Sommeren 2009 fikk jeg tilbud om å jobbe som tilsyn på fjellet i Gratangen. 8 timer med vandring om dagen, og noen overnattinger i blant. Plenty med frisk luft. «Hvorfor ikke», tenkte jeg, og takket ja.
I Gratangen skulle jeg gå i fjellet, følge med dyra på utmarksbeite og registrere rovdyrskader. En hel sommer til fots i Nordnorske fjell. Bedre kunne det ikke bli, så jeg lastet bilen full av turutstyr, plasserte tre par fjellsko øverst på haugen og kjørte nordover.
Første dag i Gratangsfjellene lovet godt for resten av sommeren.
Å veksle mellom flere par sko gir skoene mulighet for å tørke før neste gang de brukes. Da holder de seg lengre.
Tilsyn pågår, og ellers en fin tur selv om en ikke er på jobb.
Kikkerten ble fast jobbredskap, og fungerte som zoom objektiv på mobilen.
På sporet av Gaupe
Det tok ikke mange dagene før vi fikk høre at det muligens var gaupe på ferde ute på Myrland. Sauene i skogen var nervøse, og viste unormal oppførsel. Så vi la inn noen ekstra dager for å se om vi kunne finne spor, eller få rovdyra til å trekke unna området.
Det tok ikke mange timene før jeg kom over ferske kattespor. Store kattespor. Med årvåkne øyne fulgte jeg sporene etter gaupa. Etter en time var jeg tilbake der jeg fant sporet, bare et platå høyere.
Gaupa er slu, og ikke lett å komme inn på. Sporene gikk som et skoleeksempel på fiskekrok taktikken vi brukte i forsvaret. En legger sporet i en sløyfe, slik at en har full oversikt over det. Pus hadde tydeligvis hatt full oversikt, og stukket av lenge før jeg kom til stedet.
Å ha folk i terrenget hadde imidlertid ønsket virkning, så etter et par dager hadde vi ikke sett flere spor, og sauene roet seg ned igjen.
På sporet av gaupe.
Når gaupa forlot terrenget ble sauene rolige igjen.
Hverdagen i fjellet
Det tok ikke lang tid å finne rutinene i jobben. Hver dag, enten på morgen eller kveld, smurte jeg matpakke, fylte termosen og pakket sekken. Så kjørte jeg til et av 4-5 områder vi holdt under oppsikt og slo på GPS-en for å logge dagens tur.
Etter 8 timer i fjellet var jeg enten tilbake i bilen, eller rullet ut jervenduken for å sove et par timer før jeg gikk nye 8 timer.
Noen ganger snek jeg også med meg fiskestangen på sekken om jeg visste jeg ville passere et fristende vann. Da kunne jeg stoppet et par timer, og heller strekke dagen litt. Ofte ble det med fersk ørret til middag når jeg kom hjem.
Kollega Irmelin har kontroll over terrenget.
Matpause.
Gikk turen forbi fristende vann var fiskestanga på plass på sekken.
Noen ganger ble det med ørret hjem til middag.
Vannen i Gratangen har mye fin ørret.
Flott landskap
Fuglene viser vei til et ferskt kadaver.
Ikke godt å si hvem som har vært på ferde her.
Fra fjellene ved Grovfjorden og nordover.
Bjørn på besøk
En natt jeg hadde tatt med fiskestangen, og trodde jeg skulle få en rolig tur fikk jeg øye på noe mistenkelig oppe i et vierkratt. Gjennom kikkerten så jeg fire bein som stakk opp i luften. Dette måtte undersøkes.
Jeg nærmet meg rolig, og på 15 meters avstand så jeg at det var tatt en god munnfull ut av brystfettet på sauen. ”Hmmm, bjørn…?”, tenkte jeg.
Kjøttet i kanten av der brystfett og jur en gang hadde vært var helt ferskt, så det var ikke mange minuttene siden bamsefar hadde forsynt seg. Sannsynligvis lå han fremdeles et sted i krattet og holdt meg under oppsikt. Forsiktig knipset jeg noen bilder av spor og sau, før jeg trakk meg tilbake samme vei jeg kom.
I området var det ikke mobildekning, så for å fa tak i rovdyrkontakten i SNO for å dokumentere at det var Bjørn i fjellet måtte jeg gå ned til bygda. Noen timer senere var vi tilbake sammen med sauens eier, og fikk flådd dyret. Av slagskadene var det ingen tvil om hvilken kraftkar som hadde forsynt seg.
Selvsagt var det ingen gunstig situasjon med bjørn som hadde fått smaken på sau i området, så flere personer ble tilkalt for å skape uro i terrenget. Dermed ble bjørnen observert for første og siste gang da han senere på kvelden forsvant i flukt over en fjelltopp.
Jeg stod sannsynligvis nede ved vannet og dro opp en ørret da Bjørnen forsynte seg av saueflokken.
Ferskt kjøtt tyder på at det ikke er lenge siden bamsfar har spist brystfettet og juret.
Et par timer etter at jeg oppdaget sauen var bonde og rovdyrkontakt fra SNO på plass for undersøkelse. Da hadde allerede fuglene forsynt seg.
Inge tvil om at det har vært en skikkelig kraftkar som har slått sauen. Hele brystkassa er delt i to.
Sommer blir til høst
I løpet av en lang sommer i fjellet får en med seg naturens utvikling. Rypekyllingene som var små og sårbare i starten, fløy etter hvert som om de aldri hadde gjort annet. En dag fikk kollega Irmelin være vitne til at et par havørnunger prøvde vingene for første gang.
Etter hvert begynte de første gule bladene å vises på bjørka. Det nærmet seg høst, og bærene var blitt modne. Blåbæra sørget for ekstra energi i motbakkene, og multemyrene ble besøkt når det var tid for matpause.
En rypekylling på sin første tur.
Rypemor forsøker som vanlig å lure meg vekk fra kyllingene.
Mmmmmulte.
Så en dag våknet jeg og så at det var snø på fjelltoppene. For første gang tok jeg på meg toppluen, og da jeg gikk opp fra Kvernmo visste jeg at det bare var dager igjen av sesongen. Det var tid for å gjøre som fuglene og reise mot sør.