Til helga slo det til med sommervarme i Troms. Da måtte turen gå til indre strøk for en tur med packraften på et lite vatn i Dividalen. Kanskje fisken var bitevillig i den første varmen etter isgang?

Siden både packraft og sekk lå klar i bilen var det bare å sette kursen inn dalen. Turen ble planlagt mens jeg kjørte. Det fikk bli en stopp ved Veslevatnet, og så kanskje en tur opp på fjellet for å se hvordan forholdene var i høyden, og om det var isfritt på et lite røyevatn.

Det første jeg så ved Veslevatnet var en vakende fisk. Vatnet som ligger helt i utkanten av Dividalen er et godt besøkt sted. Det ligger også en JFF hytte ved vatnet. Denne ettermiddagen var jeg imidlertid alene, så ved synet av vakende fisk bestemte jeg meg raskt for å prøve noen kast før turen gikk opp på fjellet.

Bitevillig røye

På andre kast var det først et forsiktig napp i sluken. Så bestemte fisken seg, Denne blinkende saken ville den ha. Det rykket til i stanga, og tilslaget satt på gammel vane. Så kom utraset. Bestemt og rett ut fra land, så det sang i snelle bremsen.

Tidligere har jeg kun fått ørret i Veslevatnet. Så overraskelsen var stor da det var en røye som kom inn til land etter en kort fight. En røye på halvkiloen, som tok sluken som om den skulle vært en kilosørret. Det er ikke mange fisker som kan måle seg med røya når det gjelder innsats i utraset.

Fisken vaket fortsatt etter at første røye var på land, så jeg byttet sluk og gjorde noen flere kast. Ikke lenge etter lå neste fisk og sprellet på land. Også denne gangen var det en røye, som viste 0,6 kg på vekten.

Fiske fra packraft

Det var to plasser på vatnet det vaket fisk. Ved utoset, der jeg stod, og utenfor sivet på motsatt side av vannet. Der det er umulig å komme til fra land. Men siden packraften var med, var jeg snart på vannet og på vei over til motsatt side.

Godt plassert i båten litt ute på vannet kastet jeg mot land og sveivet sluken ut fra land. Responsen lot ikke vente på seg. Enda en røye tok sluken og nærmet seg håven. Ved synet av håven bestemte røya seg for å svømme i ring og gi meg en karuselltur ute på vannet. Etter en full 360 var det slutt og røya ble forsvarlig sikret i den vanntette pakkposen som er med for å oppbevare fisk på vannet.

3 røyer til endte i båten mens jeg var på motsatt side, og rett før jeg skulle i land ble det enda en. Dermed ble det 7 røyer på en ettermiddagstur i Dividalen, alle fra 400-600 gram. Porsjonsfisk

Slukene som fungerte

Som i fjor har jeg en liten uhøytidelig sluktest med statistikk over de slukene som gir fangst på bloggen. På denne turen var det spesial i kobber/rød (7g og 12g) og Aura Flake rød 12g som ga resultater. Blanke sluker ville ikke røya ha. Fangststatistikken for sesongen kan du lese her.

I løpet av vårsesongen på leirskolen har jeg fri på ettermiddagen to dager i uka. Da blir det gjerne en tur ned til fjorden for å slappe av med noen kast etter bitevillig sjøørret. Samtidig blir det lite tid til å oppdatere bloggen, så her er en smakebit fra en måned med sjøørretfiske – i bilder.

En ting jeg liker med sjøørretfiske er at det ofte er andre likesinnede på tur. Da er det alltid trivelig å slå av en prat, og gjerne sammenligne tips om fiskeplasser.

En av de jeg ofte har truffet nede ved fjorden er Asbjørn, og vi har etterhvert vært på noen turer sammen. Asbjørn jobber også som fiskeguide, med sjøørretfiske på Målselva som spesialitet. Når det ikke er sjøørretsesong er han gjerne på jakt etter kveite. En onsdag nede ved fjorden foreslo han å ta en tur ut på fjorden for å fiske kveite. Fredagen etter satte vi kursen ut på Solbergfjorden. Den historien kommer ganske så snart…

Da Asbjørn foreslo en tur ut for å fiske kveite trengte jeg ikke betenkningstid. En tur på havet en solskinnsdag blir aldri feil. Kanskje ville det til og med være mulig å lure kveita på første forsøk.

Det startet med at jeg som vanlig var en ettermiddagstur nede ved fjorden for å fiske etter sjøørret. Som så mange ganger før traff jeg på Asbjørn og Elisabeth, som var ute i samme ærend. Elisabeth hadde akkurat fått opp en fin sjøørret på ca. 3,5 kg. Alt som det pleier å være med andre ord.

Vi er omtrent like ivrige når det gjelder å være ute med fiskestanga. Som oftest treffes vi i nærheten av vann, og noen ganger drar vi på tur sammen. Asbjørn jobber som fiskeguide, og guider fiskere på havet eller i Målselva. I vår har det dukket opp en del bilder av Kveite på Instagram, og på tidligere turer har jeg nevnt at jeg aldri har fisket kveite før.

Neste morgen dukket det opp en melding med spørsmål om vi skulle dra ut på fredagen. Slikt er selvsagt umulig å si nei til. Å prøve noe nytt er alltid moro, og i selskap med en guide burde odsen for å finne fisk være god.

Første kontakt

For å komme oss et stykke ut brukte vi båt fra Furøy Fiske og Feriesenter. En 23 foter med passe stor motor. Kursen ble satt ut Solbergfjorden, og i retning et bra sted utenfor Senja. Akkurat hvor fikk jeg ikke lov å skrive – fiskeguider liker å ha noen hemmeligheter i bakhånd…

Asbjørn la båten slik at den ville drive rett over der kveita ventet, før han lot meg låne ene stanga. Etter at jeg hadde sørget for backlash i snella, og Asbjørn ordnet opp i floken var vi i gang.

Det tok ikke lang tid før det var noe som nappet i jiggen. Å ta ville den imidlertid ikke. På andre drift var det fast fisk, og en grei torsk ble tatt ombord. Så var det noe annet, og tyngre som var på kroken. Kveite.

Det var ikke mange sekundene jeg hadde kveita på, men akkurat nok til at pulsen fikk fart på seg og beina begynte å skjelve. Den fisken gjør noe med folk!

Kveite ombord

Etterhvert flyttet vi oss, og traff tydeligvis på et sted med litt forskjellig fisk. Først fikk jeg en brosme, så en passe stor torsk. Asbjørn fikk en særdeles fin steinbit på 4-5 kilo. Et par torsk og noen brosmer senere flyttet vi oss tilbake til første stedet. Det var tross alt Kveite og ikke brosme vi skulle fiske.

For hvert drift var spenningen like stor. Aldri har jeg fisket så mange timer, og hele tiden bare ventet på at det var noe som tok jiggen. Et par ganger var det smånapp, uten at kveita helt ble overbevist om å bite på.

Så var det motstand hos Asbjørn. En kveite på 1 meter kom opp til overflaten, og jeg fikk etterhvert lirket kroken inn i kjeften og løftet fangsten ombord. Sikkert ikke imponerende klepping, men jeg var tross alt førstereisgutt.

Litt senere fisket jeg med en agnsild, og så på ekkoloddet at det var fisk som kom opp for å sjekke hva som drev forbi. Å sluke silda ville imidlertid ikke Kveita. Men spennende var det, og en gang nappet det skikkelig til, uten at det ble fisk på kroken.

Da agnsilda ble dradd opp for å sjekke manglet den sporen. Kveita hadde beregnet bra, og tatt akkurat bak stinngeren (den bakre kroken).

Til slutt var vi slitne, midnattsola hadde sneiet horisonten, og magen romlet. Etter 11-12 timer med spenning satte vi kursen mot land for å sløye fangsten. Konklusjonen kan bare være at kveitefiske er moro, selv om jeg ikke lurte den på første forsøk. Kanskje neste gang, for det blir nok ikke siste forsøk.

Sist uke kom det en ny packraft, padleåre og litt tilbehør i posten. Så snart jeg hadde mulighet tok jeg med farkosten og fiskestanga til Dividalen for en prøvetur. Håven glemte jeg selvsagt i bilen, fant jeg ut da en halvkilos røye tok sluken ute på vannet…

* annonse – sponset innhold *

Som ambassadør for Kipara skal jeg ha med en ny packraft på tur i sommer. Valget falt på en Kipara Char 230. Den er noen cm lengre enn 220 modellen jeg padlet i fjor, og passer for personer opp mot 180-185 cm, som vil ha en lettest mulig båt i sekken. I tillegg til packraften prøver jeg også med en karbonpadleåre og et fiskesete for å sitte litt høyere når det fiskes.

Etter å ha sett på packraften i hjørnet hele uka ble det endelig mulighet for en prøvetur i helga. På en vindfull dag med enkelte regnbyger gikk turen til et lite vann godt nede i skogen i Dividalen. En ny ultralett fiskestang ble også med, i tilfelle fisken skulle være på hugget.

På vannet

Det tar ikke mange minutt å gjøre klart for en padletur. Særlig ikke når en «jukser» med oppladbar pumpe. Fiskesetet valgte jeg å legge på sitteputen, slik at sittestillingen ble litt høyere. Det kjentes litt uvant, men var greit med plass under spruttrekket.

Det jeg kjente med en gang var at padleåra i karbon var veldig mye mer behagelig å padle med enn den i glassfiber/plast jeg har brukt tidligere. Siden den er 400 gram lettere kjennes den nesten ikke i armene. Litt større blad sørget også for fin fart ute på vannet.

Mens jeg padlet i passende dorgefart lot jeg en 6 grams møresild henge bak båten. Kursen ble satt i retning dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før en røye på halvkiloen ble interessert i sluken. Omtrent samtidig kom jeg på at håven lå bak i bilen…

Den ultralette stanga fikk prøvd seg litt med en sprek fisk som ikke hadde tenkt å gi seg. Røye altså. Selv en halvkilosfisk kjemper som om den skulle være dobbelt så stor. Etter en morsom fight fikk jeg styrt den rett inn i venstrehånda, og grep tak over ryggen.

Litt senere ble det både en røye til og en ørret, før jeg pakket sammen for kvelden.

Snart ferie og fjellturer

Nå gleder jeg meg bare til vi er ferdig med en friluftsleir neste uke, slik at turen kan gå til fjells på litt lengre turer. Om ikke værmeldingen sier noe annet, så satser jeg på at det blir tur i eget nærområde først – Dividalen nasjonalpark med packraft i sekken

I vinter satte jeg meg som mål å fiske kveite. I utgangspunktet tenkte jeg å prøve fra land, men mest av alt handlet det om at jeg hadde lyst på kveite til middag. Nå googler jeg oppskrifter på kveitemiddag for harde livet.

Etter at vi avsluttet en sommercamp på Haraldvollen på torsdagen ringte Asbjørn for å høre om jeg ville være med på et nytt forsøk etter kveita. Jeg var ikke vanskelig å overtale, så fredag litt utpå dagen var vi på vei.

Som for et par uker siden lånte vi båt fra Furøy Fiske og Feriesenter. Snart var vi på vei ut fjorden. Kursen ble satt mot et lovende sted, og i 20 knops fart tok det en drøy halvtime før vi var fremme. Første stopp ble for å sjekke ble midt på fjorden der det kokte av sei i overflaten. Kanskje var det noe større som jaget under…

Bifangst og minstemål på kveite

Etter noen minutter var det fisk på hos Asbjørn. Noe tungt hadde tatt jiggen langt nede på dypet, men ikke kveite. Hva det var som lurte nede ved bunn fikk vi ikke hvite, for halvveis opp ble det slakk i snøre. Da jiggen kom opp så vi at hva det nå enn var som hadde tatt kroken, så hadde den greid å ryke snora på stingeren.

Vi flyttet oss litt nærmere en grunne, og prøvde igjen. Der fikk Asbjørn en liten steinbit, og jeg en torsk før det var kveite på kroken. Heller ikke denne gangen var det min krok kveita ble fristet av.

Minstemålet på kveite er 80 cm, og da fisken kom til overflaten så vi at den var under minstemålet. Skånsomt ble den tatt av kroken, og takket for besøket med å slå halen i overflata og skvette vann på oss før den svømte ned mot bunn.

Litt etterpå hadde jeg fisk som nappet i jiggen et par ganger uten å ta skikkelig. For å friste den lot jeg jiggen synke til bunns, trodde jeg. For da jeg skulle løfte opp var det ikke bunn som hadde stoppet kroken. Det var fisk på, og i overraskelsen ble tilslaget halvhjertet.

Likevel var det kveite på, og jeg fikk løftet den opp mot overflata. Der sa den takk for seg. Andre gang jeg mister kveite.

Action

Etter noen timer uten å ha kontakt med fisk fikk jeg plutselig trua på at nå skjer det noe. Vi la båten slik at den ville drive over en liten grunne, og Asbjørn tok en slurk med kaffe. «Ja, du må bare drikke kaffe mens du kan, for nå skal du dra kveite», sa jeg. Han hadde knapt rukket å sette ned koppen før det smalt i stanga.

Det ble en heftig kamp med en sprek kveite som gjorde flere utras mot bunn da den nærmet seg overflata. Omsider måtte den gi tapt, og jeg fikk bøyd meg over rekka og huket en stor krok i kjeften på fisken. Den målte ca. 130 cm, og på land ble den veid til 32 kilo.

Men heller ikke denne gangen var det på min stang det var fisk, så vi la oss på samme sted og drev over grunna en gang til. Hele veien med nervene i høyspenn, og sikker på at «nå, nå tar kveita».

Så smalt det til, og denne gangen satt tilslaget som det skulle. Nå fikk jeg virkelig kjenne på kveitas krefter. Meter for meter ble den løftet mot overflata, før alt jeg kunne gjøre var å tviholde i stanga da den bestemte seg for å gå ned mot bunn igjen.

Det tok sin tid å få fisken opp til båten. Tre ganger gjorde den utras mot bunn, og jeg måtte over på andre siden av båten et par ganger for å holde snøret fri fra skroget. For hvert utras kjente jeg melkesyra mer og mer i armer og rygg. Hele kroppen måtte brukes for å pumpe fisken sakte men sikkert opp til overflata.

Omsider fikk jeg den opp i overflata, og Asbjørn sikret fangsten. Min første kveite. 122 cm, og 22 kilo da vi veid den på land.

En kveite på hver fikk holde. Jeg hadde i hvert fall nok til både en og ti middager, så i dag har jeg googlet oppskrifter på kveite for harde livet.

Enkelte ganger stemmer alt. Sola skinner fra skyfri himmel, En liten bris holder myggen unna og fisken er bitevillig. Legg til en god turkompis med litt ekstra godsaker i sekken, så er det trivelig å være på tur.

Årets første telttur i Øvre Dividal nasjonalpark ble tre flotte dager på tur sammen med Cato. Vi gikk inn Skakterdalen og var innom et par gode røyevann lenger inne i fjellet. Der ventet det bitevillig røye.

Første dagen endte vi opp et stykke inne i Skakterdalen, før vi gikk videre til Rundvannet neste dag. Etter en kaffepause på stranda tenkte vi å gjøre noen kast med sluken før vi ruslet videre. Det tok ikke lang tid før det lå tre røyer på land, og kaffepausen ble utvidet til lang lunsj. Ene røya delte vi med en svenske vi traff ved vannet.

Stapp mette etter røyemåltidet ruslet vi videre til Ravdojavri, der vi lå neste natt. Der ble Packraften satt på vannet, og det ble fisk både fra land og fra båten. Største røya endte på 1,2 kilo og resten fra en liten halvkilo og oppover.

Siste dagen gikk vi tilbake til Rundvannet for en lunsjpause. Så satte jeg packraften på vannet og padlet så langt det gikk ut Skakterdalen. Det ble to timer flott padling i en slitsom motvind. Cato gikk terrenget, og var nede ved bilen en time før meg.

Her er noen utvalgte bilder fra turen.

En lengre historie med flere bilder kommer senere en gang. Akkurat nå pakkes sekken for en tur i området ved Virvatnet i nordland. Fangststatistikken er oppdatert med slukene som fungerte på turen.

* Innholder annonselinker *

Siden packraften stadig oftere er med i sekken må jeg tenke enda mer på vekt enn tidligere. Før sommerens turer har jeg byttet ut litt på pakklisten. Først og fremst fordi utstyret jeg har er ganske så slitt. Så når jeg likevel måtte bytte ut noe, har jeg valgt litt lettere alternativer.

Her passer det seg å presisere at jeg velger litt lettere alternativer. Det blir alltid en balanse mellom allsidighet, slitestyrke, vekt og pris. Så ofte vil det letteste utstyret på markedet ikke være det mest allsidige, eller så veldig slitesterkt. Det blir derfor en lettvektløsning med utstyr som takler mange ulike forhold og holder noen år.

Her er noe av det jeg har byttet ut i år:

Savage Gear LRF 7 fot 0,5-7g – UL fiskestang

Jeg har som regel med to stenger på tur. En stang for lette sluker, og en alroundstang. Etter trofast tjeneste i over 10 år var det tid for å bytte ut Shimano Beastmaster S.T.C stanga jeg har brukt til lette sluker. Denne gangen fristet det å prøve noe nytt, så valget ble en Savage Gear LRF 7´0,5 – 7g.

Førsteinntrykket av stanga er en spenstig og rask stang det er skikkelig moro å fiske og kjøre fisk med. Som så mange andre stenger er den litt underklasifisert, slik at jeg gjerne kaster en 10g møresild med den.

Til stanga har jeg en Shimano Ultegra 1000 snelle, med Savage Gear Adrenaline 0,09mm multisnøre. Stanga veier knappe 100 gram, så sammenlignet med Beastmater stanga der jeg hadde med ekstra ledd sparer jeg 170 gram.

MSR Quick Skillet

Den gamle primusstekepanna begynte etterhvert å mangle en hel del av teflonbelegget, og hadde noen grove hakk i bunn. Så i vår ble den omsider byttet ut med en MSR Quick Skillet.

MSR Quick Skillet er en stekepanne det er mulig å ta av håndtaket på under transport, og som har høye kanter slik at den kan brukes til litt koking om det er nødvendig. Panna veier 160 gram, som betyr 75 gram spart i sekken.

MSR Titan Kettle

Jeg er litt usikker på hvilke kjelesett som får bli med på tur. I ganske så mange år har jeg brukt et Fire Maple sett med gryte og lokk, der lokket er passe stort for å koke en kopp kaffe.

Settet begynner å bli litt slarkete, og siden stekepanna kan brukes for å koke en kopp kaffe velger jeg heller MSR Titan Kettle på de fleste turene. Titankjelen fra MSR er en ekte lettvekter som betyr 95 gram spart i sekken.

Arx´Teryx Alpha FL

Her stod det mellom Arx´Teryx Alpha AR (som jeg brukte før), Arx´Teryx Beta Sl, Arx´Teryx Alpha FL og Norrøna Falketind. Passformen til Norrøna har litt for trange armer og er for trang over ryggen for meg, og siden det bare var Arx´Teryx og Norrøna jeg kunne prøve i butikken ble det en Arx´Teryx jakke enda en gang.

Beta Sl, som mange andre Sl jakker hadde en glatt innside, som gjerne blir klam. Så i stedet valgte jeg Alpha Fl som har en mer behagelig innside. Litt mindre robust enn AR, og med bare en ytterlomme. Så lang trives jeg godt med jakka, og sparer 75 gram i sekken.

Packraft – Kipara Char 230 – sponset

Av utsyret jeg har er det kun packraft med tilbehør som er sponset. I år er det en ny packraft i sekken. Ut fra mitt behov for en packraft med minimal vekt, samtidig som den passert til fiske, flatt vann og rolige elver ble valget Kipara Char 230.

Kipara Char 230 er noe oppgradert fra 220 modellen jeg har padlet tidligere. Modellen er 10 cm lengre, slik at den passer de aller fleste personer opp til ca. 185, samtidig som det er minimalt med ekstra rom i båten. I tillegg er det et mer komfortabelt sete og mer solid spruttrekk. Litt lettere er den også, så jeg sparer 100 gram på båten.

For å lette sekken enda noen gram dropper jeg pakksekken, og tar bare med pumpesekk, reimer og reppsett, som pakkes i den vanntette pakksekken jeg bruker til å oppbevare fisk i når jeg er på vannet. Det gir ytterligere ca. 200 gram spart.

Padleåre i karbon – sponset

For å få litt lettere vekt i sekken padler jeg i år med karbonpadleåre. Den er ikke valgt bare med bakgrunn i vekt i sekken, men lettere åre er også mye mer behagelig å padle med over lengre tid. Sparer 350 gram.

Vekt spart

Med noen enkle grep, og å velge lettere utstyr når jeg likevel måtte bytte sparer jeg i overkant av 1 kilo i sekken på årets turer. Det betyr litt mer komfortabel sekk på ryggen, eller plass til litt ekstra godsaker.

Kan legge til at jeg også prioriterer litt på det andre som er i sekken, og kanskje dropper litt småting som ikke er helt nødvendig. Så kanskje blir det enda en halvkilo mindre enn det jeg har tenkt.

Når jeg kjører mellom Nord-Norge og Sør-Norge passerer jeg et skilt som peker mot Virrvassdalen rett sør for Saltfjellet. Et område som er helt ukjent for meg. I år har jeg tenkt å svinge av E6, og gå noen dager i fjellet i området.

Det bruker å bli en tur til et område som er nytt for meg hvert år. I år går turen til Virrvassdalen og videre opp på fjellet til Virvatnet. Området er helt ukjent for meg, og jeg har hverken lest eller søkt etter gode tips. Så det blir å rusle rundt og prøve fisket i noen av de mange små vannene jeg finner.

Et usikkerhetsmoment er hvor langt det er mulig å kjøre inn dalen. På kartet ser det ut til å være mulig å kjøre til demningen i enden av grusveien, men det kan selvsagt være bom på veien. Fra dalen går turen først til Virvatnet, før jeg deretter ser meg rundt i området sør for Virvatnet.

Sekken er pakket lett, og packraften blir ikke med på denne turen. I stedet blir det å prøve fisket i noen av de mange små vanene jeg passerer. Det ligger også noen åpne Statskogkoier i området, som jeg har tenkt å kikke innom.

Etter turen i fjellet fra Virvassdalen går turen videre mot Nord-Vestlandet for en liten ferieuke. Da venter rolige dager, og kanskje noen turer med fiskestang, packraft og/eller telt der også.

Det ble totalt bom med forholdene da jeg tok turen til Virvassdalen. Etter en uke med godvær slo det om til nord-vest og gråvær. Vannet var lunkent i de grunne tjønna, skyene subbet terrenget og det var yr i lufta. Ikke de beste forholdene for å prøve fiskelykken.

Før turen viste jeg ikke noe om området. Det var med vilje. Jeg ville se meg rundt, uten å ha tips og ting jeg hadde hørt i bakhodet. Som regel er det motsatt. Man har fått mange gode tips i forkant, og så planlegges turen og ruta ut fra tips og det en har hørt om området. Jeg liker begge deler.

Det eneste som var planlagt på denne turen var at jeg skulle gå en tur innom den åpne Statskogkoia ved Virvatnet – Gammelhytta – og så rusle sør-øst mot svenskegrensa via flere små og store tjønn. Jeg var litt usikker på om jeg skulle stoppe noen kilometer nede i dalen, og gå opp til Brekkvatna, eller om jeg skulle kjøre til veienden og så gå inn til Virvatnet først.

Gammelhytta ved Virvatnet

Veien inn til Virvassdammen starter et par kilometer nord for Krokstrand på E6 sør for Saltfjellet. Veien er en anleggsvei til Statkraft, så jeg satset på at den var åpen for ferdsel. Veier der Statkraft har aktivitet bruker som regel å være åpen for ferdsel «på eget ansvar». 

Noen kilometer før veienden er det parkering for turen opp mot området ved Blerekvatna. Der var det fullt av bil, så jeg kjørte like godt helt inn til veienden og gikk opp til Virvatnet og Virvasshytta. Der fortsatt jeg på stien til Gammelhytta, som er en åpen Statskogkoie.

Statskogkoia jeg var innom – gamle Virvasshytta – viste seg å være en trivelig gammel koie. Den lå litt tilbaketrukket i skogen noen hundre meter fra Virvatnet. Ikke et sted det fristet å legge seg til for natta for en med fiskestang, men et godt sted å komme inn og lage litt lunsj i le for vinden. På en stille dag ville det vært godt å komme i ly for myggen, men på en vindfull dag som da heg gikk der var det mer mygg inne enn ute. 

Gamlehytta ved Virvatnet er en liten langsmal koie med to rom på rekke. Rett innenfor døra var det et rom som så relativt nyoppusset ut, med en seng, stort bord og stoler. I det innerste rommet var det mer tømmerkoiepreg i et lite rom med tre senger, ovn og en benk. 

Med 8-10 grader ute og en sur vind var det godt å trekke inn for en lang lunsjpause. Som alltid var det vanskelig å se en vedovn inne på en koie, uten å fyre opp. Så jeg fyrte opp, dog med kun noen få fliser ved. Det var nok til at temperaturen skjøt i været inne på den lille koia mens jeg var ute for å hente vann i bekken.

Etter en lang lunsjpause med mange kopper kaffe ruslet jeg videre i sør-østlig retning mot Vardfjellet.

Grunne tjønn og lunkent vann

Fra Virvasshytta fulgte jeg T-stien sørover mot Vardfjellet. Ved Vardfjelltjønna så det lovende ut for noen kast med fiskestanga. En rekke med fire små vann og noen mindre dammer lå på rekke i terrenget. Koppen ble dyppet i vannet for en slurk før jeg satte sammen fiskestanga. Lunkent. 

Selv om det lå snøflekker langs land var det varmere i vatnet enn i lufta. Noen resultatløse kast ble det likevel i alle fire av de små vatna mens jeg sakte beveget meg i retning rihkarjavratja – eller Rikhardtjønnet. 

Fremme ved rihkarjavratja så det mer lovende ut. Vatnet var like grunt og lunkent, men i en liten bukt vaket det småfisk, og utenfor en av oddene var det litt dypere. Teltet ble satt opp på odden der det så mest lovende ut, før jeg kokte opp en kopp kaffe.

Bare for å kjenne fisk på kroken tok jeg først turen innom bukta der det vaket fisk utenfor sivkanten. Et par kast, og så satt en liten ørret på 200 gram på kroken. Det samme gjentok seg i en liten kulp rett nedenfor utoset. Begge fiskene var runde i buken uten stort hode, så til tross for beskjeden størrelse så det ikke ut til å være et typisk småfiskvatn. 

Etterhvert prøvde jeg der vatnet var på det dypeste, og hadde mange napp. Stort sett forsiktige napp, uten at fisken riktig tok sluken. Noen på land ble det imidlertid, men fortsatt bare småfisk. Største ørreten jeg fikk i vatnet, og på turen, krøp så vidt opp til halvkiloen.

Skyer til lang nedover øra

Neste morgen hadde skyene krøpet enda lavere, og subbet vannflata utenfor teltet. Det regnet ikke riktig, men lufta var full av vanndråper slik at alt ble vått. En mellomting mellom yr og å sitte midt inne i en sky. 

I tillegg til lave skyer var det nord-vest vind, 6-7 grader i lufta og kanskje 14-15 grader i vatnet. Det fristet ikke å fortsette å fiske når det bare var småfisk som ville bite på kroken. Dermed endte jeg med å pakke sammen og følge samme rute tilbake til bilen som jeg fulgte inn på fjellet. 

Førsteinntrykket av området ved Virrvassdalen var ikke av de beste. Forholdene klaffet ikke, hverken for fiske eller vandring. Men noen lyspunkter var det. I en liten periode var skyene så høyt at det ble sikt lang inn i Sverige og opp mot de høyere fjellene i sør og sør-vest. Store åpen områder med svært lite spor av folk utenfor T-stien og samenes kjørespor.

En kikk på kartet viser også at området ved Blerekvatnan ser særdeles lovende ut for den som har med fiskestanga på tur. Dette området har jeg også fått flere tips om fra lesere av bloggen etter at jeg kom ned fra fjellet. Så neste gang jeg passerer og får lyst på en pause fra bilkjøring vil nok turen gå opp mot Blerekvatnan.

Inne i skogen i Dividalen ligger et lite tjern. Rundt tjernet er det myr og skogen står tett. Et dypt myrhull, med siv og vannplanter rundt deler av bredden. En vakring ute på vannflata avslørte at det skjulte seg noe nede i det mørke vannet.

Det er seks år siden første gang jeg gikk forbi tjernet i skogen. Den gang fikk jeg for første gang se vakringene ute på vannet. Grove vakringer. Jeg gjorde noen kast med fiskestanga, uten resultat.

Neste gang jeg passerte vaket fisken på samme sted. Denne gangen ble det napp. Noe tok tak i sluken med stor kraft, og jeg gjorde tilslag. Ingenting. Det ble flere turer den sommeren, uten et eneste napp. Men hver gang jeg passerte vaket fisken på samme sted, helt til isen la seg og vinteren dekket myrtjernet.

6 resultatløse år

Siden tjernet ligger bare noen minutter fra veien, har det gjerne blitt en stopp når jeg har passert i årene som har gått. Som regel har fisken vaket på samme sted.

Alt har blitt prøvd for å overliste den mystiske fisken. Fra ørsmå sluker på 4 gram til utstyret jeg vanligvis bruker til sjøørret og laks. For å kaste med fluestanga har jeg hatt med packraft og drevet rundt ute på dammen. Det eneste jeg ikke har prøvd er garn.

Noen ganger har det blitt napp, uten at det har vært fast fisk. Å lure sjefen i skogstjernet er ingen enkel utfordring.

Jeg burde selvsagt gitt opp for flere år siden. Bare kjørt forbi tjernet til et sted med mer bitevillig fisk. Men av en eller annen grunn har jeg fortsatt å prøve. 10 kast når jeg passerer. Kanskje 10-12 turer hvert år i seks år. Med litt enkel matematikk har det blitt en del turer. For historiens skyld kan vi si at her en julikveld ble det tur nummer 99 til skogstjernet.

En sen julikveld

Etter en varm dag med kraftig nordavind passerte jeg skogtjernet en sen julikveld. Nede i skogen var det ly for nordavinden. Som vanlig puttet jeg slukboksen i lomma og tok med meg fiskestanga inn i skogen.

Rolig snek jeg meg ut på myra og stilte meg med kveldssola i ansiktet, for å ikke kaste skygge på vannet.

Det tok ikke mange sekundene før noen forsiktige vakringer avslørte at fisken var våken. En 7 grams sluk ble vippet ut i retning vaket. Dråpeformet og kobberfarget med en rød stripe. Fisken vaket like godt på nytt på samme sted, uten å bry seg om sluken.

Neste kast ble plassert slik at sluken passerte der fisken vaket. Et forsiktig napp var nok til å få opp pulsen. Fisken var fristet. Kanskje den lot seg lure i dag.

Raskt kastet jeg ut på nytt på samme sted. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Fisken tok sluken med et kontant rykk i snøret, og gikk umiddelbart opp i lufta. Hele fisken brøt vannflata – kilosfisk, mørk som myrvatnet. I det fisken landet hadde den spyttet ut sluken

Snøret ble slakt, og det ble helt stille inne i skogen denne julikvelden. Bare nordavinden som suste i tretoppene var å høre. Ikke en vakring viste seg på vannflata resten av kvelden.

Sjefen i myrtjernet

Neste kveld passerte jeg igjen skogstjernet etter en tur lenger inne i Dividalen. Etter opplevelsen dagen før kunne jeg ikke annet enn å ta en ny tur inn tjernet for å se om fisken vaket. Tur nummer 100.

Jeg snek meg frem til samme plass som dagen før og kikket ut på vannet. Det gikk en stund uten et vak ute på vannet. Men så dukket en ørliten vakring opp. På samme sted som dagen før.

På nytt landet sluken like utenfor vaket, og jeg sveivet inn. Allerede på første kast var det noe merkelig med sluken. Det kjentes ut som om noe dyttet den bakfra. Flere ganger. Det samme skjedde på neste kast.

Fisken var tydeligvis fristet av den blinkende lille sluken som svømte så fristende, men ikke overbevist. Kanskje den dyttet på den med nesen for å være sikker på at den ikke stakk på samme måte som dagen før.

Så på tredje kast skjedde det. Fisken bestemte seg, og kastet seg brutalt over sluken. Tilslaget satt som det skulle og denne gangen ble det ikke slakt snøre.

Det ble en kamp der fisken ville ned i dypet, mens jeg prøvde å løfte den over plantene i vannkanten. Med snellebremsen strammet så hardt at fisken ikke skulle sette seg fast i plantene ble det en kort kamp. Snart hadde jeg fisken inne til land og kunne se den på nært hold.

Det viste seg at sjefen i skogstjernet var en ørret som hadde svømt rundt i det mørke vannet i mange år. En mørk rygg, med store røde prikker på siden og et stort hode. Fisken ble målt til 50 cm, noe som normalt skulle tilsi nærmere 1,5 kilo. Men fisken var slank på sine eldre dager, så mye over kiloen kunne den ikke være.

Jeg kunne selvsagt ikke ta opp en slik fisk, og den ville neppe smakt godt. Så uten at fisken var ute av vannet løsnet jeg sluken. Som en siste hilsen småbeit fisken meg i fingertuppene når den var fri for sluken. Så svømte den sakte og uten hastverk ut i det mørke dype tjernet.

Alle bilder i historien er illustrasjonsbilder fra andre steder i Dividalen.
Del 1 ble publisert i 2015, og kan leses her.

Inne i Dividalen renner Divielva med stille partier, dype kulper og morsomme stryk. En kveldstur mellom Fossbua og Vetlenesbua skulle vise seg å bli en av sommerens flotteste padleturer.

* annonse – Packraften er sponset av Kipara.no

Jeg har en stund hatt Divielva på listen over aktuelle dagsturer med packraft. En kveld tidlig i august tok jeg med sykkel og packraft i bilen og kjørte inn til parkeringen av Vetlenesbua. Planen var å sette igjen bilen ved Vetlenesbua, og så sykle noen kilometer innover grusveien og padle tilbake til start. Som sagt så gjort, og etter en liten sykkeltur var jeg klar til å pumpe opp packraften.

Litt feilberegning av startsted

Fra tidligere kjente jeg til en strekning med rolig elv rett nedenfor det som på kartet heter fossgryta. Noen hundre meter ovenfor Fossbua. Det er forresten også et fint sted for en kveld eller natt nede ved elva, enten det er med telt eller hengekøye.

Jeg satset på at det ville være mulig å padle derfra og satte packraften på vannet. Men allerede ved første stryk noen hundre meter senere feiget jeg ut. Med lite vann i elva var stryket fullt av store steiner, så jeg gikk i land og bar forbi stryket.

Neste stopp ble ved Fossbua som er en åpen Statskogkoie. Der var det kommet benker ute, og en bålpanne stod og inviterte turfolk til en god pause. Ellers liker jeg godt å besøke koia på vinterstid. Da blir ikke veien brøytet, så etter noen kilometer på ski innover dalen gjør det godt å fyre opp i ovnen og koke en kopp kaffe i Fossbua.

En flott padletur

Stryket forbi Fossbua hadde også en del stein jeg ikke ville treffe på, så jeg valgte å rusle nedenfor stryket før jeg padlet videre. Fra Fossbua og resten av turen var det en blanding av stille parti, dype kulper og noen morsomme stryk.

Med packraft var det ren kosepadling. Den er så lett å manøvrere i strykene at det er skikkelig moro. Da gjorde det ikke at det hang trær ut i vannet eller stakk opp en stein her og der.

Underveis stoppet jeg for å gjøre noen kast med fiskestanga. I et rolig parti så jeg ett enslig vak helt inne ved land på motsatt side. Så jeg kastet så nærme land jeg kunne. Flere ganger. Det gikk som det måtte gå. Sluken havnet oppe i et tre på motsatt side, og jeg måtte sveive meg selv inn for å komme løs.

Tilbake til start

Etter et par timer på elva nærmet jeg meg Vetlenesbua. Det er også en åpen statskogkoie, og utenfor satt det en gjeng tyskere. De kunne fortelle om noen dager oppe på fjellet, med mye vind og flott natur. Ruta hadde vært via Dividalshytta til Dærta og så tilbake over Skakteråsen. Nå skulle de avslutte turen med en natt ved Vetlenesbua.

Selv tok jeg packraften på ryggen, og gikk opp til bilen. Der ble båten satt opp for å tørke mens jeg kjørte innover for å hente sykkelen.

Turtips for Divielva

Divielva viste seg å være en særdeles flott elv å padle med packraft. Start gjerne turen litt nedenfor Fossbua og avslutt ved Vetlenesbua eller nedenfor der bomveien starter for en lengre tur. Det er noen stryk underveis og en del trær henger ut i elva i strykene, noe som kan gjøre det vanskelig med kano.

For fiske er det Statskog sitt Norgeskort som gjelder. I elva er det både små og store eksemplarer av ørret.

Sommeren går mot slutten og de første gule bladene begynner å vise seg på bjørka i Troms. Det betyr at snart er det tid for å skrive ned noen historier fra sommeren. Her er noe av det som kommer på Tursiden i løpet av høsten.

Før sommeren dukket det opp litt ekstra instruktørjobb, så det var ikke mulig å gjennomføre alle planene fra i vår. De fleste er likevel gjennomført, og som vanlig ble det en god ferieuke med mye fjordfiske på Nord-Vestlandet.

Her er noen glimt av sommerens turer

Røyefiske i Øvre Dividal nasjonalpark

Etter å ha vært instruktør på en sommerleir på Haraldvollen gikk turen inn i Dividalen og opp på fjellet sammen med Cato. Turen gikk inn Skakterdalen, og til Ravdojavri. Underveis var vi innom noen gode røyevann der fisken var bitevillig. Noen bilder er allerede publisert, og en litt lengre historie kommer etterhvert.

Packraft i Skakterdalen

På tur tilbake etter turen sammen med Cato padlet jeg elva og lombolaene fra Rundvatnet til det ikke lenger var mulig å padle lenger ut Skakterdalen. Selv med motvind ble det en særdeles flott padletur, så den fortjener sin egen historie.

Virrvassdalen

På tur sørover stoppet jeg halvveis og gikk en tur i fjellene fra Virrvassdalen. Den historien er allerede publisert.

Fjordfiske på Nord-Vestlandet

Som vanlig når jeg er sørpå blir det litt fiske i fjorden. I år ble det nesten hver dag. Først et par turer sammen med Therese og Christine som jeg er onkel til, med fiske fra land og alt for mye makrell i fjorden. Så ble det noen lange turer sammen med Knut Erik og Martin i båt. Turer som i gamle dager der vi gikk ut tidlig på kvelden og ikke var i land før det begynte å lysne av dag.

En stopp langs veien

På tur mellom nord og sør blir det mange timer i bil. Da er det godt å ta noen timers pause, og kanskje gjøre noen kast med fiskestanga. Et sted jeg liker godt er Steinfjellet mellom Namskogan og Røyrvik. Mange som er på vei til Børgefjell kjører tunellen gjennom Steinfjellet. Over fjellet er det mulig å kjøre den gamle grusveien, og stoppe ved et av vatna langs veien.

Fiske i Dividalen og Divielva

Mellom lengre turer har det blitt tid for noen dagsturer i Dividalen og en padletur på Divielva. Både historien om storfisken i Skogstjernet og en packrafttur på Divielva er allerede publisert.

På fjellet fra Skibotndalen

Også i år ble det en tur på fjellet fra Skibotndalen. Egentlig var planen å kjøre nord til Kvænangen, men på grunn av litt for mye nordavind valgte jeg et sted som var litt mer i ly av fjellene. Det ble på Vestsida av E8 til Kilpisjavri til noen vatn jeg aldri har hørt om. Lenge virket vatna fisketomme, før jeg plutselig fikk se en kilosfisk som prøvde å gjemme seg i en liten kulp i elva. Det viste seg å være ørret i området.

På jobb

Sommeren bød på litt jobb mellom turene. Første en dag med aktiviteter da Troms Røde kors arrangerte «Ferie for all». Så en uke som instruktør da vi arrangerte sommerleir på Haraldvollen. Til slutt noen dager med kanotur og bueskyting som instruktør for Fagforbundets sommerleir.

Helgetur i godt selskap

Før jeg skulle være instruktør for Fagforbundets sommerleir kjørte jeg Gard og Henrik inn i Dividalen, så var avtalen å møtes i Skakterdalen på fredagen og være på tur til søndag.. Et av tipsene de fikk med seg på turen var å ikke være redd for å bruke store sluker. Da jeg møtte de på fredagen fikk jeg en rapport. Gard hadde tatt tipset bokstavelig, og fått uttelling. En 2 kilos røye lot seg lure av en 40 grams møresild. Hvor tung sluken Henrik brukte da han lurte den på 2,5 kommer senere.

Utstyrserfaringer

I løpet av høsten kommer det også noen erfaringer med utstyret jeg har brukt i år. Først packraften som har vært med i sekken, en Kipara Char 230. Siden packraften er sponset blir det ikke skrevet en ren testrapport, men heller en omtale/noen erfaringer og hva som er forbedret fra den jeg brukte i fjor.

Jeg kommer nok til å skrive noen ord om den ultralette Savage Gear LRF stanga jeg har brukt mye. Det er rett og slett drittartig å fiske med den, og med en sprek kilosrøye på kroken blir det enda bedre. Ellers er jeg svært fornøyd med Shimano Sustain snella jeg bruker, og vil notere ned erfaringene. Det er mange andre ting i sekken også, så om det er noe du vil lese test av er det bare å si fra.

En siste tur

Nå gjenstår bare en lengre tur før en ny leirskolesesong starter mandag i neste uke. Da er det tilbake til helgeturer i Indre Troms og ettermiddagsturer på mandag og onsdag.

Som vanlig når jeg er hjemme i Fræna blir det litt fiske i fjorden. I år ble det en uke med fiske nesten hver dag, både fra land og fra båt. Makrellen var på plass, så fangsten var sikret på første, andre og tredje kast.

Allerede før jeg startet på turen sørover visste jeg at det ville bli fisketurer. Brodern var på besøk med familien, og Christine hadde bestilt fisketur med onkel. Knut Erik hadde kjøpt ny fiskestang og ventet på å ta den i bruk. Og så måtte jeg jo se om det var mulig å lure en sjøørret eller to.

Fjordfiske med Christine og Therese

Dagen etter at jeg kom sørover ble det tur med Christine og Therese. Da tok vi turen til en av de faste plassene. På en molo der det som regel er mulig å lure en sjøørret, og kanskje laks om en har skikkelig flaks.

Sjøørret ble det imidlertid ikke. På første kast var det makrell. På andre kast var det makrell. Og på tredje kast var det makrell.

Fjorden var rett og slett så full av tobis og makrell som jeg aldri har sett før. Det var umulig å fiske etter noe annet, for makrellen tok uansett hva som ble puttet i enden av snøret. I to dager fisket vi makrell, og dermed var agnfisk til vinteren sikret.

Sommernetter på fjorden

Noen dager etter var Knut Erik klar for tur. Dessverre var ikke Jan Olav hjemme, men Knut Erik passet båten så tur på fjorden ble det.

Tidlig på kvelden gikk vi ut og satte kursen mot et par plasser det bruer være fisk. Håpet var litt fisk slik at mor kunne lage hjemmelagde fiskekaker. Men så snart kroken kom en meter under vannflata var det makrell på.

Knut Erik gliste, og jeg fortvilte. Makrell er moro, de 4-5 første gangene det er fisk på kroken, så blir det litt mye av det gode. Dessuten er det ingen som kan lage fiskekaker som mor! Så jeg forsøkte med jigger så store at makrellen umulig greide å få de inn i kjeften.

Det tok sin tid før det var annet enn makrell å spore. Som i gamle dager gikk sola ned og det begynte å lysne av neste dag, mens det kom stadig mer fisk i stampen. Omsider var termosene tømt for kaffe, og vi kunne si oss fornøyd med sommernatta på fjorden.

Da lå det et par torsk, en hyse, en lyr og alt for mye makrell i stampen. Men fiskekakene var sikret og det er flere som liker makrell både stekt og som agn.

Dagen etter gjentok vi turen. Da fikk vi også med oss Martin, som er eldste gutten til Knut Erik. Siden jeg er fadder for Martin var det trivelig å ha han med på litt fiske. Ellers så er han en svært talentfull fotballspiller, jeg vil bli overrasket om ikke spiller på A laget til Molde om et par år.

Det ble nok en sen kveld som varte ut i de tidlige nattetimer før vi var i land. Også denne gangen var det makrellen som totaldominerte fangsten.

Sommeren er kort

Siden det ble litt ekstra jobbing som instruktør både før og etter at jeg kunne ta ferie i år ble det en kort tur til Fræna. Allerede etter en uke var det tid for å reise hjem til Troms. Trivelig var det uansett, og neste år, da blir det nok reprise.

I dag var planen å skrive om packraften jeg har brukt i år. Så jeg fant frem bilder fra den første prøveturen på Veslevatnet. Før jeg visste ord av det satt jeg på nytt i packraften ute på Veslevatnet.

* annonse – Packraften er sponset av Kipara.no

Jeg skal innrømme at jeg av og til kan være lett å distrahere, men denne gangen må jeg forsvare meg. Det var ikke bare bildene fra den første prøveturen som fikk meg til å glemme skrivingen og dra på tur i stedet. Leirskolesesongen er også i gang igjen. I går hadde jeg med elevene på kanotur, og i dag var det fiske og matlaging på stormkjøkken på timeplanen.

Det er lett å bli misunnelig på elevene når de både får padle og fiske, uten å få gjort et eneste kast selv. Så da er en tur med packraft perfekt for å både få padlet og fisket på samme tid.

Uansett unnskyldning eller ei, så ble det tur på Veslevatn i stedet for skriving i dag. Fisk ble det imidlertid ikke i dag. I stedet dukket det opp en durabelig regnbyge, slik at jeg etterhvert reiste hjem for å tørke opp før en ny dag på leirskolen i morgen.

Hva Cato sa da han fikk prøve båten for første gang, og andre erfaringer med den nye Kipara Char 230 får jeg heller notere ned i løpet av helga. I dag holder det med et par bilder.

Noen uker etter at isen gikk tok jeg turen til et lite vann i Dividalen. Som forventet vaket det fisk utenfor sivkanten. Sakte padlet jeg i posisjon, og sendte sluken i litt forbi en fisk som vaket. Røya tok nesten umiddelbart. Litt senere kunne jeg padle til land med fem fisk i packraften. Her er noen av erfaringene etter en sommer i en Kipara Char 230 packraft.

* Annonse – Packraft er sponset av Kipara.no

For et år siden skrev jeg en fullstendig test av Kipara Char 220. I år har jeg et samarbeid med Kipara, som har sponset en packraft, padleåre i karbon og tilbehør. I denne omtalen tar jeg derfor bare for meg mine erfaringer med den nye modellen, og hva som er forbedret fra modellen jeg testet for et år siden.

Utstyret jeg har brukt i 2019er:

Kipara Char 230 packraft.
4 delt padleåre i karbon.

På tur med packraft i sekken

Packraftens store fordel er at den tar lite plass i sekken, og heller ikke veier så mye. Å blåse den opp og komme på vannet tar heller ikke mange minuttene. Legg til at det åpner seg muligheter for å fiske på steder det er vanskelig å nå fra land, så sier det seg selv at båten har fått vært med på mange turer i løpet av sommeren.

Prøveturen med den nye packraften ble på Veslevatnet i Dividalen. Da vaket fisken utenfor sivkanten lengst inn på vannet. Der det er umulig å komme til fra land. Fiskestanga var selvsagt med, så det ble stekt røye til middag.

Senere ble det turer på fjellet og i små elver. Rolig elv med små stryk er kanskje det morsomste med packraft. Særlig det å gli sakte nedover en elv som slynger seg avsted omgitt av skog.

Førsteinntrykk av Kipara Char 230

Da jeg pakket ut den nye packraften så jeg at det var gjort noen forbedringer i forhold til modellen fra året før. Spruttrekket er mer solid, og sitter litt bedre på packraften slik at vannet ikke smaler seg. Et mer solid spruttrekk var noe jeg ønsket som forbedring da jeg skrev testen i fjor, så her var det pluss i boka allerede før jeg hadde fått båten på vannet.

En ting jeg også etterlyste i testen i fjor var lim i reppsettet. Det var kommet med hos den nye modellen. I tillegg er pakkposen mer solid og har to gode bærereimer. Pumpeposen er også mye større, slik at det er raskere å blåse opp packraften.

Det er også kommet to ekstra festepunkter på packraften. Disse har jeg imidlertid ikke brukt.

Padleåra jeg har brukt i år er den letteste modellen til Kipara. Denne er 400 gram lettere i forhold til padleåren jeg brukte tidligere. Den koster en hel del mer, og det blir noen kroner for å spare vekt i sekken. Men på første turen kjente jeg godt at armer og skuldre likte det å spare 35-40 % av vekten. Det er rett og slett utrolig mye mer behagelig å padle med en lettere åre. Anbefales på det sterkeste.

Char 230 er 10 cm lengre enn 220. Det gir en mye mer allsidig lengde som passer for personer opp til 180-185 cm.

På tur med Cato

Det blåser ofte på fjellet. Det gjorde det også da jeg og Cato var på tur langt inne i Dividalen. Under slike forhold er det greit å padle, men ikke så enkelt å fiske fra båten. Det blir dorging, enten en vil det eller ikke. Det er selvsagt mulig å forsøke med drivanker, men det vil ikke få packraften til å ligge rolig. Den bare driver litt senere, og holder en stabil kurs. Så packraften fikk ligge i teltet mens vi fisket fra land.

Men som det ofte gjør minket vinden plutselig på kvelden, og det ble helt stille. Da tok det ikke lang tid før packraften ble pumpet opp. Det var også første gang jeg brukte den nye pumpeposen. Større pumpepose fikk virkelig fart på oppblåsingen, så snart var det klar for padletur.

Siden Cato ikke hadde prøvd packraft før fikk han selvsagt første turen. Uten å nøle satte han seg i båten, fikk beina under spruttrekket, og sa «det var jo enkelt». Så fossrodde han frem og tilbake på vatnet en liten stund.

Med et glis som en liten unge kom han etterhvert i land, og utbrøt «det var moro!»

Inntrykk på slutten av sommeren

Etter sommeren sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av packraften jeg har brukt i år. Konklusjonen er den samme som fra testen i fjor: Kipara Char er en lett packraft som det er moro å bruke på tur. Det er kjapt og enkelt på komme på vannet, og gir mulighet for å fiske på steder det ikke er mulig å nå fra land. Og finner du en elv med noen rolige stryk er det bare å nyte turen.

Det er også bra ta den nye modellen er forbedret på flere punkter. Spesielt bra er det at spruttrekket er mer solid, og at det følger med lim i reppsettet. Begge ting jeg etterlyste da jeg skrev testen i fjor.

Så vurderer du en packraft bør du absolutt vurdere Kipara Char. Særlig liker jeg Char 230 på grunn av lav vekt og en allsidig lengde. Utstyret jeg har brukt er:

Kipara Char 230 packraft
4 delt padleåre i karbon
Kipara Char 220 (2018) – Omfattende testrapport.

Kipara har også flere modeller med ulike bruksområder, padleårer og diverse tilbehør for packraft.

Historier fra noen av sommerens turer

Prøvetur på Veslevatnet
Packraft og bitevillig røye i Dividalen
Når Indre Troms viser frem godsida – fjelltur med Cato
Kveldstur på Divielva i packraft

Flere turer og historier kommer etterhvert og legges under temaet «packraft», så følg med.

På mandagen kjørte jeg Gard og Henrik inn i Dividalen. Nå var det fredag, og jeg var på vei innover Skakterdalen for å treffe på karene. Spent på hvordan rundturen i Dividalen hadde vært, og om tipsene mine hadde slått til, holdt jeg høyt tempo opp stien fra Gambekken.

Første uka i august plukket jeg opp Gard og Henrik på flyplassen på Bardufoss. De skulle på en ukes tur i Dividalen, og jeg skulle kjøre de inn i Dividalen. Det ble et trivelig gjensyn med Gard, som er en gammel kamerat fra oppklaringslinja på befalsskolen og et år sammen som befal på Setermoen.

Siden jeg skulle jobbe et par dager den uka kunne jeg ikke bli med på hele turen. Som gamle oppklaringsmenn brukte vi derfor kjøreturen til å avtale møtepunkt og alternativt møtepunkt på fredagen, og sted for henting på søndagen om vi ikke traff på hverandre på fjellet.

Etter noen fine dager som instruktør for Fagforbundets sommerleir var det endelig helg. Litt sent på kvelden tok jeg sekken på ryggen ved Gambekken, og satte opp et tempo som til og med imponerte meg selv innover Skakterdalen. Det er jo alltid spennende å høre om tipsene slår til.

Der T-stien krysser Skakterelva stod det et telt. Litt nedenfor der vi avtale å møtes, men selvsagt hadde jeg glemt å spørre om hvilken type telt de brukte. Så jeg gikk ned til teltet og «banket på». Det var ikke riktig telt, men i stedet fikk jeg en trivelig prat med et par som var på tur.

Så ruslet jeg videre over morenen og fulgte vannkanten til nedre lombola. (Lombola er navnet som brukes når en elv renner gjennom en kulp/hå/lite vatn). Der stod det et nytt telt, og nok en gang banket jeg på og spurte «God kveld, er dette riktig telt?». Ut kom Gard sitt blide tryne, og lenger inn hørte jeg Henrik spørre om jeg ville ha en kopp kaffe. Selvsagt!

Etter tre timer i regnvær og høyt tempo skulle det bli godt med en kopp varm drikke. Så mens jeg satte opp teltet, Gard tok tida og kokte Henrik opp en kopp kaffe. Så var det bare å få på seg tørre klær og få høre hvordan turen hadde vært.

Fiskelykke og variert natur

Gard og Henrik fortale at ruta hadde blitt omtrent sånn vi snakket om på forhånd. En rute der de ville oppleve mye av variasjonen i Dividalen nasjonalpark. Fra canyonen langs Divielva, høye fjell i området ved Voumma og Anja, så krysse Dividalen og komme inn i de store vide områdene mot øst og til slutt få utsikten over Skakterdalen og Lomboland innover mot Ravdojavri.

Med på turen fikk de også noen gode tips til steder det er verdt å gjøre noen ekstra kast med fiskestanga.

Før turen snakket vi om Anjavatnet. Der er det stor og fin fisk, men også svært mange folk. Så det er ofte mange fisketimer som skal til for å lure fisken, og enda flere for å få en av de skikkelig store. På parkeringen traff vi en kar som kom ned fra Anja, han kunne fortelle om rundt 20 personer langs vannet mens han var der. Så Gard og Henrik hadde droppet å gå til Anjavatnet, og i stedet satt opp teltet ved et annet vann jeg tipset om. Der er det mindre folk, og desto lettere å lure storfisken.

Neste morgen var de klare for å prøve fiskelykken, og det tok ikke lang tid før første røye var på land. «Ikke vær redd for å bruke store sluker», hadde jeg sagt før turen. Det tok Gard litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt, og satte på en 40 grams møresild. Dermed ble det skikkelig motstand i snøret. En 2 kilos røye hadde slukt møresilda og endte på land.

Henrik var mer moderat, og hadde valgt en 27 grams møresild. Det gikk som det måtte gå. Storrøya var i bettet, og røye på 2,5 kilo slukte møresilda. Ny pers for Henrik, og en god start i Dividalen for begge to.

Det var naturligvis disse to fiskene de var mest ivrige på å fortelle om. Men det hadde blitt godt med både røye og ørret til maten videre på turen.

Etter en lang prat tok vi kveld, for å gå videre neste morgen.

Variert kosthold på tur

Neste dag pakket vi sammen etter en lang frokost, og gikk videre til noen små vann. Planen var å sette opp teltene der, slik at det ble en relativt kort tur ut fra fjellet på søndagen. Deretter skulle vi rusle videre til Garasjavri for en dagstur.

Det var en del vind da vi kom frem til vannene. Så vi satte ned sekkene på den første og beste teltplassen, før vi gikk en runde for å se etter et bedre sted i le. Selvsagt ble fiskestengene med.

Noe spøkefullt sa Gard og Henrik at nå forventet de at «bloggeren» sørget for fisk til middagen. Høyt forventningspress med andre ord. Og ikke lenge etter var det fast fisk. En røye på 600 gram kom raskt på land. Litt etterpå fikk den følge av en på 700 gram. Før vi var ferdig med runden hadde de to røyene fått følge av en på 1,2 kilo.  

«kor vankelig kan det være?», sa jeg på spøk. Middagen var sikret, en bedre teltplass var funnet og turlivet i Indre Troms var akkurat slik det skal være.

Dagen før hadde Henrik og Gard startet fra Beassetjavri. Mens de lå en natt ved vannet hadde de fått mer ørret enn de greide å spise opp. Så med i sekken hadde de en halvkilosørret som ble stekt sammen med den ene røya. Henrik stilte opp som kokk, og disket opp med perfekt steikt ørret og røye. Greit med litt variasjon

Rundtur til Garasjavri

Mette og fornøyde måtte det noen kaffekopper til før vi var klare for å rusle til Garasjavri. Underveis stoppet vi ved et av de små vanna ved Garas, og gjorde noen kast. Der virket det både grunt og livløst, bortsett fra ett litt dypere parti i ene enden.

Etter noen kast hadde jeg napp, og på neste kast sveivet jeg dit det nappet, og lot sluken synke. 1-2-3-4-5. Jeg rakk å telle til 5 før det plutselig hugg til. I det litte vannet lurte en røye på 600 gram.

Nå begynte jeg nesten å få dårlig samvittighet for å få fisk. Det er alltid moro å få fisk, men best er det når alle får jevnt med fisk. Heldigvis ropte Gard om at han hadde fisk en stund etter at vi kom til Garasjavri.

Fisken skal berges!

Stanga til Gard hadde en fin bue, og jeg sprang til med kameraet. Ut fra gliset til fiskeren var det tydeligvis en sprek røye som ga en god fight. Så like ved land ble det dramatikk.

I det Gard var klar til å lande røya løsnet kroken en halvmeter fra land. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Stanga gikk i bakken, mens fiskeren hoppet etter fisken. Og jeg knipset så fort kameraet klarte.

Røya hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp denne gangen heller, så vannspruten stod mens Gard prøvde å få tak i fisken. Først glapp røya ut av grepet, så ble hendene brukt som skuffe, og røya fløy mot land. Der glapp den nok en gang ut av grepet, og var på vei ut i vannet på andre siden av grusbanken. Omsider fant fingrene tak rundt gjellene og kampen var over.  

En fantastisk innsats, og kameraet var heldigvis med for å forevige kampen mellom Gard og en røye på 800 gram.

Kveld på fjellet

Før vi begynte på turen tilbake fra garas fikk også jeg en røye på 800 gram, og vi plukket med oss en betydelig mengde søppel. Både søppel etter turfolk, og noe etter samene i området. Gard fikk også en liten halvkiosrøye da vi var tilbake ved leiren.

Ut over kvelden serverte Henrik pannekaker, og vi ble sittende å prate om alt og ingenting, slik en ofte gjør på tur. En siste kveld med god stemning, før vi neste morgen pakket sammen og gikk ned mot dalen med sekken tung av fisk.

Så var det bare å få karene en tur innom dusjen for å skåne resten av flypassasjerene på turen sørover fra Bardufoss.

Etter at den gamle snella begynte å bli litt ugrei var det tid for å se etter en erstatning. Denne gangen falt valget på den nye Stradic snella. Så snart den dukket opp var det på med snøre og ut på et par prøveturer for å se om den svarte til forventningene.

Shimano Stradic Fl er en oppgradert versjon av Stradic FK. Av oppgraderinger er snella blitt mer vanntett, og fått en «long stroke spole» som skal gi bedre kastelengde. Da jeg skulle bytte ut en Stradic 2500 FK jeg har brukt til sjøørretfiske falt valget på en Sustain snelle. Det som gjorde utslaget til fordel for Sustain var en mer vanntett snelle med X-protect og karbonbrems. Siden jeg hadde bursdag i løpet av sommeren, og Stradic nå har fått X-protect, var ikke valget vanskelig. Det måtte bli en Stradic 1000 FL i bursdagsgave.

Som snøre valgte jeg Suffix 131 0,128 mm. For fiske på fjellet kunne jeg godt valgt snøre på 0,10 mm. Det ville gitt noen meter mer i kastelengde, på bekostning av litt slitestyrke. Denne gangen valgte jeg den ekstra slitestyrken til kraftigere snøre.

Makrell og snellebrems

Snelle med god beskyttelse mot vann, og multifilament gir en kombinasjon som bør kunne takle både fjell og fjord. Så siden det var regn og gråvær tok jeg turen til fjorden for å prøve snella. Der visste jeg at det ventet feit makrell, så muligheten for å la bremsen få prøvd seg litt var god. Dessuten skader det jo ikke å ha litt agnfisk til senere turer.

Mens jeg fisker bruker jeg å ha bremsen ganske stram. Da er det mulig å gjøre skikkelig tilslag. Så snart fisken er på kroken slakker jeg en halv omdreining. Deretter er det enkelt å justere bremsen i forhold til størrelsen på fisken og hvor samarbeidsvillig den er.

Snella kastet bra, og på første kast var det en liten sei på kroken. Mer rakk jeg ikke å tenke før det var fisk på kroken. Ikke stor nok til å teste bremsen, så jeg lot den var stram for raskt å dra den inn uten at den satte seg fast i tang.

Ikke lenge etter var den første makrellen på kroken. Så langt nord i landet er det bare den største makrellen som kommer, så den fikk raskt frem godlyden fra snellebremsa. Makrellen endte kjapt på land, og fikk snart følge av mer småsei og makrell.

Med litt makrell som agnfisk til senere turer reiste jeg hjem for å kikke på kart for neste dag.

En tur på Habafjellet

Lørdag var det tid for å stikke på fjellet. Turen gikk til Habafjellet mellom Rostadalen og Dividalen. Der det er noen småvann jeg er nysgjerrig på. I fjor ble det røye i det ene jeg visste det var fisk, men ikke antydning til fisk i noen av de andre. De er imidlertid dype nok til at det burde kunne være fisk der. Så tanken var å finne ut om det er fisk i de små dammene.

På en klam og varm dag rant svetten godt i bakkene opp fra dalen. Første stopp ble ved Knuttjønna på 249 moh. Der er småørreten som regel bitevillig. Det var den også i helga, så på noen kast endte 3 stk på kroken.

Videre gikk turen opp på fjellet og til 650 vannet. Der er det røye, og siden det lå et telt ved vannet gikk jeg videre mot 688 vannet. Der brukte jeg noen timer i fjor, uten å se antydning til fisk.

Det var vindstille akkurat da jeg kom frem til vannet, så jeg satte meg på en liten høyde for å se om det var antydning til vak. Det virket helt livløst, og jeg begynte å miste troen på at det kunne være fisk i vannet. «Et par kast, og så går jeg tilbake til det andre», tenkte jeg.

På første kastet sveivet jeg rolig inn, og sluken nærmet seg land. Plutselig ble jeg rått og brutalt revet ut av egne tanker. Et kontant rykk i snøret holdt på å rive stanga ut av hendene på meg. Å bite over kroken greide fisken ikke, men jeg så at den viste breisida til meg og forvant ned på dypet. Røye.

Så i stedet for å gå tilbake til det første vannet ble det flere turer rundt vannet for å prøve å lure røya. Alt i slukboksen ble prøvd. Alle triks i boka ble prøvd. 3 ganger hadde jeg napp og to ganger så jeg fisken følge etter helt inn til land. Men ingen ville bite på kroken.

Omsider kikket jeg på klokka, og så at det var bare å få fart på beina om jeg skulle rekke ned før det ble mørkt.

Konklusjon etter førte turene med Stradic 1000 FL

Snella levde opp til forventningene på de første turene. Etter å ha brukt Stradic 2500 FK noen år forventet jeg heller ikke noe annet. Det jeg merket forskjell på snellene var at bremsen om mulig er jevnere, og har en mer glidende overgang fra låst spole til utras. Dette merkes spesielt med stram brems. De andre oppdateringene er ikke så lett å merke.

Om systemet med Long Stroke spole utgjør noe på kastelengden er vanskelig å si. Da måtte jeg ha en ny snelle av begge modellene med samme snøre for å teste samtidig. Det har jeg ikke. Snøret blir imidlertid lagt på meget jevnt og med mange omdreininger før det krysses. Så at det kanskje utgjør noen meter ser jeg ikke bort fra. Kastelengden med gamle Stradic var imidlertid mer en god nok, så det vil nok ikke utgjøre noen forskjell i antall fisk på land.

At snella er mer vanntett er også en fordel om den skal brukes både i saltvann og ferskvann. Om den kun brukes i ferskvann vil det ikke ha så mye å si på levetiden.

Etter en kikk på kartet over fjellene vest for Skibotndalen ble jeg nysgjerrig på området ved Sallorassajavrrit. En samling vann jeg aldri har hørt noen nevne. Ikke var det mulig å finne noe på nett heller. Bare et bilde som viste et av vannene, og det som så ut som en vakring. Dette måtte utforskes.

Det var med andre ord ikke mye jeg visste om hva som ventet meg oppe i fjellet. Det var like godt jeg ikke visste hva som ventet. For da jeg etter to timer i bratt stigning kom opp til det nederste vannet var det noe som best kan beskrives som flat steinur som møtte meg. Grov stein, med noen få flate grønne flekker her og der.

En av de flate flekkene var ved innoset til det nederste vannet. Perfekt som teltplass, for et lite telt.

Bortsett fra grove steiner over alt var det et flott område. En rekke med passe store vann som lå på rekke, med små elver/bekker mellom vannene. Steinura var også stabil, slik at så lenge det ikke regnet var det helt greit å balansere seg frem. Bare slitsomt. På en regnværsdag ville det nok vært betraktelig mer krevende terreng.

Fisketomme vann

Å finne fisk i den evige nordavinden var imidlertid ikke helt enkelt. Etter en lang runde langs land hadde jeg ikke sett så mye som et enslig vak på noen av vannene.

Med såre bein fyrte jeg opp primusen for å koke kaffe da jeg var tilbake i leiren. Sittende med kaffekoppen begynte jeg å tvile på om det var fisk i området. Kanskje var det en bomtur. At ringene på bildet jeg så på nett var en stein som var kastet i vannet. Klassisk bildejuks.

Jeg vurderte å pakke sammen, og heller gå ned fra fjellet og inn til et flott vann på østsiden av dalen. Der var det i det minste røye, selv om den ofte kan være vanskelig å lure om sommeren.

Så ble en gnist av håp tent. Fra teltåpningen hadde jeg utsikt mot en liten kulp i bekken ned til det nederste vannet. En liten kulp som kanskje var 10 meter lang og 3-4 meter bred. Der, nederst i kulpen var det noe som lignet på et vak.

Snikfiske etter umulig ørret

Raskt grep jeg fiskestanga og gikk bort til kulpen. Selvsagt uten resultat. Så jeg gikk dit jeg hadde sett vaket og kikket ned i kulpen. Der så jeg den. En kilosfisk som skremt føyk frem og tilbake i kulpen et par ganger før den forsvant under en stein. Jeg rakk akkurat å registrere at det var ørret og ikke røye som var i området.

Var det fisk i bekken måtte det være fisk i vannet også.

Resten av kvelden og neste dag gikk med til å overliste den umulige ørreten. Ulike taktikker ble prøvd. Små sluker. Store sluker. Ulik hastighet og ulik plassering på land. Siden kulpen lå like ved teltet og fisken var sky fisket jeg i 5 minutter, og lot fisken få roe seg en time før jeg prøvde på nytt.

Fisken skulle lures før jeg gikk ned fra fjellet!

Mellom 5 minuttersøktene ved kulpen var det kaffepause i teltet eller noen kast nede i vannet. På en av turene nede i vannet fikk jeg en passe stor steikfisk, ellers var det rolig der også.

Kvelden gikk og neste dag fortsatte med samme taktikk. Litt utpå dagen ålte jeg meg i posisjon bak en stein, og vippet en 7 grams sluk ut i kulpen. Noen små vrikk på sluken, så fikk den synke, før jeg lirket på stangtuppen og sveivet sakte inn. Det gjorde utslaget.

Ørreten hugg tak i sluken med voldsom kraft, og gikk rett i lufta. Kulpen var imidlertid ikke stor, så utrasene ble korte. I stedet handlet kampen om å styre fisken unna steiner som kunne kappe snøret. Først etter et par minutter begynte jeg å få kontroll, og kunne føre fisken inn til land.

Forsiktig dyppet jeg hendene i vannet, og fjernet sluken fra kjeften på ørreten. Den hadde gjort seg fortjent til å fortsette livet i den lille kulpen. I stedet stekte jeg ørreten jeg fikk nede i vannet og var fornøyd med opplevelsen.

Dagen begynner å bli kortere, nysnøen ligger på fjelltoppene og skogen er full av farger. Det er høst og tid for småviltjakt.

Sesongens første jakttur er alltid spennende. Fiskestanga byttes ut med den gamle velbrukte Star Baikal hagla og skoene styres opp mot fjelltoppene. Vil det være fugl å finne i år?

Den unike jaktopplevelsen

Rypejakta handler om så mye mer enn bare å skyte fugl. Selvsagt håper jeg å finne fugl, og få en eller to med i sekken hjem. Men det er ikke snakk om matauk. Jeg sier meg fornøyd med en liten rypemiddag på høsten, og å kunne invitere familie på festmiddag en gang i løpet av vinteren.

Resten av jakta handler om den unike naturopplevelsen den gir. For på jakt oppleves naturen på en ny måte. Sansene skjerpes, og du følger med på alt i fjellet. Terrenget leses for å prøve å se for deg hvor det er mest sannsynlig av rypa sitter. Blikket vandrer for å få med den minste bevegelse, og stopper for selv små ting som skiller seg ut. Er det rypa som strekker hals, eller bare en stein som står opp?

Det blir lite tid til å studere skotuppene og forsvinne i egne tanker.

Det er sjeldent rypa sitter på stien, så nye deler av terrenget oppsøkes. Gjerne bratte sider, der det gjelder å følge med på hvor beina plasseres, samtidig som du må være klar når rypa tar til vingene. Konsentrasjonen er hele tiden på topp.

Var det en rype som rapet der nede i skråningen?

Første fjell

Første tur starte med å følge stien opp langs Kvernbekken inne i Dividalen. Planen var å gå på et par fjelltopper mellom Kvernbekken og Skakterelva. Det betydde en bratt tur opp fra dalen og til tregrensa. Akkurat hvor bratt hadde jeg glemt da jeg startet på turen. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg husket det, og måtte minne meg på den gamle sannheten «Ett skritt om gangen, jevnt tempo og så er jeg plutselig over tregrensa».

Mens jeg gikk der med melkesyre i lår og legger lettet plutselig to store fugler fra en furu like ved stien. Et par skritt nærmere, så lettet også den tredje fuglen og seilte ut i lufta. De var litt skjult bak trærne, og siden det ikke er lov å skyte brunfugl takket jeg for synet. Hadde det derimot vært svartfugl – tiur eller orrhane – hadde nok sekken kunnet blitt litt tyngre opp siste del av stigningen.

Over tregrensa er det alltid lettere å gå, og kursen ble satt mot dagens første fjelltopp. Drøyt 800 meter stigning opp fra dalen. Underveis så jeg mye rypeskitt og hørte en stegg som rapet et stykke borte i fjellsiden. Men noe fugl tok jeg ikke opp der jeg krysset frem og tilbake over toppen.

Rype på vingene

Etter en liten kaffepause gikk jeg ned på andre siden av fjellet og over mot neste fjell. Der er det litt høyere og mer sannsynlig å finne fjellrype så tidlig i jakta. Mellom fjellene fikk jeg også kjenne de første snøfnuggene lande på skalljakka. Ikke nok til at det la seg på bakken, men nok til å begynne å glede meg til vinteren.

Like etter at jeg startet på neste stigning gikk jeg opp to liryper. De satt overaskende høyt for å være lirype. Siden det bare var to fugler gikk jeg ikke etter, men lot de fly sin vei og gikk videre opp i høyden.

Heller ikke på denne toppen fant jeg fjellrype. Enten var den på høyere topper, eller så trykket den så godt at jegeren gikk rett forbi. Det hadde også spor etter andre jegere som hadde vært der tidligere på dagen, så kanskje var det derfor jeg ikke så fugl.

Etterhvert gikk jeg over til den første toppen for å se om det var flere liryper som satt høyt.

Snikjakt

I det jeg kom til foten av det første fjellet gikk jeg rett på en stegg som satt alene. Den fløy opp på god avstand. Det samme gjentok seg med en flokk på 5 ryper litt etterpå. De fløy opp på 50 meter, men jeg så hvor de gikk inn for landing. Tid for snikjakt.

Å vite hvor rypene sitter, og så forsøke å snike seg inn på skuddhold er min favoritt når det gjelder rypejakt. Da kan jeg komme meg på skuddhold, slik at jeg kan skyte rypa mens den sitter på bakken. Risikoen for skadeskyting er minimal. Terrenget må brukes, og bevegelsene må være rolige for ikke å skremme opp fuglene. Konsentrasjonen er på topp.

På vei til der rypene gikk ned tar jeg opp enda en enslig stegg, uten å løfte hagla. Nå gjelder det å komme på skuddhold av flokken på 5. 100 meter fra fuglene ser jeg de sitte i en bratt side med små løse steiner. Ikke er det skjul heller, så sakte og forsiktig lister jeg meg nærmere. Så sakte at de ikke skjønner hva som skjedde før jeg er på skuddhold.

På 20 meter løfter jeg hagla, velger rypa lengst til venstre og sikter godt. I det skuddet går tar 4 ryper til vingene og en blir med i sekken.

Etter 8 timer på beina og 2,5 mil i vakker høstnatur er jeg fornøyd. En tur med mange naturopplevelser. Å ha med en rype i sekken er ren bonus. Jeg kunne skutt flere, men en fikk holde. Det blir flere jaktturer i høst, så det skal nok bli middag i år også.

Sist uke kom en liten forsmak på vinteren i Troms. Med snø som trakk seg stadig lengre ned i skoggrensa ble jaktforholdene utfordrende. Nysnøen ga gode muligheter for å finne spor, men å komme på skuddhold var ikke helt enkelt.

Den første snøen på toppene kom sist helg, og i løpet av uka som gikk trakk den stadig lenger ned. Til slutt sluddet det på 400 meter, og lå hvitt over 500 meter. Langt ned under skoggrensa. Så på onsdagsturen nøyde jeg meg med noen timer i skogen, uten å høre så mye som vingesuset etter en tiur. Ikke det at jeg hadde forventet det, så turen var mest en unnskyldning for å rusle en tur.

Fredagen ble det nok en tur i skogen opp til snøgrensa for å se om jeg så en tiur. Eller kanskje det var orrfugl jeg så etter. Det er ikke godt å si for heller ikke denne dagen så jeg så mye som en halefjær. Først på søndagen møtte jeg på tiuren, da den sakte og rolig ruslet over veien og forsvant inn i skogen.

Oppe i vinterfjellet

På søndagen ble det en tur opp i fjellet for å se etter rype. Siden snøen kom på nord-vest vind lavet det ned mer jo lenger mot vest en kom. Turen gikk derfor langt inn i Dividalen og opp i fjellet mot øst.

Ikke før hadde jeg kommet over skoggrensa og nærmet meg snøgrensen så fløy det opp tre liryper. De tok av på 50-60 meter, og ga en forsmak på hva som ventet resten av dagen. Sky fugl som lettet langt utenfor skuddhold.

Med nysnø på bakken var det gode forhold for å se spor etter rypa. Og det tok heller ikke lang tid før jeg gikk på sporene etter et kull som nettopp hadde fløyet sin vei. Kanskje så de meg lenger ned, og benyttet sjansen til å fordufte da jeg var bak en stein.

Flere ganger i løpet av dagen opplevde jeg det samme. Tett med rypespor på bakken, og ikke så mye som et glimt av rypa. De var tydeligvis sky og lettet før jeg kom på skuddhold.

Dagens dobbel

Heldigvis var det ikke alle som var like sky. På lesida av fjellet fikk jeg øye på «vaktposten» som strakte hals for å se hva som kom gående. Med hagla klar snek jeg meg inn på skuddhold og kunne skyte på sitt. Det samme gjentok seg de to neste gangene jeg gikk meg på fugl.

Med tre ryper i sekken begynte jeg å sette kursen ned fra fjellet, og gikk meg på noen ryper som tok til vingene. De fløy imidlertid ikke mer enn 10 meter. Dermed kunne jeg avslutte dagen med en dobbel, og fem ryper i sekken ned fra fjellet.