke så lange før de går over til stryk, og vi tenker litt på fysikkens regler. Jeg utfører matematikken: ”Elva har en hastighet på 2 m/s.. vi svømmer med 0,5 m/s med ryggsekk.. hm.. phytagoras.. løse med hensyn på x… og svaret blir.. å faen, dette blir tøffe tak!”. Nils er enig. I tillegg er det 4 fordømte grader og vind. ”Vi kan pakke vanntett, kle oss nakne og bare ha skallbekledning på under svømminga” forslår vi begge. Da kan vi skifte umiddelbart når vi kommer i land. Men hvor lenge blir vi i vannet? 3-4 minutt, kanskje 5. Vi kan bli kraftig nedkjølt, og i verste fall suse utfor et stryk. Vi velger å slå sammen leira og følge elva oppover i håp om at elva blir mindre lenger opp.

En fornøyd Nils tar seg gjennom skogen ved Poroeno.

Det var en del morener å følge langs Poroeno.

Vi går i to dager og krysser to sideelver før vi finner potensial til kryssing. Langt oppover i retning Halti ligger Boatzojarvi, som på sett og vis er kilden til Poroeno. Til nå har vi fulgt elva ca 25 kilometer, og sannhetens time har kommet. Elva deler seg nemlig i to ved en svær holme i sør-øst enden av Boatzojarvi. Første halvdel går fint. Neste halvdel er fortsatt primærdelen av elva, men den er bred og holder høy hastighet. Vi finner hver vår stokk som vi bruker til vadestav. Nå gjelder det å ha fult fokus! Det er ikke rom for feil. Måtte villmarksgudene være med oss.

Nils går først. Ett steg av gangen går han bestemt mot midten av elva, hvor strømmen er sterkest. Jeg følger tett på. Hjertet hamrer, men dette er ikke et tidspunkt å være redd på. På det dypeste står vannet opp til navelen, og strømmen er sterk. ”Faen, dette ble vanskelig” roper Nils. ”Prøv å gå rett mot strømmen, det ser grunnere ut der!” Roper jeg tilbake. Han gjør det, og jeg følger etter. Elva blir grunnere og grunnere. ”Jadda!!” roper jeg, mens tempoet øker. Nå skjønner jeg at det går! Vi nærmest springer siste biten inn til land mens brølene dundrer mellom fjellene. ”Knockout, tror du faen ikke vi klarte det!!”. Nevene møtes, og mestringsfølelsen sitter løst.

Strømmen var sterk i dette partiet. Det var viktig å fokusere.

Det er ikke enkelt med skikkelig klestørk , men alle monner drar.

Nå kjenner vi også at kulda setter inn. Vi finner frem til et skogsområde og fyrer bål for alt vi kan. Klestørken hjalp på, men skoene er forstsatt våte. Det har de vært i dagevis, men det gjør ingenting. Påfølgende natt bestod av dyp søvn. Dagen derpå bærer det opp på snaufjellet igjen. Vi går i retning av Kilpisjarvi, hvor vi vet at det venter uante mengder med biff og øl. Det begynner å friste en smule. Real Turmat og Toro suppeposer har vært dietten de siste 2 ukene, så noe med tyggemotstand hadde ikke skadet.

Vi nærmer oss en tursti, og plutselig dukker det opp en kar som er i ferd med å slå leir. Karen var australiener, og kunne fortelle at han hadde startet ved Nordkapp. ”So where are you headed?” spurte jeg. ”Well, my final destination is Sicily. I hope to arrive in two years” kom det fra typen. ”Come again? Sicily, as in the Mediterranean sea? The one with the gangsters?” kom det fra meg. Å jo da, fyren skulle gå fra Nordkapp til Sicilia i Middelhavet. Han hadde sagt opp jobben og leide ut ei lita leilighet i Australia for å leve livet han hadde drømt om. Respekt sier jeg bare! Vi ønsker han lykke til, og vinker adjø.

Neste leir blir slått opp i enden av en dal. Mens vi gnager i oss hver vår viltgryte, ser vi til vår store begeistring at fjellsiden begynner å leve. Enorme menger rein kommer i vår retning. Jeg har ikke begrep om hvor mange det kunne vært. De går fredfullt forbi oss mens vi nyter halvkokt ”reinsdyrkjøtt” fra real-posen. For alt vi vet er det kjøtt fra en gammel rødrev, men la gå.

Manerer i sivilisasjon

To dager til på vandring, og vi tittet på kartet. Nå var det én ting som gjaldt: Kilpis. Vi gikk inn på en sti som fører letteste vei til den lille bygda hvor det finnes campingplass med badstu og mathall. 18 dager etter start står vi på ved Kilpis. Vi inhalerte en hamburger på campingen til betjeningens store forskrekkelse. Manerene la vi igjen i Tromsø, var begrenset. Jeg tipper også på at vi luktet en blanding av elgens brunstgrop og matsorteringa på REMIKS. Dermed ble det øl, klesvask og badstu.

En liten topptur i Finland. Upåklagelig utsikt!

To dager etter ankomst forlater vi Kilips med sekkene fylt opp med mer proviant. Det er rart med det, men mat har det ikke gått mye av. Det har vært dårlig matlyst fra dag nummer 1, men det var ingenting å si på energinivået. En plass mellom 1200 til 1500 kcal om dagen var typisk. Vi følger veien mot norskegrensa og tar båten over Kilpis. Den stopper ikke så langt fra treriksrøysa, altså der Norge, Sverige og Finland møtes. Deretter bærer det opp på fjellet, som starter med en bratt stigning. Sekkene veier bly, men til nå har vi kommet i god form så det går helt fint. Kanskje ikke noen David Hasselhoff, men pytt sann.

Nå er målet å komme til Kummanoeno i Sverige, ei utrolig vakker elv som starter ved Paltsa. Temperaturen har kommet seg litt, og trangen etter litt rødfisk vokser kraftig! Vi tester ut noen mindre vann i et par dager. Endelig skulle fiskelykka slå til! Matfisk til tusen, største ørreten var 1.5 kg. Den ufattelig herlige følelsen av at fisken tar flua, etterfulgt av et tilslag og noen utras kan ikke slås. Jeg vedder på at det er bedre enn heroin. Alternativ rusbehandling kanskje?

Ørreten var en lenge etterlengtet matfisk.

Mystisk værfenomen

Et par dager senere ligger vi ved et nedgrodd vann, ikke langt fra Kummanoeno. Av en eller annen grunn får jeg følelsen av at dette er et område for rovdyr. Kanskje både bjørn og ulv frekventerer her inne. Her inne skulle vi også få oppleve et naturfenomen av de sjeldne. Jeg står i vannkanten med ei gigantisk vårflue på spissen av fortommen. Flua plasseres pent ved siden av et vak, og Nils står 50 meter unna med stanga si og speider. Plutselig, som lyn fra klar himmel, hører jeg et spetakkel fra skogen.

”NEI, er det en bjørn?” tenker jeg i noen millisekunder. Så kom et slags smell, og trykket i lufta forandret seg før vannsprut ble kastet opp i lufta mens småskogen ligger paddeflat. Dette skjer helt lokalt, bare noen meter fra Nils. Et sekund senere er det over, etterfulgt av en avtagende og nærmest varm vind. Vanndråper daler ned over meg. Jeg forstod ingen ting, absolutt ikke ett kvekk. Jeg slipper stanga i bakken og løper mot Nils, som mildt sagt er noe paff. ”Hva i svarteste granskauen var det som skjedde??” kreker jeg ut til Nils. Han sa at kreftene var så store at hvis han hadde stått nærmere, ville han blitt kastet i bakken og vel så det. Til tross for at vi er nordlendinger er dette ikke en overdrivelse. Til den dag i dag har vi enda ikke peiling på hva i huleste som foregikk.

Kummanoeno er utrolig flott, men består av store mengder Harr.

Tiden var kommet for å gå til Kummanoeno. Vi slår leir på en sandbank, og fluestaga rigges kjapt. Elva er helt bedårende, og vi har funnet et krystallklart parti etter et stryk hvor vi spotter fisk. Den står dypt, men jeg klarer ikke å dy meg fra å knyte på en light tan parachute med grizzly hackle. Jæveln skal tas på tørt. Jeg måtte kjapt svelge mine ord, og stoppet på en kulehodenymfe med samme flyteegenskaper som Titanic. Ingen respons der heller. Søvn fristet mer akkurat nå, så det måtte heller bli revansj.

Ulv i området?

En ny dag fant frem, så da var det påan igjen. Vi spotter flere fisk denne gangen, og nå var den mer samarbeidsvillig. Plutselig satt den, men jeg må innrømme en viss skuffelse. Det var en harr på et kilo, og elva var full av den! Bevares, harr kan være gøy det også, men jeg står ikke i elva i timevis for å fiske harr. Vi flytter leira lenger opp.

Det jeg mener er ulvespor. Fjellsko i størrelse 42 ved siden av.

På leting etter ved, kommer jeg over noen spor langs elvebredden. Instinktet mitt fortalte meg umiddelbart et dette er ingen hund. Det er ulv! Sporene var så ferske at sanda hadde skarpe kanter enda. Ved å sammenlikne skoavtrykket mitt med sporene har jeg konkludert med at de var 9 cm brede. De fremste klørne penetrerte dypt ned i sanda, og gangen til dyret var relativt rett frem, ikke til siden. Det var ikke tegn til mennesker akkurat her, så jeg får det ikke til å stemme at det kunne vært en hund. Jeg er overbevist, men resten får være opp til de sakkyndige på feltet.

Dagen etterpå retter vi kursen mot Store Rosta, en innsjø på størrelse med Afrika (give or take) som ligger helt øverst i Rostadalen. Vi er i viten om at vi nærmer oss gode fiskeområder. Første plass vi kommer til vitner om akkurat det. Her vaker det røye til tross for lavtrykket, og stanga kommer kjapt frem. Etter en halvtime satt ei lekker røye på 1,25 kg, sprek som fy!

Rett etterpå var det som om noen slo av en bryter. Fisket døde totalt! Det hadde uansett vært en lang marsj, så nå var det mat og varme fra soveposen som gjaldt – etter en solid runde med kortstokken. Både svensken og vri-åttern har fått kjørt seg kraftig på denne turen. Jeg tror kortstokken var temmelig lei av oss på slutten.

Neste dag dundret det på teltduken. Høljeregn og sterk vind. Vi ser en hytte på kartet som ligger ved Store Rosta, mon tro om den er beboelig? Herregud, nå frister det med ei lita hytte der vi kan få varmen i oss og tørke klær! Vi finner frem til hytta etter 13-14 kilometer i regnvær. Hytta er aldeles lekker, og Nils tar tak i håndtaket. Pinade er den åpen! Vi var ikke klar over at dette var en hytte som tilhører Statskog og driftet av Fjelltjensten. Den gamle Jøtulen fikk fort føtter å gå på, og madrassene ble inntatt. Kroppen min takket meg for det. Kvelden ble brukt på å få ut en pigg fra en abbor som satt fast i fingeren min etter et bestialsk fiskedrap.

Ei lekker indre Troms-røye!

Det skader ikke med en lege på tur.

Etter et døgn på hytta er det på tide å gå mot Dividalen. Vi fisker litt i elva, og jeg får en ørret som ser ut som et slips. Den kunne absolutt veid 2 kilo, men den veide 600 gram. Stakkars kar, men han ble til fast føde for meg i det minste. For å gå videre mot Dividalen må man krysse Rostaelva. Denne var nå ganske stor med tanke på nedbøren de siste dagene.

På kartet er det avmerket et vadested. Vi vurderte elva, og oppdaget fort hvor sleip steinene var. Her snakker vi såpeglatt! Slikt er ikke risikofritt. Løsninga ble derfor enkel: svømming! Vi fant et parti hvor elva var såpas smal at svømming var mulig. Sekkene pakka vi vanntett, så her var det bare sette i gang.

Svømminga over Rostaelva gikk helt fint.

Øvre Dividal nasjonalpark

Turen videre mot Dividalen gikk bare godt, terrenget er stort sett enkelt å gå i. Vi har flere ganger diskutert hvor greit det er å vandre når det er så kaldt som nå. Kvikksølvet har så vidt bikket 12 varmegrader, og vandringene er utrolig behaglige. Det såkalte problemet kommer når man slår leir. Da blir det mye småfrysing, og man blir lei av det over tid. Det er vel en grunn til at alle vil til syden, tenker jeg. Flere kvelder har vi sittet (begge to) i et av enmannsteltene, i hver sin sovepose med full bekledning og spilt kort.

Vi besøker både store og mindre vann i retning Dividalen. Det er en del rype her også, selv om den nå er rødlista. Området i seg selv er ubegripelig flott. Det oser av historie fra mange hundre år tilbake, da samene drev med reindrift her inne. Ordet Dividalen stammer fra ordet Dievva som betyr tørraktig, rund haug. Nasjonalparken ble opprettet i 1971, og her finnes det noen hytter og flere kulturminner med spredt lokasjon. Hyttene, samt nordkalottruta er populære. Dette betyr også at oddsen for å treffe folk er veldig små hvis man beveger seg utenfor stiene, spesielt i de indre delene av nasjonalparken.

Datoen viser nå 23 juli. En av turens høydepunkter ligger også foran oss, nemlig å møte en god kompis, Eivind. Jeg, Eivind og Nils har vært på tur før. Mange latterkuler har fått sitt utløp på mange turer de siste årene, stort sett i Troms og Finnmark. Dette blir knall! Vi går mot vårt hemmelige møtested, et lite vann i den østlige delen av parken. Her vet vi godt at det svømmer bra med røye. Etter 3 timer med gåing ser vi et telt på avstand. Jammen er det ikke han! Vi vræler ut noen samiske gloser flere hundre meter før vi møtes, og da skjønner han at det er oss.

Etter en stund med skitprat og historier hiver jeg frem stanga. Det er delvis vindstille, og vakene kommer som perler på ei snor. Jeg hiver på en døgnflueklekker som skal henge høyt i vannfilmen. Det er forsiktige vak, så jeg setter min lit til fluevalget. Jeg finner et noe dypere parti med en markant marbakke, og legger flua ut. Rolig drar jeg inn, og så ser jeg noe hvitt og rødt som patruljerer under flua. ”Ta den, ta den, ta den…” tenker jeg. Den svømmer vekk fra flua, før den snur bestemt og sikter seg inn på min velvalgte imitasjon. Der sitter den! Et nydelig eksemplar av ei røye på 1,3 kg. De andre gutta får også flere røyer på rundt kiloen, den største på 1,5. Til å være nordlig vær og kaldt må vi oss godt fornøyd.

Etter noen dager legger vi kursen mot de innerste og høyeste delene av parken. Terrenget hele veien inn er helt fantastisk å gå i. Plutselig får vi øye på en fugl av den spesielle sorten. Den sitter 100 meter fra oss, og letter med en gang den oppdager oss. Den var gigantisk, og i tillegg helt hvit. Vi begynte å lure på om noen hadde spraymalt ei havørn, men det er vel like sannsynlig som å treffe en zebra på Svalbard. Våre kunnskaper om fugler er, som du sikkert skjønner, begrenset. En god stund senere finner jeg ut at fuglen var ei snøugle. Så fantastisk!

Eivind fleska til med ei røye som ble middag den dagen.

Et selvhøytidelig gjeng som gjemmer seg fra uværet.

Vi slår leir akkurat når styggeværet slår inn, og nå skulle det komme for fullt! I løpet av natta må jeg ut i regn og vind for å fikse teltet som virkelig fikk kjørt seg. Det hamret i teltduken resten av natta og regnet var så kraftig at vann begynte å falle ned fra sømmene i teltet. Nå fryser jeg skikkelig, og klarer ikke å få varmen. Maten har begynt å ta slutt, men jeg setter meg opp i enmannsteltet kl 0400 på natta og fyrer primusen. Jeg bevilger meg å koke toddy, og drikker den så varm som jeg klarer. Endelig kommer varmen tilbake i kroppen, og primusen kan slås av før jeg sovner igjen.

På morgenen tar vi oss en fiskerunde. Vannet er hvitt i bølgene på grunn av vinden. Eivind er knallhard på fisket, og besøker et vann et stykke unna. Likevel er det fullstendig håpløst å fiske røye i dette været, så jakta blir så godt som resultatløs. Søkkvåt er vi også. Eivind hadde drasset med seg et nytt tomannstelt, så da var det plass til å sitte alle mann i hans telt for å få varmen og ”tørke” litt klær. Stemninga er det uansett ikke noe å si på!

Nå begynner et snev av alvor å synke inn over meg: turen nærmer seg slutt. Om to dager er det over. Jeg kjenner på gleden av å få treffe samboeren igjen, samt å spise skikkelig mat. Buksa henger og slenger, og David Hasselhoff-kroppen er nærmere enn noen gang. Vi legger ruta til Skakterdalen, og siste dag går veien ned til grusveien som ligger i selve Dividalen. Skakterdalen er en mektig dal, hvor elva renner fra Ravdojarvi og ned til Divielva. Terrenget her er også veldig enkelt, med lange morenerygger man kan følge. Vi følger nå stien, da det er enklest. Formen er bedre enn aldri før, men nå velger vi å være grei med oss selv. Nå begynner også temperaturen å øke, var det nå sommeren skulle starte?

Skogrensa nås, og den gamle furuskogen kommer til syne. Dette er en eventyrverden med trær som er 500 år gamle og mer. Jeg går i mine egne tanker. Jeg vet så inderlig godt at om et par kilometer er vi nede ved bilen. Det er både godt og trist, følelsen kan egentlig ikke beskrives.

Etter 36 dager og 266 kilometer var vi fremme ved bilen. Jubelbrølet står i taket! Vi greide det.

Bare så du vet det: du greier det også, vær sikker.

Artikkelen er en gjesteblogg skrevet av Tord Beck Sletten. Foto er tatt av Nils Haugland, Eivind Burkow og Tord Beck Sletten.

Kvannfjellet er sammen med Urfjellet det mest kjente toppturmålet i Fræna. Turen er ikke krevende, og kombinert med lett tilgjengelighet er det som regel folksomt på turen. Selv på en ukedag må en starte lenge før det blir lyst skal en ha håp om å sette første sporet ned fra toppen.

Likevel, Kvannfjellet var den første toppturen jeg gikk. Det var en påskedag for 23 år siden. Etter det har det blitt mange turer til toppen, og det har liksom ikke vært vinter om jeg ikke har hatt en tur på Kvannfjellet.

På Kvannfjellet i 1994.

Drømmeforhold

Etter en lang barfrost periode i januar begynte det endelig å snø. Lett snø lavet ned i store mengder. I løpet av noen dager kom det rundt en meter med snø i fjellsidene på Kvannfjellet. Sporene som ble satt i fjellsiden var hvisket ut neste dag. Perfekte forhold.

For å slippe å brøyte sporet opp til toppen ventet jeg litt med å starte etter nok en natt med påfyll av frisk nysnø. Det hadde jeg ikke trengt å gjøre. Selv på en hverdag var parkeringsplassen full på formiddagen. Det er tydelig at toppturer er mer populært en noen gang.

Godt tråkket spor opp gjennom skogen.

Et glimt av Trolltindane.

Fra toppen har en utsikt til Romsdalsfjell etter Romsdalsfjell. Det er nok å ta av.

Enkelte dager er det helt greit med 155-115-145 under beina :)

Godt over 20 personer møtte jeg på en rask tur til toppen. Og selv mens jeg la skiene inn i bilen kom flere til.

Snø, Mildvær og Storm

Men som så ofte før på Nord-Vestlandet varer ikke moroa lenge. To dager etter at det sluttet å snø kom mildværet. I løpet av noen få dager smeltet skiføret vekk. Det gjelder å ikke blunke skal en få med seg vinteren.

Og mens dette skrives har stormen Tor passert, og det snør igjen. Tunge våte snøfiller som limer seg til gammel snø. Skiene ligger klare i bilen…

Med utsikt til forblåste dager vest i landet bestemte jeg meg for å pakke pulken og kjøre mot øst. Som så mange ganger tidligere gikk turen til Synnervika for noen dager i Femundsmarka. En liten vintertur i et område jeg kun har besøkt på barmark tidligere.

Lange kvelder, og åpne koier lå i bakhodet da jeg pakket pulken. Så jeg tok med mat for dobbelt så lang tid som jeg skulle være på tur, og pakket ned rikelig med kaffe på toppen. Tre bøker ble puttet i baggen, og ellers så mye utstyr jeg fikk plass til i pulken. Så ble kursen satt mot øst.

Fullpakket pulk

Fæmund II i vinteropplag

En vestlending på isen

Etter en overnatting bak i bilen var jeg klar for tur. På parkeringen pratet jeg litt med en lokal, som kunne fortelle om lite snø og trygg is. Så lenge jeg unngikk Revsundet mellom Buholmen og fastlandet var det bare å følge isen. Med lite snø i terrenget hørtes det bra ut å ta turen over isen.

Jeg passerte Fæmund II som lå i vinteropplag på land, før jeg fulgte sporet ut på isen. Tanken var å gå ut til Buholmen, og så krysse over til Røstneset og videre opp til Gubbtjønnbua og Svartsjøen. Jeg hadde knapt rundet odden da et fly på vei til Værnes passerte. Buldringen vekket vestlendingen i meg, og alle nerver stod i høyspenn før jeg skjønte at det bare var et fly.

Vokst opp ved kysten er jeg ikke bortskjemt med trygg is, og ute på Femunden følte jeg meg ikke hjemme. Det hjalp ikke at isen var 30 cm tykk. Selvsagt visste jeg at det ikke ville vært noe problem å kjøre bil på så tykk is, men det var ingen vits i å prøve å overtale vestlending i meg. Jeg satte kursen mot land.

Selv med velbrukte spor er jeg skeptisk til å gå på islagt vann.

Det ble til at jeg fulgte land på vei inn i marka.

Koieliv

I stedet for å krysse over til østsiden av Femunden gikk jeg i stedet i retning Lortholbua og Litjrennbua. Etter å ha fulgt land nordover til Lortholbua var jeg fremme i det det begynte å bli mørkt.

Inne på koia ble jeg positivt overasket. Da jeg passerte i sommer fristet det ikke å gjøre annet en å kikke innom bua. Nå var den ryddig og nyfeiet. Etter å ha fyrt opp i ovnen med det lille som var av ved inne var det i gang med vedsaging. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Sagen som hang på koia var så sløv at det gikk raskere å med min lille sammenleggbare sag.

Vinter ved Lortholbua.

Lett snøvær i det jeg kommer til Lortholbua.

Det er ikke ofte en finner de åpne buene i Femundsmarka så ryddig som det her.

Jeg har skaffet meg et par Hestra Fält Guide hansker for å ha et solid og varmt par alroundhansker når jeg både skal gå på ski og sage ved.

Etter noen runder med lommesaga ligger en liten vedstabel og tørker foran ovnen.

Etter en lang økt med vedsaging lå en pen stabel ved og tørket foran ovnen. Med vedlageret klart for kvelden var det ikke mye annet å gjøre en å sette seg ned med kaffekoppen og en bok resten av kvelden. Koieliv.

Vinter i skogen

Resten av min lille rundtur kikket jeg meg litt rundt i skogen, saget ved og kokte varm drikke, før jeg pakket sammen og satte kursen tilbake til bilen.

Med en «liten» dunlekasje på soveposen ser det nesten ut som om jeg har vært på gåsejakt på natta.

Vinter i skogen.

På tur hjem drister keg meg til å ta en liten snarvei over isen. Ikke langt fra land riktignok, og når snøen kolapser med et lite drønn er det bare så vidt jeg kommer hjem med tørr udnerbukse.

Det ble en akkurat passe lang rundtur i Femundsmarka denne gangen. Frisk luft, og litt kontraster til kystvinteren.

– Annonse –

I det jeg parkerer bilen i Synnervika finner jeg frem mobilen. Netcom har god mobildekning i området, så jeg åpner yr appen. Det er fremdeles noen timer med sol, før det kommer snøbyger til kvelden. Så knipser jeg et bilde med mobilen, før jeg legger den i innerlomma og tar på skiene.

Mobilen har etter hvert blitt et nyttig verktøy for friluftsfolk. Det kan være alt fra å sjekke værmeldingen, til å logge treningsøkter. For noen er det å logge turer, og sammenligne med seg selv eller venner motiverende. Selv har jeg med mobilen på korte og lange turer hele året.

Mobilen som nytteverktøy

Etter hvert som dekningen har blitt bedre de siste årene har mobilen fått stadig mer nytteverdi for oss som ferdes ute i villmarka. Det gir en mulighet for å bruke apper og nettleseren til å skaffe oppdatert informasjon underveis på turer.

Å Sjekke appen til Varsom er obligatorisk før en topptur

Noen nyttige apper og nettsider jeg bruker ofte er:

• YR appen – App for oppdaterte værvarsel.
• Varsom – App for oppdaterte skredvarsel. Husk å lese tekstvarslet, og ikke bare se på tallsymbolet.
• Dropbox – Jeg legger fiskekort, jaktkort og lignende i en Dropbox mappe, så har jeg de alltid med på tur.
• Norgeskart – Bra karttjeneste på nett, som også har flyfoto. Kan være litt treig på mobil.
• EOS Remote – App som fungerer som fjernkontroll til kameraet.
• Se Havnivå – Nettside for å sjekke flo og fjære når jeg jakter på sjøørreten.
• Norge i Bilder – Nettside med flyfoto. Gir ofte en god oversikt over bunnforhold og marbakke når en er på tur for å lure sjøørreten. Fungerer ofte bedre på mobil enn å bruke flyfoto på Norgeskart.

Mobilen som underholdning

Jeg må innrømme at det ikke bare er nyttige ting jeg bruker mobilen til når jeg er på tur. Siden mobilen ofte er lett tilgjengelig i lomma fungerer den som kamera, og blir kveldene i teltet lange kan jeg snike meg til en tur på nett eller høre på enten lydbok, musikk eller en podcast.

For lydbøker fungerer Storytel bra, og av Podcaster er det som regel Dirtbag Diaries som lastes ned og lyttes til.

Andre nyttige apper

Selvsagt er det mange andre nyttige apper en kan laste ned og bruke på tur. Det kan være app for oppdatert løypeinformasjon for den som skal på ski, eller registrering av turer når en går trimposter.

Kanskje har du noen forslag til nyttige apper for turfolk?

Fiskestanga har vært satt bort det det meste av januar, så fikk jeg se sjøørreten vake i en liten bukt. Mildværet hadde tydeligvis fått fisken til å våkne. Det var ikke noe annet å gjøre en å finne frem fiskestanga, og sjekke om den var bitevillig.

På andre kast var det fast fisk. En liten og sjøørret som raskt fikk svømme videre. Jeg kastet på et nytt vak, og det samme skjedde. Fisken var tydeligvis bitevillig også i februar.

Etter noen flere kast så jeg plogen etter en fisk følge etter sluken mot land. For å få fisken til å ta sluken foretok jeg en liten kunstpause, før jeg økte sveivehastigheten betydelig. Reaksjonen uteble ikke. Fisken tok med et tungt napp, og gjorde et byks i lufta, og var borte. Før fisken var borte så jeg imidlertid at det ikke bare var småfisk i bukta.

Det meste av fisken fikk svømme videre, selv om det også ble et godt måltid ut av en sjøørret på litt over 40 cm og 0,8 kilo. Samtidig la jeg merke til at de største fiskene hadde mye lakselus, og bare spor av et hardt liv. Fisken jeg tok til middag hadde ca. 10 lus, og hadde tydelige merker på ryggen og finner. Halve ryggfinnen var borte. Trolig hadde den så vidt unngått å bli mat for en av kobbene som herjer i fjorden.

0,8 kilo og tydelig merket av et hardt liv

Lakselus

Ca. 10 lus bare på en fisk.

Noen hadde prøvesmakt på fisken min. Trolig en av kobbene som herjer i fjorden.

Det ble fire dager på rad etter sjøørreten før kjøligere luft og snø sendte fiskestanga tilbake i boden. Hver dag ble det fisk, men bare i den ene lille bukten.

Etter en drøy uke med regn og sludd nede i lavlandet lettet endelig været slik at det var mulig å se fjelltoppene. Krittvite fjelltopper. Lenge før jeg hadde en turplan var sekken pakket, og jeg var på vei ut døra.

Før jeg svinget ut på veien bestemte jeg meg for å starte fra Skaret, og bare gå på ski innover dalen. Inn i dalen mot Butippen og Bjørnen, og se om jeg fant et passende tre å sette meg ved for en kopp kaffe.

Løypa ble lagt frem og tilbake i terrenget innover fra Malmesetra. Underveis la jeg merke til at det hadde gått tre skred i fjellsida på Butippen. Ganske store skred også, der to hadde løsnet i hellinger på 35-38 grader. Det så ut til å være en dag eller to siden skreden gikk. Likevel tror jeg det er greit å vente et par dager på at forholdene stabiliserer seg før det er tid for å gå bratt. Det får vel bli Kvannfjellet igjen de neste dagene.

Etter en liten kaffepause var det tid for å snu skiene for hjemturen. En grei dag med lystgåing på ski.

Som regel blir historien best når man kan fortelle om stor fisk. Eller, i det minste at det ble fisk. Men realiteten er at fisken ikke alltid er samarbeidsvillig. Spesielt ikke når en prøver å lure sjøørreten i februar. Så kommer første mars…

Etter at fiskestanga ble hentet frem fra vinteropplag noen midle dager i begynnelsen av februar har det blitt flere turer ned til fjorden. Gjerne på dager med ruskete vær, når det ikke frister med en skitur. Det var mange slike dager i februar.

La det være sagt med en gang: Sjøørretfiske i februar kan være en tålmodighetsprøve. Fjorden er ikke full av fisk, så det er en utfordring å finne fisken. Likevel, hver gang det er en liten pause i sluddbyger fra nord-vest, er håpet at fisken har funnet ut at det går mot vår.

På de fleste turene blir det ikke fisk.

Så kommer første mars…

Etter 10 turer (nesten) uten fisk lander sluken midt i et flak med sjøørret i god kondisjon. 10-15 fisker på en liten time. Det går mot vår, og snart starter vårfisket etter sjøørreten.

Det må være en første gang for alt, som isfiske på Nord-Vestlandet. Så da Anders hadde noen dager fri slo jeg følge. Etter å ha sjekket litt var Osmarka og Fosterlågen en god kandidat.

Anders sin turbeskrivelse bestod stort sett av rolig båltur da han sendte en melding. «Skal jeg ta med isfiskeutstyr?», spurte han. Med planer om en tur eller to på isen i Indre-Troms senere på vårvinteren, kunne det ikke skade med litt trening, så jeg kjøpte en pilkestikke og en boks maggot. Med mye fisk i vannene kunne det til og med være en mulighet for meg også.

Parkeringen var lett å finne, og med en sms var fiskekort ordnet. Så var det bare å gå noen kilometer til et passende sted for teltene med rikelig tilgang til tørr ved.

På tur med pulk fullastet av godsaker.

Teltplass med egen brønn

På mange måter er isfisketurer på vinteren ren luksus. Et par meter ut fra land er teltplassen i vater, og med isboret har en brønn rett utenfor åpningen. Så med telt oppe gikk Anders til verks med isboret for å fikse et pilkehull.

Jeg tok over Isboren, og før jeg rakk å bore hull hadde Anders sørget for at første ørret lå på isen. Mormyska og mark gjorde susen. Like raskt gikk det ikke med maggoten på min krok, så vi lot stikkene stå mens vi gikk for å ordne med ved og bålplass til kvelden.

Tre lag med is måtte vi gjennom etter vinterens mange mildvær.

Mormyska med mark fristet ørreten i Fosterlågen.

Ikke mye liv i pilkestikka med maggot…

En liten kaffeåtr før vi sjekker pilkestikkene.

Lunsj på vintertur.

Bitevillig fisk

Etter en liten runde på vedjakt gikk vi for å sjekke pilkestikkene. Igjen var det fisk på hos Anders, mens maggotten var urørt. En liten trøst var det at ørreten Anders dro opp ombestemte seg i lufta, spyttet ut kroken, og gjorde et elegant stup tilbake ned i hullet.

Anders hadde imidlertid med flere pilkestikker, så jeg fikk låne en, og vi boret hvert vårt hull. Denne gangen tredde jeg på en mark, og slapp snøret ned i hullet. Før kroken fikk synke til bunns var det napp. Det virket nesten som om boringen og lyset fra hullet lokket fisken til seg, slik at den bare stod og ventet på en dalende godbit.

Ørreten til Anders ombestemmer seg i lufta og stuper tilbake ned i hullet.

Bitevillig ørret

Det tok ikke lang tid før et lite knippe med små ørret lå på isen.

En person i et tomanns Kaitum telt er ren luksus, akkurat slik det skal være når en ikke skal gå for langt.

Bålkveld

Noen fisker senere fyrte vi opp bålet og satte oss ned for en kopp kokkaffe. Der ble vi like godt sittende resten av kvelden, bare avbrutt av noen runder for å sjekke pilkestikkene.

Skiftende vær

Neste morgen lå det et fint lag med nysnø på teltdukene. Skyene trakk seg lit tunna, og sola kikket innom mens vi spiste frokost. Omsider var det tid for å dra opp pilkestikkene, og pakke sammen leiren.

På kroken med maggot var det omsider en liten ørret som hadde latt seg lure. Likevel, konklusjonen ble 10-1 til mark over maggot, så det var ikke tvil om hva som fungerte under isen på Fosterlågen.

Med temperaturer som knapt krøp under frysepunktet ble det nesten for varmt i vinterposen.

Morgentryne

Sola kikker innom på et kort besøk på morgenen.

Anders tar frokosten og kaffekoppen ute i morgensola.

Ikke akkruat den sola Yr.no lovet to dager før turen…

I det vi hadde pakket sammen, og skulle til å ta ned teltene hadde det skyet til igjen. Like brått som sola forsvant tok vind og sludd over. Hetta ble tredd godt over hodet, og noen kilometere senere kunne vi laste våte pulker inn i bilene.

I mars er det ikke alltid like lett å bestemme seg for hvor en skal på tur. Sola skinner på hvite fjelltopper, samtidig som sjøørreten er i ferd med å våkne nede i fjorden. Topptur eller fisketur? Heldigvis er det mulig å si «Ja takk, begge deler».

Når sola skinner over snødekte fjelltopper får jeg alltid et sug etter å kjøre på ski ned fjellsiden. Med blå himmel og vindstille var jeg ikke i tvil om at jeg skulle på topptur. Helt til jeg så at fjorden lå speilblank. Kanskje vaket sjøørreten?

Nei, jeg hadde jaktet på sjøørreten dagen før. Da hadde jeg stått nede ved fjorden og kjent suget etter å kjøre på ski. Sekken ble pakket for nok en topptur på Kvannfjellet.

Mot toppen

Vaker fisken der nede på fjorden?

For å få litt variasjon på nedkjøringen valgte jeg siden på Måna på vei ned.

På toppen kikket jeg ned mot fjorden. I fantasien kunne jeg se fisken vake. Det var fortsatt god tid for å både nyte nedkjøringen, og rekke å fiske seg inn i solnedgangen.

Når dagene begynner å bli lange i mars rekker en både en skitur, og å fiske seg inn i solnedgangen. Skifiske.