For noen dager siden forlot jeg våren i sør og reiste tilbake til vinteren i nord. Det mente Cato fortjente noen ord og bilder på bloggen.

Med rundt en meter snø utenfor døra, og flotte skiforhold har Cato mast om skitur, og bilder fra vakre nord på bloggen. Men som vanlig har ikke ryggen vært helt samarbeidsvillig de første dagene etter den lange kjøreturen. Så skiene har fått ligge klare i bilen, mens jeg har nøyd meg med rusleturer og lett trening på gulvet for å få skikk på ryggen.

I dag ringte Cato for å fortelle at han var på vei opp på Rustafjellet for en skitur. Jeg var litt skeptisk, men tok en smertestillende og hadde på meg skiklær da jeg dro på butikken.

Etter å ha handlet stod jeg plutselig med ski på beina oppe på rustafjellet.

Turen ble ikke lang. Kanskje 3 km. Akkurat nok til å varme opp, og få prøvd skia litt. Underveis møtte jeg Cato, som var på vei tilbake etter en tur på løypeski. Utålmodig etter at jeg skulle oppdatere bloggen tok han fra meg kameraet og knipset i vei.

Turplaner fremover

Med gode snøforhold, lyse dager og sol som begynner å varme venter den fineste tiden av vinteren. Så nå er det ski, vinterturer og kanskje litt isfiske som stå på planen.

Men lyse dager og sol som varmer betyr også at det fiske- og fjelltursesongen nærmer seg. Litt av årets turplaner kommer ganske så snart her på bloggen. Stikkord er mye fiske, mange fjellturer og en hel del turer med packraft. Først ut er sjøørretsesongen som starter om en drøy måned.

Med sol fra skyfri himmel er det vanskelig å la skia stå ubrukt. Så etter en oppvarmingstur på beina dristet jeg meg ut på en liten nærtur i skogen. Med kaffe på termosen selvsagt.

For å få ryggen klar for litt lengre turer går det i et par daglige gåturer og litt lett trening på stuegulvet for tiden. Ikke det mest spennende, og det er slitsomt å ikke la skiene gli avsted på fjellet når det er perfekt vintervær i Troms.

Dermed må jeg nøye meg med en kort skitur i skogen ved Haraldvollen. Med feller på skiene for å være sikker på at det ikke ble glipptak, og termos i sekken. En kan jo ikke være på tur uten sekk på ryggen

I dag er det vårjevndøgn, og da passer det jo godt å fortelle litt om turplanene for den tiden av året det ikke er snø på bakken.

Som tidligere år blir det også i år mye villmarksliv i nord, fjellturer, fiske og turer med packraft. Så jeg lurte lenge på hva jeg skulle ha som årets turprosjekt, siden jeg allerede har brukt «Villmarksliv i nord», «Storfiskens år» og «Teltlivets år». Så med manglende kreativitet endte jeg opp med «Fang og spis» som et lite prosjekt i år.

Fiske – Fang og spis

Det blir mye fiske i løpet av året. Sjøørret i fjorden, laks i Målselva og ørret og røye på fjellet. For å få litt variasjon i kosten har jeg også planer om litt kystfiske etter torsk, sei og andre saltvannsarter. En fisk som virkelig frister er Kveite, som helt sikkert blir en stor utfordring å lure fra land.

Ofte blir det nyfanget fisk til maten når jeg er på tur. Å kalle meg selv for en god turkokk blir imidlertid en stor overdrivelse. Som regel blir det enten stekt fisk med sitronpepper eller fiskesuppe. Lite variasjon med andre ord.

Så årets turprosjekt er å utfordre meg selv til å lage litt mer varierte måltider av fangsten. For å samtidig lære litt mer om å lage film på tur er tanken å forsøke å lage noen filmer etter malen: Tur, et par tips, fangst, sløying og tilberedning av fangsten.

Fang og spis, eller «Catch, Clean, Cook» som det kalles på Youtube.

Tiden får vise om jeg greier å få til noen filmer det er verdt å dele. Uansett så blir det historier på bloggen, og noen oppskrifter.

Mer packraft

I fjor padlet jeg packraft på tur for første gang. Packraften hadde jeg på lån for å teste. Etter at jeg hadde publisert testrapporten, og skulle sende packraften tilbake til Kipara ble jeg spurt om jeg var interessert i et samarbeid i år.

Dermed blir det flere turer med packraft i år. Packraften vil bli bukt både på fjellet, i elv og på fjorden. Litt lek og litt fiske.

Kanskje kan packraften også brukes til å fiske etter kveite. Men ta det rolig, jeg har ikke tenkt å fiske kveite fra packraft. Stanga blir plassert trygt på land før jeg padler ut agnet, slipper det ned og padler tilbake til land for å vente på at storfisken biter på.

Nye og gamle turområder.

For årets lengre teltturer på fjellet har jeg valgt et par områder jeg ikke tidligere har vært på tur, og noen områder det jeg har lyst til å bli bedre kjent. Det er 4-5 turer i Troms og Nordland. En tur i Dovrefjell-Sunndalsfjella står også som en mulighet.

Her er et utvalg av sommerens turplaner:

1. Turer i Indre-Troms

Indre-Troms er selvsagt en stor del av turplanen i år. Det er tross alt nærområdet, og jeg har som mål å være innom alle fiskevann i Indre-Troms. Det er mange blå flekker på kartet, så det er et skikkelig langtidsmål, om jeg i det hele rekker å være innom alle.

På lista i år er det særlig området Ravdojavri til Dærtahytta i Øvre Dividal nasjonalpark, og forhåpentligvis turen med packraft i Rohkunborri nasjonalpark jeg ikke rakk i fjor. I tillegg blir det helgeturer og dagsturer til et pent knippe andre steder.

2. Turer i Nord-Troms

På kartet for Kvænangen er det satt kryss ved noen spennende vann. Kryssene er satt av en lærer som var på besøk her på Haraldvollen leirskole. I år skal jeg bære sekken et godt stykke inn på fjellet, og se om det er der stor ørreten eller stor røya gjemmer seg. Det blir en utfordring å skrive om turen uten å røpe hvor jeg har vært…

Det er et stykke å kjøre til Kvænangen, så det blir to turer mens jeg er i Nord-Troms. Den andre turen blir i Reisa nasjonalpark, med start fra Saraelv. Først opp på fjellet til Saravatnet, og fiske meg østover før jeg går ned i dalen ved vuomadat. Etter en natt i den åpne Statskogkoia går turen tilbake ned Reisaelva i packraft til Saraelv.

3. Turer i Nordland

I løpet av sommeren må jeg selvsagt ha en ferieuke på Nord-Vestlandet. Det er en lang kjøretur, så da passer jeg på å stoppe underveis og ta en tur på fjellet i Nordland. I år har jeg tenkt å stoppe på sørsiden av Saltfjellet og gå en tur i fjellet fra Virrvassdalen. Et område som er helt ukjent for meg.

Om det blir stopp på tur sørover eller nordover blir opp til været. Blir det stopp på tur sørover, så er det mulig det blir en stopp på tur nordover for en natt eller to i Børgefjell eller Rago.

4. Andre turer

Turene over er fjellturer i sommer som krever litt planlegging. For resten av sesongen med barmark og åpent vann er ikke planen så veldig detaljert. Før isen går satser jeg på at Cato og jeg fortsetter den årlige tradisjonen med en isfisketur. Så venter fiske etter stor sjøørret i fjordene i Troms og kystfiske på Senja.

Så snart isen går i innlandet blir det dagsturer og helgeturer i Indre-Troms. I juni åpner sesongen for laksefiske i Målselva, og før snøen legger seg til vinteren blir det å avslutte sesongen med rypejakt på fjellet i indre strøk. Mye av det samme som tidligere år med andre ord, og det liker jeg.

Om jeg rekker alt jeg har lyst til er et annet spørsmål. Jeg skulle jo gjerne hatt en ny tur på Sørøya, eller kanskje høre om Andres blir med på en tur i Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark. Tiden får vise hvor mange turer det faktisk blir.  

Det klør i kroppen etter å komme i gang med fiskesesongen i Troms. Så det måtte bli en tjuvstart i år også. En liten tur med fiskestanga for å gjøre noen kast.

Forventningene til fangst var ikke de største, og de ble ikke større når det lå is på fjorden der jeg tenkte å prøve meg etter torsk eller sei. Så jeg måtte kjøre litt til for å finne et sted uten is. Der var det imidlertid en halvmeter med snø, og is i fjæresteinene. Til slutt endte jeg opp på et sted like ved veien der det var mulig å stå.

Det tok ikke lang tid før det var fisk på kroken. En torsk så liten at jeg vurderte om jeg skulle bruke den til agn. Den slapp med skrekken, og mer fangst ble det ikke å skrive hjem om denne dagen.

Men fiskesesongen har fått sin tjuvstart, og midt på dagen varmer sola godt. Det går mot vår.

Med varmende sol og plussgrader ute pakket jeg fiskestanga i bilen og kjørte en tur ned til fjorden for å se om det kunne være forhold for noen kast. Der viste det seg at isen hadde reist på ytre deler av Aursfjorden.

Det er fortsatt en stund igjen av vinteren i nord. Så før jeg kunne rusle i fjæresteinene måtte jeg brøyte meg gjennom snø som rakk langt opp på låra. Det var vel verdt innsatsen.

For å myke opp ryggen ruslet jeg en god kilometer i fjæresteinene før jeg satte sammen fiskestanga. Og ikke lenge etter var det fisk på kroken. Småtorsk. Akkurat stor nok til at en av de fikk bli med hjem til middag. Hjemmelaget torskeburger.

Kan ikke si annet enn at det var godt med ferskfisk igjen.

Etter et par milde dager ville vinteren vise seg frem litt i helga. Det laver ned med store flokser. Da var det frem med trugene for en liten tur i skogen.

Trugeturen viste seg å være akkurat det jeg trengte for å myke opp ryggen litt etter at den har kranglet noen uker. Prolapsene i korsryggen gjør at jeg er avhengig av daglig aktivitet for å holde den noenlunde i funksjon. På truger i djupsnøen fikk jeg så absolutt bevegd meg, med høye kneløft og lett vaggende gange.

Så nå vet jeg hva som er medisinen de neste dagene: Trugetur i skogen, tas tre ganger daglig

April er måneden fiskefeberen våkner i Troms. Gjerne mange uker før det er fisk i fjorden. Likevel, så lenge det er en kork i vannet er det håp. Så med en mild onsdag ble det fisketur denne uka også.

Det er tanken på årets sjøørretsesong som begynner å gjøre seg gjeldene. Godt hjulpet av bilder på FB fra lenger sør i landet. Der er det gjerne en gang i mars eller tidlig april at sjøørreteventyret starter. I Troms er det en gang i slutten av april eller tidlig mai det begynner å bli skikkelig liv. Beste tiden er fra midten av mai og ut juni.

Så i starten av april er ikke håpet det største. Men jeg har fått sjøørret 1. april tidligere, og persen er fra en aprildag det også. Det var en kubbe som ikke hadde vært i elva på vinteren.

Eneste måten å finne ut om det er fisk i fjorden er som kjent å dra ned og prøve. Så jeg pakket sekken og tok med utstyr for både sjøørret og tyngre fiske. Siden det ligger omtrent en meter med tung råtten snø mellom parkeringen og fjæresteinene tok jeg også med truger.  

Det viste seg at jeg bommet totalt på flo og fjære i dag. Akkurat det visste jeg egentlig fra før, men siden det var 4-5 grader og antydning til sol bak skysløret, og meldinger om sludd og snø senere på dagen fikk det bare være full flo da jeg startet.

Etter noen hundre meter langs land så jeg fisk som var oppe i overflaten. Det var nok til at pulsen steg litt. Sjøørret? Men nei, det viste seg fort at det var småsei – grønnspor – som gikk langs land. Ikke større enn at den var egnet som agnfisk.

Så mens jeg kastet med sjøørretstanga kastet jeg ut en agnkrok med en seibit i håp om at noe større skulle bite på. Noe det også gjorde. Først var agnet vekk da jeg dro opp for å sjekke (uten at jeg hadde registrert napp). Så var det noe som prøvde å stikke av med småseien mens jeg stod ved stanga. Men å ta skikkelig ville ikke fisken.

Dermed blir det ikke noen fangstrapport fra dagen. Men neste tur, da blir det sjøørret, kanskje.

Tidligere i uka foreslo Cato å teste løypene til Reistadløpet dagen før selve løpet. Blå himmel og sol hele dagen fristet han med. Ikke hadde jeg ski. Det er fem år siden sist jeg gikk på løype ski. Jeg var skeptisk.

Da Cato foreslo å ta turen fra Setermoen til Rustahøgda på tirsdagen var jeg skeptisk. Ikke fordi det er langt. Mest at det er fem år siden sist jeg hadde løypeski på beina, og ikke fristet det med et uoppmerksomt glipptak ute i løypene og transport ned på kjelke.

Men i bakhodet var det en stemme som sa «Høres ut som en god ide, det gjør vi». Dermed endte det med at stemmen i bakhodet lurte meg til å si at det blir tur, med forbehold om å prøve opp fra Setermoen, og så heller snu om det ikke går.

Fredagen kom, og Cato stilte opp med sko og ski. Felleski. Egentlig helt perfekt, siden jeg har vurdert å kjøpe felleski om det dukker opp et knakende godt tilbud nå i vår. Troen på spikerfeste var på plass og humøret på topp da vi starte.

Kilometer med fiskebein

Troen på felleski fikk sin første knekk opp bakkene fra Setermoen. Feller på løypeski er ikke det samme som feller på toppturski for å si det slik. Du er nødt til å ha et bra fraspark for at fellene skal sitte, og bakkene opp fra Setermoen er bratte. Så det ble noen kilometer med fiskebein.

Etter halvannen time hadde vi første kaffepause. Vi hadde tross alt ikke startnummer, så det var planlagt med noen stopp i sola. God tid og en lang dag på fjellet.

Slik fortsatte dagen. Fiskebein i de bratte bakkene, litt dårlig glid på flatene og ellers drømmeforhold på fjellet. Det ble enda en kaffe- og matpause før vi var fremme ved Kampenhytta og halveis. Der ble det selvsagt også en stopp i solveggen, og plutselig var vi bakgrunnsfyll for et NRK intervju.

Timene gikk, og løypemerkingen viste at vi stadig nærmet oss Rustahøgda. Etter nesten seks timer ploget vi ned de siste bakkene til stadion på.

30,5 kilometer på 5 timer og 50 minutter viste treningsappen på mobilen. Skal tro om noen i eliteklassen slår oss på antall kaffepauser i morgen…

Sist sommer snakket jeg med Roy. Han fortalte at han hadde skaffet seg et Exped oppblåsbart underlag for teltturer, og var litt bekymret for at jeg mente det var litt mye «prinsessen på erten». Det trengte han ikke bekymre seg for, så jeg forsikret om at jeg også hadde oppblåsbart underlag. En hel del forskjellige faktisk.

Riktignok tok det en del år før jeg ble overbevist om å satse på oppblåsbare underlag. Før det gikk det i tynne og litt mindre tynne celleskumunderlag. Det velkjente Bamseunderlaget var av den tykke varianten. Etter den første turen med selvoppblåsbart liggeunderlag i 2007 var jeg overbevist.

Exped Synmat UL 7 M

Det første Exped liggeunderlaget jeg kjøpte var Synmat UL. Det ble valgt på grunn av vekt og størrelse. Lav vekt er selvfølgelig et kompromiss med slitestyrken til liggeunderlaget, så Synmat UL er ikke like slitesterkt som det tyngre Synmat eller Downmat.

Liggekomforten til Synmat UL 7 er svært god, og underlaget isolerer bra for det meste unntatt skikkelig kalde vinterturer. Sammen med en pumpesekk er det ett godt alternativ for den som vil ha et lett, varmt og komfortabelt oppblåsbart liggeunderlag.

Exped Downmat 7 M

Etter at Synmat underlaget «poppet» (mer om det lengre ned) byttet jeg til Downmat 7 for å ha et varmere liggeunderlag for vinterturer. Downmat 7 er like tykt som Synmat UL 7, og har samme gode liggekomfort. Stoffet på overflaten har god friksjon mot sovepose og teltbunn slik at det ikke glir, og slitestyrken har vært bra.

Jeg har brukt Downmat til vinterturer i en del år nå, gjerne med et tynnere skumunderlag under om det er skikkelig kaldt. På skikkelig kalde turer vil nok noen foretrekke det 2 cm tykkere og litt varmere Downmat 9.

Synmat UL Lite

Downmat 7 er litt stort og tungt å dra med seg på sommerturer, så på sommeren bruker jeg i dag et Synmat UL lite. Det er et 5 cm tykt, og med en litt annen utforming enn Synmat og Downmat. I stedet for vegger mellom kamrene inne i liggeunderlaget er det gjennomgående sveis. Resultatet er at det ikke er like flatt på overflaten som de andre Exped underlagene.

Som alltid med turutstyr blir det et kompromiss mellom vekt og komfort. Synmat UL Lite veier svært lite og tar lite plass, selv om det ikke er like varmt og komfortabelt som Synmat og Downmat. For bruk på barmark prioriterte jeg vekt, og har ikke angret på det.

Punkteringer

Det begynner å bli noen år siden jeg sov min første natt på et oppblåsbart liggeunderlag. Jeg sov som en stein den natta. Dagen etter punkterte jeg like godt underlaget og måtte sove rett på teltbunnen. Etter en omvei til Røros for å skaffe lappesaker, hadde jeg fått min første lærdom med luftunderlag: Ha alltid med lappesaker!

Punktering av liggeunderlaget kan skje, selv om det skal en hel del til. Det gjelder å unngå bålglør, skarpe steiner og annet som kan lage hull på underlaget.

I løpet av 12 år har jeg bare opplevd punktering 3 ganger. Likevel er det alltid med lappesaker på tur. På Exped liggeunderlagene følger det med lappesaker som ligger i en liten lomme i trekket. Med reppsettet er det raskt og enkelt å lappe liggeunderlaget på tur.

Sist jeg hadde en punktering var på tur i Sulitjelmafjellene i fjor sommer. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men en svært liten lekkasje førte til at underlaget sakte tømte seg for luft. Etter 2-3 timer var det så slapt at jeg kunne kjenne bakken under meg.

Siden det var umulig å høre eller kjenne hvor hullet var måtte jeg ta med liggeunderlaget ut i vannet. Da dukket det fort opp noen luftbobler. Deretter merket jeg området, tørket liggeunderlaget og fulgte bruksanvisningen til reppsettet. Underlaget er fortsatt like tett.

Limet som følger med er også svært god til å reparere andre materialer. Jeg har f.eks. brukt den til å fikse en liten rift i teltduken.

Liggeunderlag som «popper»

Dette blir ofte beskrevet som liggeunderlag som delaminerer. Det som skjer er at materialet i veggen som skiller luftkamrene i Synmat eller Downmat gir etter, og det danner seg en kul på liggeunderlaget.

Jeg sendte et spørsmål til den norske importøren angående dette problemet. I svaret fikk jeg vite at Exped hadde hatt dette problemet med Liggeunderlag produsert i 2015, og noen fra 2014 og tidlig 2016. Etter at Exped ble kjent med feilen hadde de tatt tak og funnet årsaken – materialet som skiller kanalene hadde en svakhet som gjorde at de kunne «poppe» under belastning. På liggeunderlag produsert etter 2017 er ikke dette lenger et problem.

Videre kunne importøren fortelle at de på grunn av problemet med liggeunderlag som «popper» hadde økt garantitiden på UL underlag med denne feilen fra 2 til 5 år.

Så for den som opplever problemet er fremgangsmåten å ta bilde av liggeunderlaget oppblåst slik at det vises hva som har skjedd, og et bilde av Lottnummer som står ved ventilen (ut ventil på grå side av Downmat). Deretter er det å ta med liggeunderlaget dit det ble kjøpt, eller sende en henvendelse med kort beskrivelse og bilder om det ble handlet i nettbutikk.

Jeg opplevde dette med mitt første Synmat UL 7, og fikk liggeunderlaget erstattet uten diskusjon.

Konklusjon

Exped sine oppblåsbare liggeunderlag gir mye liggekomfort på tur. Kvaliteten er god, og prisen gjør at de bør være et interessant alternativ. Hva som prioriteres av vekt, isolasjonsevne og komfort avgjør hvilke modeller som passer best.

Mitt valg er Downmat 7 til vinterbruk, og Synmat UL lite for bruk på barmark når vekt i sekken har betydning.

Med nok en nydelig før-påskedag i Troms gikk turen ned til fjorden for å fiske middag. Det endte med første episode i «Fang og spis med Tursiden».

Det er en kald fornøyelse å være på fisketur i Troms om dagen. Temperaturen sniker seg så vidt opp mot null midt på dagen, ellers er det minusgrader. Heldigvis varmer sola litt, og når det er vindstille smiler turlivet.

Dagens tur startet på truger fra Korris. Etter en kilometer eller så var jeg fremme ved bukta som var dagens turmål. Fisket skulle vise seg å være treigt, så da jeg omsider fikk en liten torsk på land fant jeg frem kokeutstyret for å lage middag.

På menyen stod Torskeburger, og i sekken lå det noen få enkle ingredienser. Burgerbrød, krydder, remulade, rødløk og litt potetmel. Og selvsagt rikelig med meierismør til stekingen. Oppskriften er som følger:

1. Fang en torsk
2. Skjær ut skinn og beinfri filet.
3. Grovhakk fisken og ha den i en skål.
4. Bland i salt, pepper, litt valgfritt krydder og omtrent en teskje potetmel.
5. Hell i noen dråper vann og rør rundt til det blir en fast farse. Blir farsen litt for bløt er det bare å ha i litt mer potetmel til den er passe fast.
6. La farsen stå mens løken hakkes.
7. Form farsen til en burger og stek sammen med rødløk (eller vanlig løk).
8. Torskeburgeren legges på et burgerbrød og toppes med stekt rødløk og litt remulade.

Skitt fiske og Bon appetitt

Før helga kom det en ny snelle til sjøørretfiske i hus. Det resulterte i at jeg ble hard rammet av fiskefeber. Det måtte fire resultatløse dager nede ved fjorden til før rastløsheten slapp taket. Men bomturer var det ikke.

Det var selvsagt sjøørreten jeg var ute etter. De er det ikke mange av i fjordene i Troms på denne tida. Etter fire dager på flere gode steder er alt jeg har sett ett enslig vak. Det var til gjengjeld stort. De fiskerne jeg har truffet ved fjorden har samme resultat å melde om.

Men på Facebook dukket det opp en fangstrapport med bilde av fem blanke sjøørreter mellom 1 og 2 kilo. Så vi fortsetter å kaste. Uten resultat så langt på fire turer.

Men å kalle det bomtur blir feil. For på et sted havnet jeg midt oppe i en stim med Stabbsei som de sier i nord-norge. Klakksei kalles det vel på Nord-Vestlandet. Sei rundt 3 kilo. Så selv om det ikke var sei jeg var ute etter, så takket jeg for muligheten til å fylle fryseren med noen kilo filet.

Nå er bare spørsmålet når den første sjøørreten lar seg lure. Det er ikke lenge til…

Det er ikke hvert år padlesesongen starter allerede i påska i Troms. Men med sen påske og relativt milde temperaturer på skjærtorsdag fristet det å børste støvet av packraften.

Isen ligger fortsatt tykk på elver og alt av ferskvann, så for å padle måtte jeg ned til fjorden. Turen gikk til saga i Aursfjorden. Da var jeg utenfor isen som fortsatt ligger innerst i fjorden.

Med elektrisk pumpe er det fort gjort å blåse opp en packraft og være klar for tur. Deretter festet jeg håv og fiskestang og var på vannet.

Packraft sesongen er i gang, så nå er det bare å vente på at isen skal gå på elver og ferskvann. Da blir det lengre turer for å være klar for sommerens turer. På planen står det «med packraft» på flere av årets langturer.

Lite er så bittert som å kjøre en fin ørret i flere minutter, for så å miste den rett før den er klar for å landes. Før hver sesong bruker jeg derfor å gå over slukskrinet for å sjekke om krokene er skarpe.

Hvor lenge kroker holder seg skarpe er litt avhengig av bruk. Med mye bruk tar det gjerne en til to sesonger før det er behov for å bytte kroker. Med litt mindre bruk kanskje 3-4 sesonger, men da er de sløve uansett om de knapt er brukt. I saltvann er det gjerne behov for å bytte kroker før en ny sesong, litt avhengig av type sluk/krok. På noen sluker har produsenten brukt kroker som ikke er egnet i saltvann.

Erfaringen med noen populære sluker er at Stingsilda og Jensen pirken er utstyrt med gode kroker for saltvann. Atomsilda har kroker som tåler saltvann, men som er litt myke/svake. Møresilda har gode kroker for ferskvann, men som ruster etter litt bruk i saltvann.

På Møresilda og Atomsilda bytter jeg derfor kroker på slukene som skal brukes i sjøen. De krokene jeg tar av Møresilda brukes når jeg må bytte krok på ferskvannssluker. Krokene som tas av Atomsilda brukes som reserve for saltvannssluker. Tips: tre de på en liten snor og ha de i slukboksen.

Krokstørrelser

For å oppsummere, så byttes kroker på nye Møresilda og Atomsilda før de benyttes i saltvann. På nye sluker for ferskvann bruker jeg de krokene som er på sluken. Ellers byttes sløve kroker før en ny sesong. Krokstørrelsene jeg bruker er:

Møresilda 10g – Krokstørrelse #8
Møresilda 15, 18 og 22g – Krokstørrelse #6 (Gjerne #4 etter sjøørret)
Møresilda 27-32g – Krokstørrelse #4 eller #2

Atomsilda 12g – Krokstørrelse #8
Atomsilda 20g – Krokstørrelse #6
Atomsilda 25g – Krokstørrelse #6 eller #4

Stingsilda 18g – Krokstørrelse #6
Stingsilda 28g – Krokstørrelse #4 eller #2

Spesial 12g og tilsvarende ferskvannssluker – Krokstørrelse #8

Anbefalte kroker

Jeg benytter som regel treblekroker fra VMC eller Owner når koker byttes. Gode krokvalg til ferskvann er:

Owner ST-36 BC
VMC 7547 1X

Til fiske i saltvann er disse krokene gode:

Owner ST-41
VMC 7554 2X

For å holde de skarpe oppbevares nye kroker i orginalesken til de skal brukes, mens kroker som tas av andre sluker oppbevares i et lite skrin beregnet på skruer fra Biltema. Eller et hvilke som helst lite skrin med 4-5 rom som gjør nytten. For å holde noenlunde orden på krokene trer jeg de inn på en slik bøyelig strengsak som ofte er snurret rundt ledninger på diverse duppeditter.

Det er tiden på året med sesongskifte og ny leirskolesesong. Det betyr at siste uka har det stått litt av hvert på programmet, som klargjøring til leirskolesesongen, vedlikehold av utstyr, og selvsagt en hel del fisketurer.

Det har blitt mange fisketurer i det siste. Fangsten har vært så som så. Selv om sjøørreten ikke har dukket opp enda, er det ikke noe problem å ha fisk til maten. Sei og torsk er alltid bitevillig.

Siden fisketurene har vært etter jobb, så har det ikke blitt tid til både å fiske og lage mat nede i fjæra. I stedet har det blitt noen måltider hjemme, som Fish & Chips av sei. Alt hjemmelaget fra grunne selvsagt.

Forberedelser til leirskolesesongen.

Siden påsken er sen i år er vi også sent i gang med leirskolesesongen. Men det betyr ikke at selv om kalenderen vil vise mai neste uke, så er det slutt på vinteren. Det ligger fortsatt mye snø i terrenget, og isen på elva klorer seg fortsatt fast (om den ikke har reist mens jeg skriver dette).

I løpet av uka har vi gravd frem taubanen og de aktivitetene som ikke har smeltet frem. O-løype og GPS rebus ble satt ut på ski og truger. Utsyr er sjekket, kontrollert og klargjort. Ukeprogram er satt opp, og vi er klare for en intens vårsesong.

Vedlikehold av utstyr

Med sesongskifte er det også en god anledning til å vedlikeholde og klargjøre eget turutstyr. Kniver er slip, gamle slitte sluker har fått ny farge og kroker, sko er pusset og impregnert, og sykkelen har fått vårstellet.

Å rydde bort skiutstyret er litt tidlig enda. Vi er jo tross alt bare i overgangen fra april til mai, så det står ski på leirskoleprogrammet til uka. Og på fjellet er det fortsatt skiføre en stund enda.

På onsdag er det 1. mai, så fremover nå blir det å finne frem de gode rutinene.

Sjøørretfisket de siste ukene har ikke imponert noen. Det virker som om fisken er sein med å gå ut i fjorden i år. Men forsøkene har likevel vært mange.

Når fisken uteblir er det lett å lage seg teorier og (bort)forklaringer. Nordavind, kaldt vann, Kaldt vær, for mye vind, for stille fjord, feil sluk og flue. Eller rett og slett at jeg enten har vært på rett sted til feil tid, eller feil sted til rett tid.

Enkelte dager begynner jeg nesten å tvile på om jeg egentlig har greie på sjøørretfiske.

Fasiten så langt er to vak, en fisk som fulgte mot land, og ett napp. En mager trøst er at jeg ikke er den eneste som kan levere samme rapport. Til og med en habil sjøørretfisker som Asbjørn fra Wilmannguiding kunne fortelle om det samme da vi tok en tur på søndagen. En dag da alt vi så var en fisk som fulgte etter inn til land.

Fjorder fulle av fisk

Selv om det er særdeles langt mellom vakringene etter en sjøørret er fjordene fulle av liv for tiden. Småseien, som jeg er vant med å si, eller grønspor som de sier i nord klasker i overflata. Småtorsken gaper over sluken så snart den får synke litt. Inne på grunn sandbunn er det tykt av sil/tobis, og utenfor marbakken patruljerer nisene.

Silen er hovedretten til sjøørreten i Målselvvassdraget, så det er nok ikke mange timene før den er ute i fjorden på matjakt. Da er det bare en uke eller to før den er smellfeit med hengebuk.

På en av fisketurene sist uke prøvde jeg en mikrojigg med softbait som ligner på sil (sandeal). Det var moro. Om sjøørreten reagerer på samme måte som småtorsken blir det rekordfangster i år. Småtorsken rett og slett kranglet om å få bite på kroken. På 10 kast var det fisk på alle kastene.

Kveitefiske og søndag på et nytt sted

I år leker jeg med tanken om å prøve å lure en kveite eller to fra land. Noe jeg aldri har prøvd før. Det blir en god utfordring å knekke koden for havets dronning.

Jeg er ikke sikker på at det blir suksess og kveite på land i år, men det eneste måten å lykkes på er å prøve. Taktikken er den samme som da jeg fisket min første sjøørret for fem år siden. Da leste jeg noen tips på nett, kjøpte noen sluker på en tur til Tromsø. På tur hjem fra Tromsø stoppet jeg langs veien. Det endte med første fisk på land og deretter sjøørret på kroken i 12 måneder på rad.

Kanskje jeg skal satse på samme nybegynnerflaks når det gjelder kveite også.

Det var etter at Asbjørn hadde vært på sjøen og fått opp noe fin kveite at vi snakket litt om å fiske fra land. Vi ble vel enige om at det muligens var litt tidlig og kaldt i vannet enda til å finne kveite nært land.

I stedet ble vi enige om å gjøre nok ett forsøk etter sjøørreten på søndagen. Det ble en tur til et par lovende steder der ingen av oss har fisket tidligere. Dagen ble en god oppsummering av «sesongen» så langt: En nydelig dag med sol og blank fjord, avløst av nordavind og snø – og ikke noe sjøørret på land.

Men i morgen, da er jeg sikker på at det blir sjøørret til middag …

Endelig kom det en varm dag i Troms. Temperaturer på både 15 og 16 grader i fjæra, og en fjord som lå blikkstille. Det måtte bli en tur i packraften.

Det var kosepadling i T-skjorte som stod på programmet. Gli sakte langs land til en fin vik, koke kaffe, og etterhvert pakke sammen. Den planen ble fulgt til punkt og prikke.

Fiskestanga var selvsagt med, som så mange andre dager i det siste. Mer vil jeg ikke si om den saken …

Sent torsdag kveld kom jeg hjem fra en studietur i Italia. Dermed våknet jeg 17. mai med tomt kjøleskap. Uten noe til middag tok jeg like godt turen ned til fjorden for å feire nasjonaldagen med en sluk i rødt, hvitt og blått.

Med blå himmel på en behagelig varm dag var det mye vann i en flomstor elv og grumsete vann i fjorden. Under slike forhold bruker det fote å fungere bra med sluker eller fluer med innslag av hvitt. Så jeg hadde gode håp om å kunne sikre en sjøørret til middag med 17. mai sluken.

Fremme på godplassen vaket det mye fisk i fjorden. Varmen hadde tydeligvis overbevist fisken om at det var på tide å vise seg frem og fråtse i småfisk. Med høy puls lot jeg sluken lande rett utenfor et vak.

Et par runder med sveiva senere smalt det til. Fast fisk på første kastet er alltid moro. Ekstra moro er det når det er en resirkulert og selvmalt sluk. Motstanden var god, så den nye Sustain snella fikk endelig vise at den duger til sjøørret. Bremsen var silkemyk, og snart kunne fisken manøvreres inn i håven.

En sjøørret på 1,4 kilo, som hverken var mager eller feit. Akkurat godkjent som middagsfisk.

Noen kast senere var det igjen fisk. Denne gangen på 1,5 kilo. Siden jeg også i år fører statistikk over hvilke sluker som gir fangst byttet jeg. Først ulike varianter av møresilda uten resultat, før en fisk på 1 kilo lot seg lure av en 20g atomsild i svart/rødt.

I det fjæra var på sitt laveste roet vakene seg og jeg begynte på middagen. Det ble sjøørret med tacokrydder og rømme i en tortilla wrap. 17. mai var jo tross alt på en fredag.

Å konsentrere seg om måltidet var imidlertid ikke like lett. Mens jeg satt der begynte fisken å vake igjen, så jeg rakk ikke mer enn en kopp kaffe. Det måtte fiskes mer.

På nytt prøvde jeg ulike sluker. Atomsilda rød/svart i 12g ga en liten sjøørret på 0,3, ellers var det kun 17. mai sluken som fungerte. Den sørget for 3 fisker til. Den største på 1,7. Fisken var imidlertid fortsatt litt mager. Det var kun middagsfisken som var noenlunde feit nok til mat, resten ble satt ut.

Det skal nok en uke eller to til med fråtsing i sil/tobis før sjøørreten er brei over ryggen med hengemage. Men bare det å endelig treffe på fisken får skuldrene til å senke seg. Jeg hadde ikke helt glemt hvordan jeg fisker sjøørret likevel.

Så snart det kommer en varm dag i mai kjenner jeg lengselen etter isfritt vann i Indre Troms. Da tar det ikke lang tid før fiskestanga pakkes i sekken og kursen settes mot Dividalen. I helga var jeg igjen på leting etter isfritt vann.

I det jeg passerte Råvann så jeg med en gang at fiskestanga kom til å ligge ubrukt i sekken. Råvann er normalt det første vannet til å bli isfritt. Der var det så vidt åpen råk ved land, og grå is en meter lenger ut. Der ville ikke isen holde ut lenge, og kanskje er den allerede i full oppløsning når jeg skriver dette.

Neste stopp var ved Veslevatnet og myrtjønna i området. På Veslevatnet var det en liten åpen flekk i utoset, og ellers vanndammer på isen. På myrtjønna var det mye smeltevann på isen, men ikke noe åpent vann.

Neste stopp på vårruta er Brennskogtjønna og ørretvatna nedenfor Dødesvatn. Men med is på Veslevatnet droppet jeg den turen. Der går sien noen dager etter Veslevatnet. Kanskje blir det tur til helga.

I elvene er det åpent, og det samme i Lombolaene langs Fjellfroskelva. Ellers går det nok noen dager før det er tid for å prøve fiskestanga. Men med sol og god varme til nå i uka, og lovende værmeldinger tar det nok ikke lang tid før isen råtner i sola og går i oppløsning. Håper jeg.

Så fortsatt ikke isfritt, men til helga har jeg håp. Kanskje lar den første ørreten seg lure i Veslevatnet. Kanskje er det til og med mulig å finne en åpen råk i et av vannene nedenfor Dødesvatnet. Lenger opp i høyden er det fortsatt gode forhold for isfiske for den som liker slikt i vårsola.

I uka som gikk var det perfekt vær for den som venter på isfritt vann. 5 dager med sol fra blå himmel. Først et par varme dager, så noen litt kaldere dager med en del vind. Spørsmålet var ikke om det var isfritt vann i Dividalen, bare hvor høyt opp isen hadde løsnet.

Allerede tidlig i uka begynte ting å skje, så på onsdagen tok jeg en tur til Sagtjønna ikke langt fra Bardufoss. Der lå det bare en liten flekk med is inne i en liten vik, ellers var det isfritt og myrer så fulle av vann de kan bli. Med sur vind ble det ikke noe særlig innsats med fiskestanga.

Men med de første isfrie vannene var jeg optimistisk da jeg kjørte inn i Dividalen på fredag. Råvatnet går tidlig, så der var det selvsagt åpent. Innover Dividalen var det også isfritt på tjønn og vann jeg passerte. Turen gikk opp mot langs veien mot Dødesvatnet.

På turen opp mot Dødesvatnet var Brennskogtjønna så å si isfritt. Bare et lite isflak langs land midt på vatnet. Så jeg tok med sekken og gikk inn til Langkjostjønna på 400 moh.

Spenningen var stor da jeg nærmet meg siste bakke opp til det største av småvatna i Dødesskogen. Hvordan det så ut kan du se i videoen under.

På tur hjemover stoppet jeg ved Veslevatnet. Der traff jeg på to trivelige karer fra Tromsø som satt ved et lite bål. Da ble det en trivelig turprat, og lite fiske.

Det skulle altså ikke mer enn 5 dager med blå himmel, grei temperatur og litt vind til før isen gikk fra hvit via grå til åpent vann. Endelig. Fisk ble det ikke i løpet av fredagen, men hadde en halvkilos ørret som fulgte etter til land og så to vak i løpet av turen.

Det er tid for å finne frem fiskestanga og følge våren oppover i fjellet. Skitt fiske!

Det har blitt noen turer etter sjøørret de siste ukene. En av disse turene var på lørdag for en uke siden. En skikkelig kald, grå og vindfull dag det egentlig ikke fristet å dra på tur. Men plutselig stod jeg likevel nede ved fjorden og kastet sluken i retning et sjøørretvak.

Det blir gjerne mange turer og lite tid til å skrive når sjøørreten begynner å bli småfeit, og fiskefeberen setter inn på denne tiden av året. Så når det var regn i lufta og termometeret viste 5-6 grader tenkte jeg å skrive om turene tidligere i uka. Det gikk selvsagt som det har gått så mange ganger tidligere. Jeg satte meg foran EDB maskina, tenkte tilbake på et par spreke sjøørreter som lot seg lure av sluken, og før jeg hadde tenkt tanken ferdig stod jeg igjen nede ved fjorden.

Der blåste det friskt fra Sør-vest, og jeg holdt nesten på å blåse på sjøen da jeg dumdristig stilte meg på en stein. En noe tryggere plass mer i le ble valgt, og hetta trukket godt over hodet.

Med 5-6 grader i lufta, regn og vind hadde jeg kledd meg bra. Ullundertøy, fleecejakke, varmejakke og Goretex ytterst. Men det ble fort tydelig at jeg hadde glemt hansker. Så å bytte sluk ble et prosjekt som innebar 5 minutter med hendene i lomma før jeg greide å åpne hempa.

Heldigvis slapp jeg å bytte sluk ofte. For denne dagen var det møresilda sjøørreten ville ha. Fire fine sjøørreter lot seg lure av sluken før negelbett og fornuft vant over fiskefeberen. Da var fingrene så kalde at jeg ikke greide å bruke kniven på en trygg måte. De to kilosfiskene jeg hadde tatt på land fikk bli med hjem for å bli sløyd.

Tilbake i bilen skrudde jeg varmeapparat og setevarme på fullt før jeg tok tak i rattet. Omsider kom varmen tilbake i fingrene, fisken ble sløyd på kjekkenbenken, og naboen i kjelleren fikk den ene. I bytte fikk jeg en flaske kald drikke som tilbehør for den som endte på egen middagstalerken. Et bytte som forhåpentligvis falt like godt i smak i begge etasjer