Jeg bryr meg om deg. Jeg vil at du skal nyte turen. Jeg vil at du skal trives like godt på tur som jeg gjør. I dag har jeg derfor bestemt meg for å dele mine 11 beste tips for å pakke en lettere tursekk.

Men du kan like godt legge vekk lommeboka med en gang. Hensikten med denne artikkelen er ikke at du skal løpe til butikken for å tømme kontoen lenge før du kommer deg på tur. I stedet har jeg til hensikt å spare deg noen kroner. Først for utgifter til utstyr du ikke har behov for, og deretter til unødvendig dyrt utstyr.

Lettpakking for vanlige turfolk

Du trenger ikke være en utpreget ”gramjeger” for å kunne pakke en lettere sekk. Du trenger heller ikke forandre mye på det du gjør, eller ofre all komfort, for å nyte gleden over å være en lettbeint vandrer. Alle kan pakke en behagelig lett tursekk.

Med lett sekk på jakt kan en sørge for et par ryper til kveldsmaten mens en går inn dit teltet skal settes opp.

Selv Lars Monsen er opptatt av vekt når han skal pakke for en tur. Han har for eksempel foreslått å kun ta med svartkjelen, og bruke denne til frokostgrøten, fiskemiddagen og kaffekoppen. Jeg ville nok foreslått at han brukte en gryte til de samme formålene, siden denne er bedre egnet i to av tre tilfeller, men svartkjelen er nok den ene tingen Lars trenger for å leve godt på tur.

Slik er det med oss alle. Vi vil gjerne ha en lett og behagelig sekk, samtidig som vi tar med oss ting på tur bare for kosen sin skyld. Jeg er derfor ikke så opptatt av definisjoner som lettvekt, ultra lettvekt eller super ultra lettvekt. Tipsene her er derfor for helt vanlige turfolk som gjerne vil bære en behagelig lett sekk på tur.

1. Finn din komfortvekt

Det er ingen fasit på hvor tung, eller lett sekken skal være på tur. Det kan likevel være greit å sette seg et konkret mål før en begynner å redusere vekten, så slipper en å ende opp som en gramjeger med anorektisk sekk der det alltid er mulig å spare et gram eller to.

Komfortvekt.

Det første tipset jeg pleier å gi når det kommer til å pakke en lettere sekk er derfor å finne din komfortvekt. Det vil si å finne ut hvor mye vekt i sekken som kjennes behagelig på ryggen når du er på tur. Husk bare at det er totalvekten som betyr noe, så om komfortvekten er 14 kilo kan et realistisk mål være 10 kilo + mat og drivstoff i sekken.

For å avgjøre hvilken vekt du er komfortabel med, er det ingen annen utvei en erfaring. Du kjenner det på tur. Kriteriet er at det ikke skal være et ork å gå over en liten høyde, eller at du avslappet kan snu deg og nyte utsikten selv om sekken er på ryggen. For meg ligger den på 12-15 kilo på lengre turer. Da har jeg en sekk som kjennes lett på ryggen, samtidig som jeg kan gå med fiskestanga i hånda og gjøre noen kast om jeg passerer en vakende fisk.

2. Lag en utstyrsliste

Når du har funnet din komfortvekt gjelder det å få en oversikt over hva du har med på tur. Har du ikke allerede laget en pakkeliste er dette det første du må gjøre. Start med å skrive ned hva du vanligvis har med på tur. Du kan selvsagt også «jukse» og kopiere en av mine utstyrslister eller en annen du finner på nett.

Når du setter opp utstyrslisten lønner det seg å dele opp i ulike kategorier av turutstyr. Dette gjør det enklere å få en oversikt, og se hvor det er lettest å spare noen kilo.

Med system på utstyret er det lett å holde oversikten.

3. Du trenger ikke alt på utstyrslista

En vanlig fremgangsmåte når en skal sette opp en utstyrsliste er å spørre ”Hva trenger jeg”. Da ender en ofte med en lang liste. En veldig lang liste. Et eller annet sted i fornuften vår er det en programmeringsfeil, som gjør at vi kommer på veldig mange ting vi tror vi trenger.

Etter at du har satt opp en utstyrsliste er det derfor tid for å gjøre listen kortere. Bruk fornuft og erfaring fra tidligere turer til å fjerne ting fra listen med spørsmålet:

Hva greier jeg meg uten?

Ikke vær redd for å stryke alt av luksus og «kjekt å ha» utstyr fra lista. Du kan senere legge til espressokaffevidunderet og mobilladeren når du kommer til tips #11, om du har ledig plass i sekken.

4. Husk at ting kan ha flere funksjoner

Listen kan gjøres enda kortere ved å benytte utstyr som har flere funksjoner. Stekepannen fungerer også som lokk for gryten. Kanskje trenger du ikke både kniv og multiverktøy på turen. Eksemplene er mange, men jeg anbefaler ikke å dra det så langt at skjeen benyttes som teltplugg om natten.

Lokket på dette kjelesettet fungerer også som tallerken og stekepanne ved behov.

5. Sjekk vekten på utstyret du har

Kjøkkenvekten er et fint redskap for å bli bevisst på hva utstyret faktisk veier. Når du plasserer utstyret på vekten, vil det dukke opp mange overraskelser. En ullgenser er for eksempel tung. Veldig tung! Du kan ta med to fleece jakker eller tre tynne dunjakker for samme vekten.

Føler du at det blir litt for turnerdete å stå med kjøkkenvekten, kan du godt trekke for gardinene og gjøre dette når ingen er hjemme.

6. Velg det letteste som gjør jobben

Etter at du har kommet deg over hva utstyret faktisk veier, er det tid for å sammenligne det som gjør samme nytten. En tom saftflaske eller brusflaske er for eksempel lettere enn drikkeflaskene som kjøpes på sportsbutikken. Ullgenseren kan du gjemme innerst i skapet til neste båltur.

En lett varmejakke veier nesten ingenting, og blir fort en favoritt på alle turer.

7. Modifiser og fjern unødvendig vekt

Dette er punktet hvor vi kan spare ytterligere plass og vekt. Du starter selvsagt med å fjerne all unødvendig emballasje og pakke maten i poser i stedet. Kartmapper og kameravesker har ofte mange unødvendige reimer som kan fjernes. Det holder med et skjøteledd og litt tape for å fikse en knekt teltstang, selv om det fulgte med to ekstra stangledd, skjøteledd og ekstra barduner på kjøpet.

Pass bare på at du ikke ender opp med hele hånden i munnen, om du er av den ivrige sorten som vil kutte skaftet på tannbørsten.

8. Del utstyr med turfølget

Om dere er flere på tur, trenger ikke alle ha alt utstyret. Telt, kniv, multiverktøy, førstehjelp, GPS, kokeutstyr, og en rekke annet utstyr kan fordeles.

Men vær sikker på at alle blir med på tur før dere fordeler utstyr. Det er nok eksempler på at noen har måtte melde forfall før en tur. Da gjelder det å ha oversikt over hvem som har hva, slik at en slipper å sitte ved bålet uten kaffekjele.

9. Bytt til lettere utstyr når du kjøper nytt

Utstyret du har fra før vil som regel holde til både korte og lange turer. Etter mye bruk blir imidlertid utstyret utslitt, og du må i butikken for å kjøpe nytt. Heldigvis har utstyrsprodusentene sett sin anledning til å tjene noen kroner på å tilby lettere turutstyr. Moderne materialer og mer fokus på vekt har gjort utvalget stort for den som vil spare noen kilo. Dette kan du nyte godt av ved å bytte til lettere turutstyr etter hvert som det gamle blir utslitt.

La du forresten merke til at dette var det første tipset som handlet om å kjøpe noe nytt? Jeg kom altså nesten til siste punkt uten å foreslå et eneste kjøp. Det må være ny rekord i lettpakkersammenheng.

10. Velg den letteste sekken for utstyret du har med

Når du har gått over resten av utstyret, og vet hvor mye plass du trenger, er det tid for å ta turen i butikken og prøve ut den nye lettvektssekken (selvsagt er den gamle utslitt…). Om du husker å tenke på hvor mye mat du skal ha med på tur før du bestemmer deg, bør du ende opp med en behagelig og solid ryggsekk på 50-60 liter som veier godt under 2 kilo.

Sekken jeg bruker mest er en Osprey Variant 52l. På sommeren får jeg plass til alt for en uke med telt, og på vinteren har jeg en romslig dagstursekk.

Som bonus kan jeg nevne at de lette sekkene ofte er billigere enn tunge ekspedisjonssekker.

11. Ta med det lille ekstra

Har du fulgt alle tipsene til nå har du forhåpentligvis fått en merkbart lettere sekk og ligger godt under din komfortvekt. Da er det tid for å finne frem den ekstra luksusen du fjernet fra lista i tips #3.

Så lenge du holder deg under komfortvekten kan du trygt putte i et par ekstra sokker, espressomaskin, ekstra slukboks, litt god mat og en liten dram om du liker slikt. En skal jo ha det trivelig på tur.

Ikke glem det lille ekstra når du er på fisketur. Drammen oppbevares selvsagt på plastflaske…

Mer om lettpakking

En gramjegers bekjennelser
På loffen i Femundsmarka – med fiskestang og lett sekk
Du trenger ikke alt på utstyrslista
Bytt til lettere utstyr når du kjøper nytt
12 gode grunenr til å pakke en lett sekk

* Annonse *

Skisesongen nærmer seg, og i tankene er jeg på tur ned fra Trolltindane. Skiene pløyer urørt puddersnø gjennom glissen skog. I godt driv bøyer jeg meg ned for å unngå en solid grein. Spaden huker tak, og beina fortsetter mens overkroppen henger på samme sted.

Hengende i lufta med beina rett til værs rekker jeg å tenke at det kanskje ikke var så lurt å ha spadeskaftet stikkende opp fra sekken. Så tar tyngdekraften over…

Selv om jeg ikke er noen utpreget parkrotte – jeg sklir sakte ned på siden av hoppene – er det lett å kjenne seg igjen i filmen med Aleksander Aurdal. For som Aleksander sier: «Du kommer til å falle. Du kommer til å slå deg». Uansett om du er friskikjører på landslaget, eller trives best i urørte fjellsider, hører noen skikkelige trynestup med for å bli god på ski.

Etter at tyngdekraften har gjort sitt blir jeg liggende langflat i snøen noen sekunder for å sjekke om hele kroppen henger sammen. Lettet børster jeg snøen ut av skibrillene og finner skiene litt lenger ned.

Det gjelder å være forberedt på å gå skikkelig på trynet med hjelm, ryggbeskytter og en sterk kropp som tåler en trøkk. Så mens vi venter på at snøen skal falle er det knebøy, sit-ups, motbakker og å gi kroppen påfyll av sunn næring som gjelder.

Den siste uka har jeg hatt noen turer for å prøve å lure en sjøørret eller to på kroken. Flere fjorder har blitt prøvd. Gamle kjente steder og noen nye. Til ingen nytte. Det eneste jeg har sett er en liten tass som gikk av kroken rett ved land og noen ørreter som fulgte etter sluken. Hvor har det blitt av sjøørreten?

Å reise til en ny landsdel betyr alltid en liten utfordring når en jakter på sjøørreten. At det står november på kalenderen gjør det ikke enklere.

I november er mesteparten av fisken oppe i elver og bekker for å sikre neste generasjon. Heldigvis går ikke all fisk opp for å gyte, så i fjordene er det mulighet for en skikkelig smakfull middag, om en finner fisken. Det er langt mellom fiskene, og lite aktivitet på overflata. Den siste uka har jeg bare sett noen få sporadiske vak. Vakene viser imidlertid at det er noen fisker i fjordene, så nytteløst er det ikke å kaste ut sluken.

Speilblankt vann og bare sporadiske vak på Eide.

Lite sjøørret, men mye smått enkelte steder.

Hadde bare sjøørreten ville ta sluken som fungerte så godt i nord. Den kanskje største utfordringen når en er i en ny landsdel er at temperaturen i vannet og ørretens bytte ikke er de samme. Det betyr gjerne at ørreten i sør ikke bryr seg om slukene som fungerte i nord. Så det har blitt mye skifte av sluker mens jeg har forsøkt meg langs de faste stedene i Fræna, Eide, Molde.

Så langt har turene gitt litt bifangst av små lyr, men ørreten har bare kikket halvt interessert på slukene jeg har presentert. Men frisk luft, noen kaffepauser og mildt vær hjelper selvsagt på humøret.

Biter ikke fisken er det alltid godt med en liten kaffekopp.

Om ikke fisken biter er det greit med slik utsikt i kaffepausen. Men ikke mye som tyder på snarlig skiføre i Eresfjordfjella eller på Skjorta dessverre.

Og på neste kast, da sitter storfisken. Neste kast.

Nå på senhøsten bruker jeg å ta en tur opp til Trollkyrkja og Trolldalsvatna. Litt fordi det er en passe lang tur for å lufte seg litt, men mest for å rusle rundt oppe på platået mens jeg kikker opp på Trolltindane og rennene der.

I høst oppdaget jeg at det var kommet opp skilt som fortalte at det nå var innført en avgift på 50 kroner om en ville sette fra seg bilen. Tok jeg med teltet ville det koste 80 kroner å sette fra seg bilen over natta, og ta turen opp til et av kommunens flotteste turmål.

Jeg fant meg heller en alternativ parkering, og fikk meg 2 minutter lengre tur. Likevel var jeg oppe ved grottene tre kvarter senere, og fant frem hodelykta for den obligatoriske turen gjennom nederste hule, inn til fossen og opp gjennom en trang gang til neste hule. Deretter gikk jeg opp på platået som var det egentlige turmålet.

På vei inn i mørket.

Parti i den nederste grotta.

Lagunen innerst i den nederste grotten. – Bilde fra tidligere tur.

Rennene fra Trolltindane

Ned fra de spisse Trolltindane rett ovenfor Trollkyrkja ligger noen renner som ved gode forhold kan tilby den råeste og beste skikjøringen i kommunen. Kanskje i hele ytre Romsdal. Rennene er imidlertid bratte, og snøforholdene så langt ut mot kysten kan være en utfordring. Så skal en ta turen må en ha både skiferdigheter, god skredkunnskap og vurdere forholdene nøye.

Jeg ble stående lenge å kikke opp mot toppene. Særlig renna til høyre for toppen er fristende. Sist vinter ble det aldri forhold, så spørsmålet er om jeg får kjørt den i år. Skulle det ikke bli snøforhold for de bratteste alternativene, er det likevel gode muligheter siden det ofte samler seg mye snø i området. Da er toppen til høyre for Trolltindane et godt alternativ for sikker skikjøring.

Trolltindane

Trolltindane og renna til høyre for toppen sett fra Trolldalsvatna

Kvannfjellet sett fra det første av Trolldalsvatna er kommunens høyeste fjell, og mest populære topptur på vinteren.

Etter å ha drømt meg vekk til bratte skiturer gikk jeg videre til det første av Trolldalsvatna. Der kunne jeg dyppe koppen i iskaldt vann, og ta en liten pause før jeg begynte på hjemveien.

Se også

Trollkyrkja
En gretten gammel gubbe i Trollkyrkja
Bratt moro i Romsdalsfjell

I februar fikk jeg tilsendt en Fire Maple FMS-117T gassbrenner med slange fra AllRando.no for å teste i sommer. I løpet av månedene jeg har brukt brenneren har den ligget i sekken på over 100 turdager, og vært fremme en eller flere ganger på ca. 50 turer. Fire Maple brenneren har blitt grundig prøvd under ulike forhold, og har fungert like godt til kaffekoking, steking av fisk og tilberedning av turmiddagen.

Brenneren har blitt brukt sammen med gassbokser fra ulike merker. Jeg har brukt brenneren under vinterlige forhold med temperaturer ned mot 8-10 minus med Primus vintergass, og under varmere forhold med standard gassblanding. Det har blitt mange tomme gassbokser i tiden jeg har hatt med brenneren på tur, og jeg har ikke opplevd noen problem.

Fire Maple FMS-117T klar til bruk under isfiske på Vuomma i mai.

Om Fire Maple FMS-117T

Fire Maple FMS-117T har en enkel konstruksjon med innfellbare kjelestøtter og bein som brettes inn under transport. Justering av flammen er plassert på ventilen som skrus ned på gassboksen, og mellom brenner og ventil er det en 30 cm lang slange. Brennerhodet er relativt stort, og brenneren er uten piezo tenner.

Den enkle konstruksjonen i Titan gir en lett brenner som veier 100 gram med oppbevaringspose.

Når kjelestøttene og beina felles inn og slangen vikles rundt brenneren får den lett plass ned i selv små kjeler under transport. Selv har jeg for det meste pakket kjelen ned i et Fire Maple Horizon 1 kjelesett sammen med en pakke nudler, fyrstikker, kakao og litt kaffe, slik at jeg alltid har hatt med noe varmt å drikke eller litt «nødmat» om turen skulle bli lengre en planlagt.

FMS-117T i praktisk bruk

I månedene jeg har hatt med FMS-117T på tur har jeg for det meste brukt den sammen med et Fire Maple Horizon 1 kjelesett og en Trangia Frypan steikepanne. Kjelesettet er 14 cm i diameter, og steikepanna er 22 cm i diameter. På noen turer har jeg også brukt en MSR kjele med mindre diameter, eller en kaffekjele.

Min erfaring er at brenneren passer best til gryter, kjeler og steikepanner fra 10 cm til 25 cm i diameter. På mindre kjeler vil en miste noe effekt siden flammen kommer ut på siden.

Brenneren fungerer fint til steiking av stor fisk.

Justeringen av flammen gjøres med justeringsrattet som er festet på gassboksen. Siden det er en slange på 30 cm mellom justeringsventilen og brenneren er det en liten treghet slik at en må justere litt roligere sammenlignet med en toppmontert gassbrenner. I praksis har dette liten betydning, og det tar kort til å venne seg til hvordan flammen justeres.

God fordeling av varmen

FMS-117T har et stort brennerhode som fordeler varmen godt på kjele eller panne. Det store brennerhodet fordeler også varmen godt når en justerer ned effekten for å småkoke eller steike fisk.

Med stort brennerhode og god justering av effekten er det ingen problem å koke havregrøt til frokost.

Brenneren har ikke vindskjerm, så en må enten bruke terrenget eller ha med en lett vindskjerm om det blåser litt. Jeg foretrekker denne løsningen, siden man med en slangebrenner kan plassere en løs vindskjerm tett rundt brenner og gryte slik at det blir minimalt med varmetap.

Lav og stabil

Høyden fra bakke til kjele er kun 7 cm på brenneren. Samtidig er diameteren på beina litt over 15 cm. Dette gir en brenner som er stabil med store gryter og steikepanner opp til 25 cm. Det gjør også brenneren enklere å bruke i telt sammenlignet med en toppmontert gassbrenner.

Samtidig fører den lave høyden til at varmen kan reflektere fra kjelebunnen og få lyng og gress til å gløde om en bruker full effekt. Et tips er å plassere en flat stein under brenneren. Brukes brenneren i forteltet er det nødvendig med en stein under for å slippe at det blir røykfullt.

I telt er det lurt å legge en liten flat stein under brenneren.

Når jeg har brukt brenneren på underlag av tre har jeg kjent at det blir litt varmt, uten at det har vært noe problem. Jeg anbefaler imidlertid litt forsiktighet om en bruker brenneren på en bordplate.

Konklusjon

Fire Maple FMS 117-T er en pålitelig, lett og stabil gassbrenner med slange og stort brennerhode. Brenneren har god spredning og justering av varmen slik at den passer godt til oppgaver som rask koking av vann, småkoking og steiking av fisk.

I februar 1994 fikk jeg lyst til å ta en vinternatt alene på fjellet. Telt hadde jeg ikke, og på kontoen var det tomt. Telt var heller ikke det eneste jeg manglet, så øverst på ønskelisten om det skulle komme penger på kontoen var en sovepose eller tursekk. Men jeg hadde bestemt meg for å ligge ute i vinternatten, så det gjaldt å finne en løsning.

Jeg husket at vi hadde et gammelt sølvfarget hustelt i barndommen. Det ble i sin tid kjøpt på Hobbex i Borås en gang på 80-tallet og brukt som leketelt i hagen. Nå lå teltet på loftet med ødelagte stenger og revnet tak. Bunnen var imidlertid hel, så jeg fant frem en saks og klippet den løs. Sammen med en taustump fikk den fungere som tak.

Teltbunnen spent opp som en «tarp» senere på våren (jeg fant ikke vinterbilde).

Resten av utstyret var samme historie. Bortsett fra nye fjellski jeg kjøpte for dimmepengene en måned tidligere og noen småting manglet jeg det meste for en vinternatt ute. Jeg fikk lånt en passe stor tursekk, fant frem den gamle speiderposen jeg fikk på barneskolen, og tenkte at med bål og varme klær fikk det fungere. Et tynt liggeunderlag og stormkjøkken hadde jeg selv, og så var det bare å pakke med godt med klær og litt mat.

En kald natt

Etter en halv mil på ski fant jeg et passende område for natten. Taustumpen ble spent opp mellom et par furuer, og teltbunnen festet ned til bakken slik at den fungerte som et tak. Deretter samlet jeg ved og hengte svartkjelen over bålet.

Etter en lang kveld ved bålet la jeg meg ned i soveposen og så bålet dø ut for natten. Det tok ikke mange timene før jeg våknet første gangen og kjente at det nok ble en kald natt til tross for ullundertøy, en tykk islender og Finlandshette i ull. Den gamle speiderposen ble snørt igjen til bare nesen stakk ut, og liggende i fosterstilling hutret jeg meg tilbake i søvn.

Neste morgen «våknet» jeg så snart det lysnet. Stivfrossen fyrte jeg opp bålet og fikk varmen tilbake i kroppen. Sittende ved bålet med nykokt kaffe i koppen glemte jeg snart den kalde natta.

Hva jeg lærte

Det ble flere turer med teltbunnen til gapahuk den vinteren i 1994. Så lenge jeg lå under skoggrensen og passet på å finne et sted med god ly gjorde det ikke så mye at jeg ikke hadde telt. Jeg likte å ligge i gapahuken og se bålet dø ut for natta.

Selvsagt ønsket jeg meg et telt. Spesielt når jeg våkent opp til sure sluddbyger drømte jeg om eget telt. Men telt var langt nede på ønskelista. Øverst på lista stod ny sovepose. Så snart jeg hadde spart meg opp noen kroner skulle den gamle speiderposen fra barneskolen byttes ut til en varm og god sovepose.

Det viktigste jeg lærte min første vinternatt alene på fjellet er at det viktigste for en komfortabel natt er en varm sovepose og et godt liggeunderlag. Det kjøpte jeg så snart jeg hadde spart meg opp noen kroner.

Så dagens julegavetips får være en god sovepose og et varmt liggeunderlag.

Det er noe med å våkne i teltet ute på tur. I teltet er alt du trenger innenfor en armlengde eller to. Du kan nyte kaffekoppen i en varm sovepose. Livet er enkelt og behagelig. Men det er, vel og merke, først etter at det første sjokket om morgenen har lagt seg.

Først våkner du og skjønner at naturen krever sitt etter all kaffedrikkingen kvelden før. Du må ut og late vannet. I det du åpner soveposen legger du merke til at teltet er blitt betydelig mindre i løpet av natten. Fokksnøen har lagt seg godt opp etter teltveggene. Men naturen kaller, så du subber hodet i telttaket, dytter teltveggen litt ut, og registrerer med et gisp at et fint dryss med rim finner veien ned i nakken i det du åpner teltdøra.

Tilbake i teltet kryper du raskt ned i soveposen og kjenner varmen komme tilbake i en morgenkald kropp. Vannflasken finnes frem fra bunn av soveposen og primusen tennes. Om litt er kaffen klar.

Så snart kaffekoppen er klar slår du resten av vannet i vannflasken, og legger den ned i soveposen. Varmen fra vannflasken brer seg raskt i soveposen, mens brenneren suser i bakgrunnen og varmer hele teltet.

En ny dag på tur er i ferd med å starte. Ute ligger fjellet urørt og venter på nye skispor, mens du strekker deg ut i soveposen og nyter dagens første kaffekopp.

Kjekt å ha på telttur om vinteren

Det viktigste utstyret på vinteren er et solid telt med god lufting, varm sovepose, liggeunderlag som isolerer godt, varme klær og litt erfaring. I tillegg er det mange småting som kan utgjøre det lille ekstra. Her er noen tips som egner seg like godt på tur som til en julegave til friluftsfolk (Det er brukt annonselenker i eksemplene).

En litt tykk vannflaske med stor åpning som gjør den lett å fylle og godt egnet som varmeflaske i soveposen. På vinteren liker jeg godt Nalgene flasker.

Thermokopp for å holde kaffekoppen varm lenger. Lifeventure Thermal mug er et godt alternativ, men det fungerer også greit med en gammel Statoilkopp. Velg gjerne en farge som er godt synlig.

Varmetøffler er utrolig behagelige å stikke beina ned i når du slår leir, og med et par fotposer utenpå trenger du ikke ta på skoene for en tur ut. Exped Syn Booty med syntetfor er et trygt valg.

Snøspade til å grave en god kuldegrop/arbeidsgrop i forteltet. BCA B-1 EXT er en rimelig og solid sammenleggbar snøspade som også takler litt hard snø.

Snøsag til å skjære ut snøblokker til en skikkelig levegg. G3 Bonesaw er et godt valg som også er fin når en skal vurdere skredfaren. Det fungerer også med en glavakniv eller sag fra snekkerboden.

Jeg var på vei mellom to vann et sted i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark da jeg fikk se en fisk vake i en liten pytt. Dammen var kanskje 20-30 meter tvers over. Jeg satte fra meg sekken og krøp frem til pytten i skjul av en stor stein. Fisken fortsatte å vake.

En liten sildrebekk fra en snøfonn rant inn i pytten, og på andre siden fortsatte den over kanten og ned fjellsiden mot dalen. Bekken hadde ikke forbindelse med noen andre vann i området. Likevel stod en fisk og vaket der den lille bekken rant inn, så jeg lot en Panter Martin spinner fly gjennom lufta og lande litt forbi det siste vaket.

Sakte sveivet jeg inn. På andre kastet tok fisken, og en sprek ørret gikk i lufta. Rolig reiste jeg meg opp fra der jeg satt i skjul, og kjørte fisken forsiktig. Dammen var ikke stor nok for noen lange utras, men fisken ga en kort og livlig kamp før den begynte å bli klar for landing.

I det fisken var på vei mot land så jeg en person komme gående over kanten med kurs mot den lille pytten. Han var fremme da jeg forsiktig kunne løfte opp en ørret på trekvart kilo og løsne kroken. Så lot jeg fisken få friheten tilbake.

En forklaring på mysteriet

«Nei, der tok du jammen fisken min», sa karen med et glis.

Vi satte oss ned for en liten prat, og han fortalte at han var oppsynsmann for fjellstyret i området. Han kunne også fortelle at når han var i fjellet for å sette ut fisk i et større vann noen år tidligere, hadde han satt ut fisken som svømte rundt i pytten. Akkurat denne dagen hadde han tenkt å gå innom og se om fisken lot seg lure på kroken.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet for å ha kommet forbi 15 minutter før når han hadde ventet i flere år, så det minste jeg kunne gjøre var å spandere en kaffekopp. Dårlig samvittighet trengte jeg imidlertid ikke å ha, for det var ikke første gang han prøvde å lure fisken, og siden den fikk svømme videre var det nok ikke siste heller.

Kanskje fikk oppsynsmannen lurt fisken på kroken på en senere tur, eller kanskje svømmer den fortsatt rundt der i dammen hvor ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu.

Hva jeg lærte

Den dagen oppe i fjellet lærte jeg å aldri gå forbi en vakende fisk. For det skjuler seg mange slike små pytter og tjern rundt om i landet. Er den blå flekken på kartet dyp nok, og stor nok til at en fisk kan overleve vinteren, skal du ikke se vekk fra at en gang i tiden har noen tenkt at det var en god ide å sette ut en ørret eller to.

Jeg lærte også å ikke snakke for høyt om slike små hemmeligheter, så bildene er selvsagt illustrasjonsbilder fra andre lignende steder i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Kanskje er det fisk der bildene er tatt, kanskje ikke.

Du må nok selv lete skal du finne din egen lille pytt med en stor hemmelighet.

Jeg oppdaget tidlig gleden over å være alene på tur. Å være alene på tur er en fin opplevelse når en er vant med det. På soloturer er en mye friere til å være på sin egen tur, og så blir det ekstra trivelig når en får med seg selskap på tur senere.

De første soloturene var resultatet av at det ikke alltid var like lett å få med noen på tur. Det tok ikke mange turene før jeg satte pris på å være alene på tur. Jeg oppdaget at jeg var mer oppmerksom på omgivelsene på soloturer sammenlignet med turer der jeg hadde selskap.

En annen fordel med å være alene på tur er paradoksalt nok at jeg blir mer sosial. Er jeg alene på tur er det lettere å komme i kontakt med andre turfolk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har ledet til gode samtaler, kaffekopper eller kalde pils på en hytte. Det har også vanket andre gode opplevelser, som haik med elvebåt, tips om hemmelige vann og invitasjoner til å være med på reinmerking som jeg kanskje hadde gått glipp av om jeg ikke var alene på tur.

I Reisadalen traff jeg en gang på fjelltjenesten, og endte opp med å få haik med elevebåt noen kilometer nedover Reisaelva.

På Gautelishytta i Narvikfjellene spanderte Barbro og Hugne en kald forfriskning.

Sikkerhet på soloturer

Jeg er fullt klar over at en av fjellvettreglene sier at du aldri skal gå alene på tur. Har du imidlertid den nødvendige erfaringen trenger du ikke la denne regelen hindre deg fra å reise på tur, selv om ingen har tid til å være med. Du bør imidlertid være klar over at valgene du tar underveis får større konsekvenser når du er alene.

Sikkerhet på soloturer er en reell utfordring. Alene på tur må du hele tiden sørge for større marginer, og ta mindre sjanser. Det er ingen som kan hjelpe deg på land om du snubler når du vader over en elv. Et beinbrudd kan få store konsekvenser om du ikke får opp teltet for å holde varmen. Det er heller ingen som kan gå etter hjelp om det ikke er mobildekning og du ikke er i stand til å fortsette på egenhånd.

En generell regel jeg har når jeg er alene på tur er derfor:

«Er du i tvil, er du ikke i tvil!»

Er jeg i tvil om noe er trygt, velger jeg en tryggere løsning, selv om det innebærer en halv mil ekstra gåing for å, for eksempel, finne et bedre sted å vade elva.

Førstehjelpsutstyr er obligatorisk på alle turer, og på soloturer har jeg også alltid med en satellittsender for å øke sikkerheten. Jeg bruker en SPOT sender, og har tidligere skrevet en artikkel om mine erfaringer med SPOT 2 GPS Messenger.

Ja takk, begge deler

Jeg er oftere på tur alene en sammen med noen. Kanskje nettopp derfor er det ekstra trivelig når jeg får selskap på fjellet. Fremfor alt betyr det å ha selskap på fjellet å ha noen å dele opplevelsene med underveis. Det blir rett og slett litt mer trøkk over allsangen i godt selskap ved bålet, en når du sitter alene i teltet med egen nynning som eneste selskap.

Etter turen er det også hyggelig å kunne sitte med et par kalde og mimre over gode turminner i godt selskap.

Det blir gjerne godt humør på tur med slikt turfølge. – Fra Stølsheimen med Erik og Daniel

En ulempe med å være flere på tur er at også turselskapet har med seg fotoapparat og kan forevige en noe pinglete teknikk for kryssing av hengebroer. -Foto Geir Sørumgård i Narvikfjellene

Takk for kaffen

Det varmeste julehilsninger sendes til alle jeg har hatt gleden av å dele en kaffekopp og en god prat med underveis på mine soloturer opp gjennom årene.

Det er mye rart en kan finne på. Som å sette sammen noen planker, en del plasttønner og et tomt oljefat for å bygge en flytende veranda. Legg til en gammel firehesters påhengsmotor, noen campingstoler og et bort. Resultatet blir en 20 kvadrats flytende veranda med påhengsmotor og grill. Perfekt for en sommerkveld på fjorden.

Jeg husker ikke helt om det var Jan Olav eller Knut Erik som hadde en stabel med planker liggende bak et hjørne. Hvem som kom på ideen med å spikre sammen plankene til en flytende veranda er jeg heller ikke sikker på. Det som er sikkert er at når ideen først var tent begynte planen å rulle.

For å få en god flåte måtte vi ha noen store tønner. En haug planker pluss en gjeng med galninger ble fort omgjort til antall plasttønner som skulle til for å holde oss flytende på fjorden. Med antall tønner bestemt var det bare å beregne størrelse på rammen. Vi la like godt til bålplass og spisebord, og så begynte byggingen.

Etter et par dager var plankehaugen omgjort til en flytende veranda på 6×4 meter. Litt større en det som var enkelt å flytte fra verftet til fjorden. Så vi fikk lånt oss en stor båthenger, og med en frontlesser ble flåten plassert på hengeren. Med følgebiler i front og bak (muligens uten skilt), flyttet vi flåten ned til fjorden en kveld med lite trafikk.

Sjøsettingen gikk helt etter oppskriften, og til undrende blikk og muntre kommentarer fra tilskuerne begynte den siste riggingen. Om jeg husker rett var det Sindre som hadde funnet en gammel 4 hesters påhengsmotor i garasjen. Den fikk vi montert trygt i motorfestet vi selvsagt hadde husket å bygge bak. På framdekket monterte vi et avkappet oljefat til bålplass, og en halv plasttønne ble strategisk plassert for oppbevaring av ved. Så var vi klar for jomfruturen.

Allerede på første turen ble det klart at vi ikke hadde bygd en speedbåt. Det gjorde ikke så mye, for vi hadde god tid den sommeren. For det ble mange turer før høststormene avsluttet sesongen. Gikk vi tom for ved satte vi kursen for land og sanket litt drivved. Fikk vi besøk kunne gjestene fortøye langs siden. Og når vi var fornøyd med dagens fangst var det bare å snu stolene og sette seg til bords.

Sommeren 2008 tilbragte jeg 2 måneder på tur. Med fiskestang og telt loffet jeg fra Nordkapp og sørover i et bedagelig tempo. Da det var tid for å avslutte sommeren, og reise tilbake til skolebenken fant jeg veien ned til bygda.

Nede i sivilisasjonen gikk jeg innom en Narvesenkiosk for å kjøpe litt godsaker. Det var da jeg overhørte et par fjortisjenter som rynket på nesen bak ryggen med: «Det lukter stygt her inne.». Vel, i løpet av to måneder på tur rekker det å opparbeide seg en ganske så markant odør i klær og skjegg…

to måneder i telt med samme klær. Det er godt lukta ikke blir med på bildet.

Av hensyn til medpassasjerene kjøpte jeg meg en ren genser, skyldte klærne i vasken og fikk meg en god varm dusj på hotellet før jeg satte meg på nattoget sørover.

Hva jeg lærte

Så lenge jeg var på fjellet plaget det meg ikke så mye at jeg stinket. En kjenner ikke slikt. Men på langturer senere har jeg alltid hatt med meg et par porsjonsposer med BioTex vaskepulver, litt såpe, barberhøvel og noen våtservietter, og gir klær og kropp en kattevask en gang i uka.

Jeg liker gjerne å ha en pakke frysetørket turmat liggende i dagstursekken, eller ta med noen porsjoner på teltturer. Smaken kan imidlertid bli litt kjedelig når en har spist noen poser. Da er trikset å ta med noen ekstra småting for piffe opp turmaten litt.

Her er noen tips til ingredienser du kan ta med for å sette litt ekstra smak på frysetørket turmat:

• Krydder: Ta med en samling av krydderposer
• Bacon: Holder seg godt i mange dager, gir mye smak og passer til det meste. Bør stekes, så om en bare koker vann eller har med thermos fungerer det ikke like godt.
• Pølsebiter: I ulike typer pastaretter passer det godt med en grillpølse skåret i små biter.
• Spekepølse: En salt godbit som kan skjæres i terninger og puttes i posen eller spises som tilbehør.
• Fersk chili: Lang holdbarhet, lav vekt og mye smak. Kombiner gjerne med litt finhakket løk.
• Løk: Et par små løk holder seg lenge og gir det lille ekstra til mange retter. Passer best på turer der en har stekepanne tilgjengelig, slik at en kan surre løken mens turmaten står og trekker.
• Parmesanost: Litt revet parmesanost er anbefalt på toppen av pastagrytene.
• Mini Babybel: Kan enten rives opp og tilsettes pastagryter, eller ha som en liten godbit til dessert.
• Soltørkede tomater: Noen soltørkede tomater kan hakkes og blandes i de fleste retter for litt ekstra smak.
• Smør: Alt blir bedre med en liten skje smør når en er på tur.

Hva jeg tar med er selvsagt avhengig av hva som er i turmaten. Det passer, for eksempel, ikke like godt med pølsebiter i torskegryten som i pastagryten. Favoritten er for øvrig REAL lapskaus siden den kan varieres med det aller meste.

Ingrediensene passer også godt til middagen selv om en ikke har med frysetørket posemat. Det kan være krydder, bacon og litt tomatpure på tube til pasta, spekepølse og mini Babybel i en tortilla wrap. Det er bare å prøve seg frem.

I 2008 gikk jeg andre året på Bachelor friluftsliv i Sogndal. I januar var klassen på vintertur over Reineskarvet, med Hemsedal som mål. Turen startet fra Breistølen, og skulle vise seg å bli en lærerik tur.

Klassen var delt opp i teltlag, og jeg var på gruppe med Njål og Beatrice. Etter en kort skitur første dagen var vi klar for å etablere leir. Med ulik erfaring i vinterfjellet var dette dagen for å etablere gode rutiner for teltliv på vinteren. En solid arbeidsgrop ble gravd i det store forteltet til Keron 4GT teltet vi benyttet. Så var det i gang med snøsmelting og middag.

Klassen på vei fra Breistølen ved veien over Hemsedalsfjellet

Opp de første bakkene fra Breistølen.

En god arbeidsgrop gjør koking og arbeidsoppgaver lettere i teltet.

Trening på orientering i vinterfjellet

Neste morgen var det Beatrice som hadde i oppgave å stå opp først og fyre opp primusen. I det samme hun dor opp glidelåsen på forteltet drysset vårt nattlige snork ned i ansiktet vårt, og vi var straks lys våkne. Snart var det tid for havregrøt og kaffe, før vi startet pakkingen.

Til avtalt tid hadde vi pakket sammen teltet og stod klar med resten av klassen til å fortsette i retning Bjordalsbu. Linda og Odd Lennart fikk orientert oss om dagens læringsmål som var orientering i vinterfjellet. Hvert teltlag skulle trene på å følge kompasskurs frem til et avtalt sted for lunsj, og deretter ble det å orientere som gruppe på vanlig måte frem til dagens leir.

Etter en dag med greit skivær begynte det å tykne til da vi fikk opp teltet. En solid levegg ble reist, og snart var kunne vi fyre opp primusen for å varme opp i teltet.

Jonathan og Erik leder an i greit skivær.

Njål legger siste finpuss på en solid levegg. Det lønner seg også med en mindre levegg foran den store for å redusere fokksnøen på teltet.

Været snur fort i vinterfjellet

Ut på natten blåste det opp, og da vi våknet var det nesten ikke mulig å skimte naboteltet gjennom snøfokket. Fra lærerteltet ropte Linda at avreise var utsatt på ubestemt tid. Det var ikke annet å gjøre en å slå opp en kopp kaffe mens vi ventet på bedre værforhold.

En time senere hadde vinden roet seg litt, og forholdene var ideelle for å praktisere kompasskurs, som vi øvde på dagen før. Med ansiktsmaske, snøbriller og hetten godt snørt igjen fikk manøvrert teltet inn i pakkposen og var klare for tur.

Etter hvert ble det mindre snø i luften og vi kunne skimte solen som en god veiviser litt til venstre for kursen. Det ble straks lettere å holde retningen og vi kunne igjen nyte omgivelsene. Utover ettermiddagen løyet også vinden helt, og vi kunne sette opp teltene i vindstille i Djup. Men vi slappet ikke av enda, vinterfjellet kan by på mange overraskelser, så det ble bygd en solid levegg før vi kunne trekke inn i teltet og etterfylle med litt varm næring.

Kompasskurs tas ut før vi starter dagens etappe.

Riktig kledd for vinterfjellet.

Kartsjekk.

Oppklarning på en litt vindfull dag.

Leir etableres.

Vinterfjellet på sitt vakreste

Da vi la i vei neste dag viste fjellet seg fra sin beste side. Sola skinte fra en himmel så blå den kun kan være i vinterfjellet, og bare en svalende trekk kjentes når vi gikk over Reineskarvet. Slik holdt det seg helt frem til møtepunktet med resten av klassen ved lunsjtider.

Halvparten av teltlagene fant raskt frem teltet slik at vi kunne få litt le fra vinden i lunsjpausen.

Ved neste leir begynte vi etter hvert å komme godt inn i rutinene. Etableringen av leir tok kort tid, og snart kunne vi sette i gang med kveldens faste gjøremål. Først smelte vann, så koke middag, og etterpå besøke Daniel sitt telt for å slå ham i sjakk.

Vinterfjellet på sitt vakreste over Reineskarvet.

På turen brukte jeg en Parispulk for første gang.

Med en god snøsag er det raskt og effektivt å bygge en solid levegg.

White out og snøhule

Om Reineskarvet hadde vist vinterfjellet på sitt vakreste og mest gjestmilde, skulle det bli tilsvarende utfordrende neste dag. Sikten var så dårlig at det var en utfordring å få øye på fremste mann i gruppen når en gikk sist. Vi følte oss likevel trygge på orienteringsferdigheten, og satte i gang med å forflytte oss på kompasskurs inn i det som føltes som en melkekartong. Dette ble muligens den tyngste dagen for mange, og enkelte fortalte at de ble sjøsyk av å gå i den hvite verden der en ikke hadde noe å forholde seg til.

Omsider kom vi frem til stedet vi skulle grave snøhule. Rundt oss var det snøfokk fra alle sider, så vi jobbet hardt for å komme i le. De fleste gruppene ble satt til å grave snøhule, mens Njål, Beatrice og meg fikk i oppgave å lage en kantgrop. Vi gravde oss derfor rett inn skavlen, hulet ut sidene og dekket taket med snøblokker.

Inne i kantgropen var det godt og komfortabelt. Endelig kunne vi skifte til tørre klær og nyte isolasjonen fra snøen. Det tok ikke lang tid før åpningen var føyket igjen og vi måtte grave oss ut senere på kvelden for å «markere» området før leggetid.

Med total White Out forhold holdt klassen seg samlet på kompasskursen. God trening i orientering.

Som å gå på ski inne i en vindfull melkekartong.

Beatrice varmer vann inne i kantgropen.

Parispulken fungerte glimrende som dør i kantgropen vår.

Med pulk ned skibakkene

Resten av natten gikk uten noen store hendelser, og neste morgen kunne vi pakke ferdig inne i hulen før vi gravde oss ut og var klar for turen ned til Hemsedal. Det ble litt av et syn i skibakkene i Hemsedal når en klasse med blandede skiferdigheter skulle kjøre ned til bygda.

P.K. river snøhula før vi kan dra videre.

Parispulken er ikke alltid like grei å hanskes med i nedoverbakkene. Daniel valgte like godt kjelkeløsningen.

Etter mange knall og fall var vi nede ved busstoppen og kunne vende hjem til Sogndal og en stor pizza etter 6 dager på vinterfjellet i januar.

Etter at jeg flyttet hjem fra USA sommeren 2007 var jeg sulten på norske fjell. De første ukene gikk med til turer i heimfjella, så ville jeg ut på lengre tur. Jeg fikk lyst til å se områdene vest for Femundsmarka, og planla en tur på en liten uke fra Tynset til Jonasvollen, for så å ta båten til Synnervika og bussen til Røros.

Det skulle bli en annerledes og lengre tur en jeg hadde tenkt. En opplevelsesrik tur med tropevarme og nysnø, umulig fisk og drømmebett, hyggelige turmøter, og en hel del tilfeldigheter.

Grønnfjellet

Da jeg gikk av toget på Tynset ble jeg møtt av 25 varme grader. Etter en kjølig start på sommeren hadde det slått til med tropevarme i midten av juni. I kortbukse og sandaler fant jeg veien til skihytta, før jeg snørte fjellskoene og fortsatte opp på Grønnfjellet.

Skihytta på Tynset.

Oppe i høyden kunne jeg tørke svetten og nyte utsikten. Foran meg lå åpne fjellvidder, ispedd noen snøflekker som enda ikke hadde smeltet. Med lette bein fortsatte jeg mot øst langs stien til det begynte å gå nedover mot Brydalen.

Ved Brydalsvannet satte jeg opp teltet for turens første natt. Spent på å prøve ut mitt nyinnkjøpte Thermarest selvoppblåsbare liggeunderlag krøp jeg inn i teltet og ordnet meg til. Det var litt av en overgang fra det gamle bamseunderlaget. Mykt og godt, og ikke akkurat den friksjonen mot teltbunnen jeg var vant med. Det føltes som om underlaget gled hemningsløst rundt, men når jeg først fikk plassert underlaget under soveposen var det en ny verden av komfort.

Utsikt østover fra Grønnfjellet.

Første leir ved Brydalsvannet.

Spekedalen og Raudsjødalen

Turen videre gikk forbi Knausen hytta (DNT), før jeg kom inn på en grusvei som fulgte elva Speka opp Spekedalen. Der tok jeg meg tid til å beundre det trange, dype Spekehogget. Så bar det videre oppover i retning Raudsjødalen.

I Raudsjødalen kikket jeg innom Raudsjøhytta til DNT og leste litt om Norges første meieri som lå i Raudsjødalen. I dag står en stor steinbygning, med tømmerbygninger rundt som minnesmerke over det første meierisamvirket i landet. Meieriet i Raudsjødalen var i drift i 2 år, før det ble nedlagt etter krangel om beiteretter i området.

Knausenhytta

Spekehogget.

Grusveien opp Spekedalen var noen drygt seige kilometer med varme bein.

Raudsjøhytta.

Meieriet i Raudsjødalen

Punktering ved Vesle Raudsjøen

Fra Raudsjødalen gikk turen over Raudsjøpiggen og til Vesle Raudsjøen. Der satte jeg meg på liggeunderlaget for å stelle beina og tape noen gnagsår. Mens jeg satt der gled saksa ned på underlaget. Psssss…

Plutselig var ikke liggeunderlaget like mykt og behagelig. Jeg forsøkte å reparere med litt tape uten det store hellet. Det gikk mot en natt på 2 mm punktert liggeunderlag, helt uten demping mot bakken.

Raudsjøpiggen.

I midten av juni lå det fortsatt en del snø i høyden etter Raudsjøpiggen.

Heads or Tails

Neste morgen var kroppen stiv og støl når solen vekket meg til en ny dag. Så under frokosten vurderte jeg alternativene. Jeg kunne fortsette videre mot øst som planlagt med punktert liggeunderlag, eller jeg kunne gå ned til Holøydalen og se om jeg kom meg til Røros for å få kjøpt lappesaker. Frem fra lomma fant jeg en Amerikansk quarter og sa: «Heads så blir det Røros, Tails så fortsetter jeg mot øst».

Det ble Heads.

På turen langs T-stien til Ellefsplass la jeg en ny turplan. 5 dager på tur ble for lite, så når jeg kom til Røros skulle jeg enten finne lappesaker, eller kjøpe et billig underlag. Deretter skulle jeg etterfylle sekken for en uke i Femundsmarka.

Nede ved RV26 stilte jeg meg opp i veikanten med tommelen i været. Det viste seg raskt at det kunne ta sin tid da jeg kun hadde sett en bil det første kvarteret. Den kjørte motsatt vei. Så jeg tok meg tid til en liten vask i bekken, og skyldte T-skjorta med det samme. En time senere stoppet en bil med to sunnmøringer foran meg og tilbydde skyss til Tolga.

Tropevarme og snøsmelting betyr som regel at T-stien blir omgjort til en elv.

Klestørk, gjesping og venting på haik i Holøydalen.

En natt i Røros

Etter en togtur fra Tolga kom jeg til Røros, og rakk akkurat en tur innom sportsbutikken før det stengte. Der fant jeg ikke lappesaker for selvoppblåsbart liggeunderlag, så jeg endte opp med et sett for å fikse regnklær og slikt. Så gikk turen til Bergstaden hotell for å fine et rom for natten.

Etter å ha lappet underlaget fikk det ligge på senga og tørke, mens jeg tok turen innom butikken for å handle mat for en ny uke på tur.

Midlertidig fiks med lappesaker for regnklær. Det holdt de neste 5-6 årene.

Kanopadlere på tørt land i Femundsmarka

Etter å ha sjekket ut av hotellet tok jeg bussen til Synnervika, og snart var jeg om bord på M/S Fæmund II. På båten gikk turen som vanlig rett til Kristin i kiosken for en kopp kaffe, før jeg slo av en prat med en annen vandrer på vei inn i Femundsmarka. Han og bikkja skulle til Haugen, for å rusle en tur inn mot Grøtådalen. Jeg gikk av båten i Synnervika og satte kursen mot Øvre Roasten.

Fæmund II legger ut fra Røsanden. Endelig kan turen starte, igjen.

Jeg hadde ikke kommet langt før jeg traff de første kanopadlerne inne i skogen. De fortalte at de hadde båret kanoen opp til nedre Roasten, og nå var det ned igjen for å hente sekkene. Etter en liten prat fortsatte jeg mot øst. Snart begynte det å regne lett. Ikke lenge etter fikk jeg øye på to personer som satt under en kano langt inne i skogen. Jeg prøvde med en fleip: «Ser dere har vært smarte nok til å ta med tak på tur…», eller noe lignende. «I don’t understand», kom det til svar, og så var det over på engelsk.

Det sveitsiske paret hadde padlet fra Rogen i Sverige, og kunne fortelle om god vannføring og en fin tur ned Røa til Øvre Roasten. Smeltevannet i elven hadde gjort mange av de grunne strykene padlebare og det hadde vært få bæringer. Nå var de mer skeptiske til Nedre del av Røa, og hadde valgt den lange bæringen ned mot Femunden. På kartet viste det 16 stryk på 5 km, så det hadde uansett blitt lite padling og mye bæring.

Sveitsere på kanotur.

Fisk på første, andre og tredje kastet

Ut på ettermiddagen kom jeg frem til Roastbua, og satte fra meg sekken for å fiske litt i innoset og oppover Røa.

Først forsøkte jeg i innoset, og hadde napp på første kastet, og andre, og tredje… Noe fisk på land ble det imidlertid ikke, da alle reiste etter en tur eller to i lufta. Deretter fortsatte jeg opp elva til Grislehåen uten å kjenne fisk og ruslet tilbake til Roasten.

Denne gangen forsøkte jeg meg med sluk, og på første kast var det napp igjen. Litt etter lå en ørret og sprellet i lyngen foran beina. Da var kveldsmaten sikret. Like etter mistet jeg enda en kilosørret, og sverget på at det første jeg skulle gjøre etter turen var å kjøpe nye kroker.

Nok fikk være nok. Det regnet og var kaldt, og natten var på sitt mørkeste. Så jeg gikk tilbake til Roastbua for en ørretmiddag og en natt under tak.

Oppdatering av turdagboka (og der fant jeg historien i dag).

Middag på koia.

Alle fiskene jeg mistet…

Regnet på dagen hadde bare vært et lite forvarsel på værskiftet som var på gang. På morgenkvisten fikk jeg fyrt opp i ovnen, og mens jeg stod med en kopp rykende varm kaffe var det lette snøfnugg i lufta ute. Fra 25 grader noen dager tidligere, til null grader og snø. Været skifter fort i den Norske sommeren.

Jeg lot sekken stå i hytta og gikk oppover Røa med fiskestanga. På første kastet var det fast fisk, som dagen før. Og som dagen før gikk fisken i lufta og spyttet ut sluken. Til nå hadde jeg mistet 90 % av fisken som tok kroken. Heldigvis var fisken bitevillig, så noen minutter senere var det klart at det ble Harr til lunsj.

Etter å ha fulgt elva opp til Storbuddhåen, kom en kano sigende inn mot Roastbua da jeg kom tilbake tidlig på kvelden. Det viste seg å være en gjeng på 6 personer fra Larvik som hadde vært noen dager på tur. Gutta fortalte at de også hadde hatt godt bett, og nok fisk til maten. Den største var en abbor på utrolige 1,2 kilo i et tjern et sted inne i skogen.

Steikefisk.

Kreativt innslag i hytteboka på Roastbua.

Storbuddhåen.

Vinter i juni

Neste morgen var det hvitt på bakken og tett sludd i lufta. Jeg fyrte opp i ovnen, og fikk varmen i bua før jeg gikk ut for å sage mer ved. Slik været hadde snudd regnet jeg med at kanogjengen fra kvelden før vill komme ned til koia for å tørke seg litt, så det kunne være greit om veden lå klar.

Klokka ett snødde det fortsatt tett da jeg hørte lyder utenfor. Jeg gikk for å åpne døra, og ble møtt av en hund som var ivrig på å komme inn og fire søkkvåte fyrer. Raskt ryddet jeg unna mitt, og koia ble fylt med klær og utstyr til tørk. Noen minutter senere kom også de to siste og plutselig var det folksomt på koia med 7 karer og en hund som endelig fant et varmt sted.

En god stund utover dagen satt vi i bua og snakket, kokte mat og slo opp mer kaffe.

Omsider begynte været å lette, og jeg pakket sekken for å fortsette oppover Røa. Koia ble overlatt til gjengen fra Larvik, før jeg fortsatte med fiskestanga oppover til Kløfthåen. Underveis klarnet været helt opp, og slapset på bakken begynte å få ishinne. Jeg endte opp med å gå opp til Storrundhåen før jeg tok kveld.

Nysnø i Femundsmarka 14. juni.

Pause ved Kløfthåbua.

Litlrundhåen.

Da jeg møtte bjørnen, nesten…

Sola varmet godt og tinte raskt vekk restene av snøen da jeg fortsatte neste morgen. Jeg satte krusen mot nord i en skikkelig blokkmark.

Noen kilometer inne i skogen kom jeg over fersk dyremøkk. Ikke var det elg, og heller ikke reinsdyr. Ut fra størrelsen på etterlatenskapene måtte det være et stort dyr som hadde vært der kort tid tidligere. I Femundsmarka kan en da velge mellom Bjørn og moskus. Dette var ikke Moskusmøkk…

Jeg pirket borti dynga for å se hvor fersk den var (ganske så myk og fin) og hørte en liten stemme i bakhodet. ”Bjørn”, hvisket den stille…

Terrenget var ganske så åpent, bortsett fra alle de store steinblokkene. Stemmen i bakhodet hvisket ganske så insisterende at steinene var perfekte for bamsebrakar til å stikke seg vekk bak. Jeg snudde skoene 180 grader og gikk tilbake samme vei jeg kom, mens jeg kikket oppmerksomt rundt meg etter en brun skinnfell som siklet bak en stein mens den tenkte: ”mmm, fotturist! Litt gammel og seig, men feit og fin. Middagen er servert. Kom igjen unger, det er nok til alle!”

Før jeg visste ordet var jeg nede ved Kløfhåbua med alle lemmer i behold, og kunne puste lettet ut.

Etter en liten matbit var hele bjørnehistorien glemt. Dermed tok jeg med meg fiskestanga på en runde frem til kvelden.

Kløfthåbua.

Adolfbua ved Kløfthåbua.

Fiskeskrøner i Kløfthåbua

Ikke lenge etter at jeg hadde fyrt opp i Kløfthåbua hørte jeg folk utenfor. Så snart jeg åpnet døra fløy en skygge forbi beina, og snuste seg rundt koia. Det var tre av karene fra Roastbua, Kim, Pål og Torkel, som hadde fortsatt padleturen i de to kanoene. De tre andre hadde returnert til Røoset.

Gutta ble ønsket velkomne inn for en natt på koia. En stor gryte med pannekakemix og litt godsaker ble stekt på ovnen med blandet suksess – pannekakekake med sukker, rosiner og litt sjokolade…

Mens vi satt der utover kvelden oppdaterte vi hverandre på fiske de siste dagene. For meg var det fort gjort: et napp og ikke så mye som et vak ovenfor Kløfthåen. For Kim, Pål og Torkel tok det lengre tid. De kunne fortelle at de etter at jeg hadde ruslet videre, hadde opplevd fiskelykken ved Roasten. Først to ørreter på 1,1 og 2 kilo og litt senere en på 1,5 kilo.

Noen timer senere var koia gjennomvarm, og mange historier fortalt da vi omsider krøp i posene og sovnet.

Kveld i Femundsmarka.

Pannekakekake med tilbehør.

Kanopadlere i flomstor elv

Etter en natt i Kløfthåbua fortsatt Kim, Pål og Torkel mot Svenskegrensa, mens jeg satte kursen nedover mot Øvre Roasten. På turen ned til Innoset fikk jeg en ørret på steikefisk størrelse til lunsj. God og mett duppet jeg av i lyngen, og våknet av at noen pratet ikke langt unna.

Det viste seg å være de to trønderne jeg møtte da de var på vei for å hente sekken på Røsanden noen dager tidligere. De kunne også fortelle om godt fiske, og hadde fått et par kilosørreter i Roasten. En kantring og svømmetur i stryket ned til innoset i Roasten hadde de også fått med seg.

Trønderne padlet etter hvert videre, og jeg ruslet til innoset for å se om fisken var bitevillig. Etter et par kast hørte jeg brått roping oppe i stryket: «Å faen! Å faen! Høyre! Høyre!», og ned kom en kano som akkurat gikk klar av en stor stein. Litt overrasket så jeg at det var Kim og Pål som var ute og «raftet» i kveldsmørket. De fikk berget seg tørre ned stryket, og like etter kom også Torkel padlende med bikkja som utkikk.

Vi ble enige om å dele Roastbua for natta, og ruslet inn for en kopp kaffe med noen styrkedråper.

Kim, Pål og Torkel gjør seg klar til å padle mot Sverige.

Trøndere på kanotur.

Tid for hjemreise

Proviantposen begynte etter hvert å bli tom, så de var tid for å tenke på hjemreisen. Over frokost avtalte vi å møtes ved Røsanden til kvelden for å dele leirbål mens vi ventet på båten neste dag.

På tur vestover gikk jeg innom Lillevatnet, og havet rett oppe i en stim med små abbor. På første kastet var det fast fisk, og 10-20 abborer fulgte fisken på kroken inn mot land. Her var det bare å plukke noen steikefisk til lunsjen.

Litt senere på ettermiddagen tok jeg igjen Kim, Pål og Torkel på Røvollen. De hadde bestemt seg for at det var enklest å bære kanoen fra Nedre Roasten og til Femunden. Mens de bar kanoer og sekk i to vendinger, gikk jeg i forveien og sanket ved til bålet nede ved Femunden.

I det jeg tente bålet kom Larvik gutta padlende, og gled stille over den blikkstille vannflata på Femunden.

Trebåt ved Litlsjøen.

Kanopadling i Femundsmarka betyr en og annen bæreetappe.

En stille solnedgang over Femunden.

Bålkveld.

En siste bålkveld to uker etter at jeg startet på en ukestur fra Tynset.

Jeg var på tur gjennom Reisa nasjonalpark i retning Somashytta, da jeg ble oppmerksom på en lyd bak meg. En merkelig summing rett bak øret. Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva det var.

Fra fiskestanga, som var festet på sekken, kom en lyd som minnet om en kraftlinje. Jeg skvatt i. Sekken ble kastet av ryggen, før jeg småløp 50 meter unna. Brått blinket og smalt det i samme øyeblikk.

Thunderbolts and lightning, very very frightening. Strofen fra Queen sangen gikk på repeat i bakhodet. Tordenbyge.

Å være på tur i tordenvær er ingen drømme situasjon. Lyn er elektrisitet, og elektrisitet vil gjerne følge minste motstands vei. Det vil si at det er ikke noe smart å være minste motstands vei, som det høyeste punktet i et flatt landskap. Å rusle rundt med fiskestanga på sekken som lynavleder er heller ikke det smarteste en kan bedrive tiden med.

Noen sekunder etter det første tordnet skrallet så det ristet i hele kroppen strømmet regnet ned. Regnklærne lå i sekken, men selv ikke øsende regnvær kunne få meg til å gå tilbake til den knitrende fiskestanga. I stedet ble jeg sittende midt i en skråning, mens jeg følte meg ganske så liten.

Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Solen kom frem, og jeg kunne begynne å tørke opp. Det tok imidlertid lang tid før jeg turte å nærme med sekken for å fortsette til Somashytta.

Den kvelden var det godt å komme frem til hytta og få tak over hodet.

I desember er det en kald fornøyelse å stå med fluestanga nede ved fjorden. Men roer vinden seg et øyeblikk gir det god trening med fluestanga. Om jeg får fisk eller ikke er ikke så viktig. Det er en helt annen grunn til at jeg står med neglesprett og kaster med fluestanga.

Været på Nord-Vestlandet har ikke vært det beste de siste dagene, eller ukene for den saks skyld. Gradestokken leker jojo, snøgrensa går opp og ned på fjellet og regnbygene kommer tett, gjerne med respektable vindkast og litt sludd innimellom. En helt normal desember med andre ord.

Under slike forhold er det greit å ha fluestanga liggende bak i bilen når en er ute på julehandel. Da kan en svinge ned til fjorden om det kommer en liten pause mellom regnbygene og vinden. Er det ikke skiføre, så er det jo mulighet for en sjøørret på kroken.

Utstyret jeg bruker er et billige fluefiskesett i klasse #5. Det holder til jeg har lært kunsten, og vet hva jeg trenger av utstyr.

Om det blir fisk eller ikke betyr ikke noe. For mens jeg venter på skiføre har jeg tjuvstartet på neste års mål om å beherske fluefiske. Jeg skriver å beherske, ikke mestre. Å mestre fluefiske virker som en utopi for en amatør som meg. Å ha kontroll på kastingen og få flua til å lande der den skal er en ting. Det er bare trening. Men å vite hvilken flue en skal velge, fiske på den rette måten og være på rett sted til rett tid er en annen sak. Det tar lang tid å mestre.

Så jeg er fornøyd om jeg har flaks en gang i blant, og får en fisk på kroen mens jeg trener på kastingen med mitt billige fluefiskesett i klasse #5. Så får jeg heller bruke noen mørke, stormfull kvelder til å lese om fluevalg og alt det andre frem til våren.

Dagens flue. En hvit/rosa sak som fungerte godt på sjøørreten i Troms. Da festet bak en Bombarda.

Av og til blir det fisk…

Mine to kjære onkelunger var på besøk hos farmor. Selvsagt måtte verdens beste onkel komme på besøk, og ta med jentene på fisketur. Det er imidlertid ikke alltid fisketuren blir slik en har tenkt. I vertfall ikke når en er på tur med onkel Jan Erik.

Vi skulle kose oss skikkelig på tur, så jeg fant frem en pakke kjeks fra skapet. Fiskestang måtte vi også ha, og denne lå i bobilen til farmor. Mens jentene satte seg i bilen la jeg kjeksen på muren, og gikk inn i huset for å hente nøklene til bobilen. Så var vi klar for fisketur og kjørte mot Eide.

Halvveis til Eide kom jeg på at det var noe jeg skulle med nøklene som lå i lomma. Fiskestangen. Vi var på fisketur uten fiskestang!

Heldigvis var det en sportsbutikk på Eide, så jeg kjøpte et fiskesett når jeg likevel måtte innom for å handle dupper. Therese fikk bruke det nye fiskesettet, og Christine fikk bruke min stang. Så kunne jeg heller sette meg ned og smugspise av kjeksen mens jentene lurte noen fine ørreter.

Ved Gådalsvatnet pakket vi ut det nye fiskesettet og fikk satt sammen stang og snelle. Posen la jeg tilbake i bilen. Spente på om fisken ville bite la vi i vei mot fiskeplassen en liten kilometer unna.

Da vi endelig var klare for å fiske var det noe som manglet. Hadde jeg ikke med dupper også? Duppene lå igjen i bilen, så det var tid for å improvisere. I vannkanten fant jeg en morken planke som var tørr og lett som en kork. Av planken spikket jeg en dupp og festet på noen svivler fra slukboksen. En perfekt dupp i mine øyne. Christine var litt mer skeptisk.

Christine er litt skeptisk til den improviserte duppen.

Det tok ikke lang tid før gulljentene fikk kontroll på stang og hjemmelaget dupp. Snørene landet velplassert ute i vannet, og jeg kunne sette meg ned med en liten kjeks. Men hvor var kjekksen?

For å oppsummere

• Kjeksen lå på muren hjemme.
• Fiskestanga lå i bobilen.
• Duppene lå i bilen.
• En trepinne blir en fantastisk fin dupp.
• Jeg kan være litt distré til tider.

Når vi oppsummerte alt det rare onkel hadde gjort på turen lo Therese og Christine godt. Jeg lovte å spandere den største isen de ville ha på turen hjem. Da hadde vi hatt en fin tur likevel.

Historien er tidligere publisert, men på forespørsel har jeg frisket den opp som en liten adventshistorie i Tursidens adventskalender for 2015.

Se for deg at du er i full fart ned en bakke på ski, og så går lyset. Alt blir mørkt. Hvor langt var det til neste tre? Hvor langt unna var skrenten til høyre? Når smeller det?

Timene med dagslys er få i desember og januar. Dette er tiden for skiturer og toppturer med hodelykt. Men, som med annet utstyr kan hodelykta svikte, eller batteriene gå tom. Og problemet med utstyr som svikter er at en ikke vet når det svikter

En hører av og til historier om hodelykter som plutselig går i svart. På en rolig skitur, eller når en leser på senga i teltet er det ikke noe problem at det blir mørkt noen sekunder. Da er det bare å stoppe opp til en skimter hvor en er. Men skal en drive med toppturer eller annen form for aktivitet over gåfart er det mindre koselig om alt blir svart.

Så det velkjente tipset som ikke alle husker på er å bruke to hodelykter. Hvor kraftig reservelykten skal være er litt avhengig av hvor kraftig hovedlykten er. Lysstyrken bør være såpass at det ikke tar flere sekunder å venne seg til svakere lys. Det vil si at om en kjører på ski med 3000 lumen fra en Moonlight blir det litt snaut med en billiglykt fra Biltema.

Så skal du på topptur eller skitrening i mørket er tipset å ta med to hodelykter. Den svakeste bruker du selvsagt på oppturen, slik at hovedlykten har friske batterier til nedkjøringen. På nedturen har du på begge lyktene, så slipper du at det plutselig blir mørkt.

Annonselenke: Bra utvalg av kvalitetslykter finner du hos VPG.

På kalde vindfulle dager gjør det godt å komme frem til en trivelig hytte og fyre opp i ovnen. Våte klær kan tørkes og du har et varmt og tørt sted å slappe av en time, eller kanskje sove en natt under tak om været ikke klarner opp. Og er du riktig heldig ligger det et isoporsete på utedassen.

På fjellet står det mange åpne koier og hytter åpne for en liten pause eller en natt under tak for oss fjellvandrere. Åpne koier det ikke koster noe annet enn litt dugnadsarbeid med vedklyving og rydding slik at hytta er trivelig å komme til for den neste som kommer forbi.

Det er godt å komme til en åpen hytte og fyre opp i en gammel Jøtulovn.

Fossbua i Dividalen er et fin sted for en liten rast.

Måskohytta ligger ikke langt fra Rostahytta til DNT, og er et godt alternativ for den som vil svinge fiskestanga.

På tur tar jeg ofte turen innom åpne koier og hytter jeg passerer. Om vinteren er det godt å komme i le under lunsjen, og på sommeren kan det være godt å slippe unna myggen en halv time. Neon ganger blir det også til at jeg benytter muligheten for en natt under tak, mens utstyret tørker opp etter våte dager i telt.

De fleste koiene og hyttene som står åpne er enkle husvær Fire vegger, tak over hodet, vedovn, sengeplass og en utedass. Akkurat den luksusen en fjellvandrer setter mest pris på en kald og vindfull dag.

I sommer var det godt å komme inn på Loassuhytta etter et par kalde og regnfulle dager i Nord-Troms.

Helt inne ved Finskegrensa sør for Reisadalen ligger somashytta som er en åpen Statskoghytte.

I Dividalen gir Ole Nergårdbua et kjærkomment sted for en pause uten mygg.

Finn åpne koier og buer i fjellet

Når jeg planlegger lengre turer passer jeg derfor på å sjekke om det er åpne koier og hytter i området. Da har jeg en mulighet til å gå innom hytta mens jeg er på tur.

På nett er det enkleste å starte med Statskog sine åpne koier og hytter. De er det over 100 av, og du finner de enkelt på kartjenesten til Godtur.no (Velg Åpent husvære i menyen til venstre). Statskog har også en brosjyre om de åpne hyttene og koiene liggende ute på nett.

De andre åpne husværene kan det være litt mer arbeid å finne. Et godt tips er å sjekke turkart eller turbøker for området. Der er ofte slike åpne hytter og rastebuer nevnt og tegnet inn. Et annet tips, som også kan gi andre gode tips før turen, er å spørre på Fjellforum. På Fjellforum er du nesten garantert at noen av medlemmene kan gi gode tips før turen.

Vetlenesbua nede ved Divielva er et godt alternativ mens en venter på å bli hentet etter en tur i Øvre Dividal Nasjonalpark. Den ligger et par hundre meter fra Ventebua til DNT.

Møllerbua er en av Statskog sine mange åpne koier og buer i Femundsmarka.

Se også innlegget: Åpne koier og buer i Femudsmarka