Det finnes mange «tester» og kåringer av Norges beste sluker. Disse kåringene er selvsagt bare tull. De har tross alt ikke min favorittsluk øverst. Ja noen ganger er ikke en gang favorittsluken med i testen. Så i år har jeg tenkt å gå systematisk til verks, og finne ut en gang for alle hva som er Norges beste sluk til ørret og røye.

Alle har sine egne favorittsluker. Sluker som av erfaring fanger mye fisk, og derfor alltid er med i slukboksen. Min favorittsluk har i mange år vært spesial 12 gram i kobber og rødt. Den har jeg mange av i slukboksen, og i boden ligger et lite beredskapslager. For uten favorittsluken kan jeg like godt legge igjen fiskestanga hjemme.

Et problem med favorittsluken

Det er imidlertid et problem med å ha en favorittsluk. Som regel starter jeg å fiske med favorittsluken, og om fisken ikke er bitevillig prøves andre. Det vil si at favorittsluken får desidert mest fisketid, og andre sluker får muligheten under vanskelige forhold.

En av mange hundre ørreter som har latt seg lure av spesial i kobber/rød.

Selvsagt er det sluken som det fiskes mest med som gir mest fangst. Dermed bekreftes sannheten om at favorittsluken er den beste. Og siden andre sluker først får muligheten når

Som regel startes fisket med favorittsluken, og om fisken ikke er bitevillig prøves andre. Da gjerne med sluker som tidligere har vist seg å fungere, slik at det skal mye til for at nye sluker får prøvd seg når fisken er bitevillig.

Hvilke sluker fungerer?

Jeg har alltid sagt at de hundrevis av ulike slukene i butikken, i alle fantasifulle farger, stort sett fanger fiskere bedre enn fisk. Deretter har jeg plukket med meg to av favorittsluken og gått på fjellet og fått fisk.

Så for å gi noen nye sluker muligheten til å kjempe om plass i slukboksen har jeg derfor tenkt å gjøre ting litt annerledes i år. Favorittsluken blir riktignok alltid med på tur, men for hver tur tar jeg med noen nye sluker. Og for å ikke gi favoritten en urettferdig fordel, så får den ikke lov å starte en fiskedag.

Fangstene noterer jeg ned i en fangststatistikk. En ganske detaljert statistikk i et excel dokument, og en forenklet statistikk på nett. Når isen legger seg til høsten kan vi kanskje kåre en vinner av Tursiden høyst uvitenskapelige test av «Norges beste sluk til ørret og røye».

I slukboksen

Hva som er i slukboksen varierer fra tur til tur. Her er det som er i boksen før en tur i Junkerdalen nasjonalpark til uka. Normalt ville jeg også tatt med noen tyngre sluker som Stingsilda i 18g og møresilda 22g. Nye sluker på denne turen er Aura flake rød, Møreungen Nordlys i to farger og to flwobblere.

Hva er din favoritt?

Har du en favorittsluk du mener fortjener en plass i slukboksen? Foreslå gjerne nye sluker å teste ut ved å kommentere her eller send en melding på Facebook. Så tar jeg med sluken/spinneren og starter neste tur med den på stanga.

For hver tur gjennom sommeren tar jeg med 2-3 nye sluker/spinnere i slukboksen og gir de godt med fisketid. Men la det være sagt med en gang. Inntil det motsatte er bevist, er Spesial 12 gram i kobber og rødt Norges beste sluk!

Fangststatistikken gjennom sesongen finner du her.

Jeg ble spurt om å legge ut en oppdatert pakkeliste. Siste liste er tross alt 4 år gammel, og mye på listen er utslitt og byttet for lengst. Nå står sekken ferdig pakket for en tur med packraft i Junkerdalen nasjonalpark.

Pakklisten har jeg som et excel dokument. Der har jeg en basisliste, og så kopierer jeg den til et nytt ark for hver tur. Deretter velger jeg utstyr ut fra forholdene jeg forventer, og hva slags tur jeg skal på. Den endelige listen er selvsagt ulik for en fisketur i Femundsmarka, packrafttur i Sulitjelmafjellene eller jakttur på høsten i Indre Troms.

Nå er sekken pakket for 4-5 dager i Sulitjelmafjellene med packraft. Listen lenger ned er det jeg har med på turen. For turen er det meldt bra vær, men jeg er forberedt på at det fort kan slå om til regn og vind. Utstyrsvalgene er med andre ord med tanke på alt fra sol og 20 grader til 3 grader, regn og nordavind.

Kommentarer

Tur med packraft betyr litt større sekk og litt mer vekt. Totalt blir det 6-6,5 kg ekstra vekt.
Arc’teryx Altra 75l sekken jeg bruker er forøvrig ikke en anbefalt sekk!

For å spare litt vekt velger jeg lett fiskeutstyr på denne turen. Det vil si at jeg kun tar med en beastmaster 240/270l for lette sluker. For fiske fra land bruker jeg leddet som gir 9 fot stang, og ved fiske fra packraft bruker jeg leddet som gir 8 fot stang.
Uten packraft ville jeg tatt med en stang til for fiske med tyngre sluker. Da er valget en Speedmaster 10 fot 7-28g med Stradic 2500 snelle.

Telt blir Hilleberg Niak

For spesielt interesserte skal jeg prøve å huske å lage et innlegg om hva som legges i proviantposen en gang etter turen.

Sist jeg la ut en generell pakkeliste var i 2014, og mye av utstyret er selvsagt utslitt og byttet ut. Når jeg en gang får tid til det skal jeg legge ut en oppdatert liste for teltturer på barmark, med det som er mine vanligste utstyrsvalg gjennom hele barmarkssesongen.

Sommeren kom i Sulitjemafjellene. Varme dager på fjellet, som skapt for å følge Rosnavassdraget med rolige padletak i en packraft.

Turen i Sultitjemafjellene startet fra Balvatnet en sen kveld. Først godt over midnatt var jeg fremme ved Nedre Sølvvatnet. Etter at teltet var satt opp ble det likevel tid for en liten runde med fiskestanga. Det endte med en ørret rett over halvkiloen og noen mindre.

Neste dag gikk med til en lang runde innom de mange vannene i området. I nordavinden og stekende sol var fisket tregt. Noen få ørreter lot seg likevel. Dagen etter pakket jeg sammen og satte meg i packraften. Rosnavassdraget ble fulgt ned til Stor Rosna, og dagen etter videre nedover elva. Fisket var fortsatt like trått som dagene før, men det ble ørretmiddag alle dager. Turens største, rett over kiloen, lot seg lure nedenfor et stryk i elva, og endte opp som middag før jeg pakket sammen båten og startet på returen.

Her er noen bilder fra turen. Resten av bildene, video og en liten historie får vente til jeg er hjemme ved EDB maskina mot slutten av sommeren.

Sommer i Sulitjelmafjellene.

Fiskelausvannet.

Med packraft på Nedre Sølvvatnet.

Middagstid.

Klar for tur.

Pause langs elva et stykke ovenfor Lille Rosna vannet.

Ørret fra Rosna.

Fuglevannet.

Blant høye fjell og urørte daler ligger opplevelsene og venter i Indre Troms. Utallige små og store vann der bitevillig røye og ørret venter. Det er bare å dra en strek på kartet og pakke telt i sekken.

Etter en kald juni viste værmeldingen at sommeren kanskje ville komme til Indre Troms i det kalenderen byttet til juli. Bare noen dager tidligere hadde nysnøen krøpet langt ned i fjellet, så det skulle bli godt å endelig få varmen i frosne fingre. Jeg våget til og med å brette opp ermene på skjorta i det jeg tok sekken på ryggen ved veienden i Dividalen.

Sekken kjentes godt på ryggen siden den var pakket med packraft og mat for årets første lengre tur i Indre Troms. Første dag skulle jeg gå inn til Vuomma. Deretter var planen å gå og padle i fjellene rundt Altevatnet.

Turen inn til Vuomma tok et par timer lengre enn den bruker. Jeg avskrev det med at kroppen var uvant med tung sekk siden det var sommerens første lengre tur. Dessuten gjorde packraften sitt til at det var 5-6 kilo ekstra på ryggen.

Divielva langs stien mot Ole-Nergådbua, Anjavatnet og Vuomma.

Fremme ved første telplass og Dunjakka var det første jeg tenkte på.

OK melding sendes og SPOT kartet på Tursiden oppdateres.

Det gjorde godt å få av sekken i det jeg kom frem til teltplassen. Sommeren skulle ikke komme før dagen etter, så den siste timen hadde jeg frosset selv med ullskjorte under skalljakka. Det første jeg tenkte var å få på dunjakka. Først når jeg hadde fått på jakke, tykk ullue og hansker kunne jeg tenke på å slå opp teltet.

Packraft på Vuomma

Neste morgen var det behagelig å kjenne sola varme på teltet. Varmende sol. Endelig. Med teltdøra åpen kunne jeg ligge og se ut over vannet mens kaffevannet kokte.

Sammen med Anjavatnet er Vuomma muligens det mest kjente vannet i Indre Troms. Populære vann sommer som vinter, så jeg var ikke overasket over å se telt på motsatt side av vannet. Nedenfor Vuommahytta så jeg også noen som var ute med fiskestanga.

Etter frokost var det min tur å montere fiskestanga. Deretter klargjorde jeg packraften for noen timer rundt vannet.

Packraften klargjøres.

Fiske og padling på Vuomma.

Sommermorgen i Indre Troms

Rundt vannet vekslet jeg mellom å dorge og kaste med stanga. Som froventet var det lite liv i vannet. Vuomma er rett og slett et vann der en enten må ha flaks eller tålmodighet skal det bli fisk på stang. Ingen av de andre jeg traff på runden rundt vannet hadde heller kjent napp den dagen.

Revansje i «hemmeligvatnet»

Kvelden før og mens jeg padlet på Vuomma kjente jeg at formen ikke var helt på topp. Dagen før kjentes beina tunge, og jeg både svettet og frøys i løpet av natten. Det hadde vært en slapp turmann med feber i kroppen som myste mot sola tidligere på morgen. Å ta runden rundt Altevatn ville fort ta 2-3 uker i det tempoet jeg greide å holde. En endring i turplanen måtte til.

Men jeg padlet hadde jeg bestemt meg for en liten endring i planen, så over en matbit kikket jeg på kartet. Det fikk heller bli en rundtur i Øvre Dividal nasjonalpark med korte etapper. Mer fiske og mindre tid med sekk på ryggen. De ville også gi en unnskyldning for en tur innom «hemmeligvannet», der en stor røye stakk av med sluken min for 4 år siden.

Etter en matbit pakket jeg sammen og padlet en liten kilometer ned elva fra Vuomma. Litt bæring og litt rolig padling. Så var det bare en kort tur opp i fjellet for å komme til «hemmeligvannet.»

Turen videre går med sekken på packraften en kort bit.

Når det er kort mellom vann ruller jeg sammen packraften og feste under sekken i stedet for å pakke ned i sekken.

Kaffepause ved «Hemmeligvannet».

I det jeg kom over kanten før vannet så jeg at det vaket fisk i vannet. Teltet kom opp i en fart, og snart suste en spesial kobber og rød ut i vannet. Samme sluken som storrøya stakk av med for 4 år siden.

På andre kastet var det fast fisk, og en halvkilos røye endte på land. Like etter kom nok en røye på land. Og en til, og… Snart hadde jeg fire røyer kalre for middag, og enda flere som ble satt tilbake. Jeg hadde kommet frem i rett tid, og truffet på røya når den var skikkelig i bettet. Med noen flere neste morgen, ble det totalt 14 røye i «hemmeligvannet», fra ganske liten til 0,8 kilo. Ikke like stor fisk som den som glapp i 2014, men likevel en smakfull revansje.

Fisk på andre kast.

4 røyer klare for middag.

Røyefest.

En varm dag

Etter en formiddagsøkt med fiskestanga pakket jeg sammen og begynte på turen ned mot vannskillet mellom Moarsejavri og Irgas i Dividalen.

Sola stekte fra skyfri himmel. Temperaturen nærmet seg sikkert 20 grader. I vertfall over 15. Ganske så uvant for en som stod med hansker og stive fingre noen dager tidligere. Jeg benyttet muligheten til å pakk ned skjorta og gikk med t-skjorte for å flytte solskillet fra håndleddet til over albuen. Jeg dristet meg også til å ta av beina på buksa for å la sola slippe til på kritthvite legger, noe jeg senere på dagen ikke var like sikker på var en god ide…

Første stopp ble ved et godt røye vann for en liten pause. Etter noen kast skjøt pulsen i været da noe stort fulgte etter spinneren. «Oi, oi, oi…», mumlet jeg mens hendene begynte å skjelve. Spinneren ble kastet dit fisken forsvant, og umiddelbart kjente jeg det rykke i kroken, og så det hvite i fisken i det den ombestemte seg.

Fiskefeberen var imidlertid vekket, så det som skulle være en kort stopp ble litt lengre enn planlagt.

Flere fisk lot seg lure av en blank sluk, men ikke de store. Største ble en røye på akkurat kiloen. Omsider ga jeg opp og pakket ned en røye på en halv og en på kiloen for å ha til middagen senere.

Hvite legger får kjenne årest første solstråler.

Lett å få fiskefeber i Indre Troms.

Nok en røyemiddag er sikret.

Røyesnadder på menyen.

Pause ved elva.

Turen videre ned mot Moarsejavri var like lang og tung som jeg husket den fra da jeg gikk opp noen år tidligere. Nede ved skoggrensa var kroppen sluttkjørt. Jeg måtte sette meg ned ved elva for en lang pause før jeg kunne gå videre. En time senere begynte en tablett febernedsettende og varm mat og drikke å gjøre sitt. Energien var plutselig tilbake og sekken kjentes lett på den korte biten som var igjen til Moarsejavri.

Midnatssol og værskifte i Dividalen

Moarsejavri er et vakkert lite vann helt øverst i Dividalen. I det jeg kom frem litt før midnatt vaket fisken og sola speilte seg i en blikkstille vannflate. Lav midnattssol som farget naturen med et varmt mykt lys. Jeg ble sittende foran lenge foran teltet og kikke på vakende ørret.

Neste morgen var det ikke mye igjen av idyllen fra natta. Himmelen hadde skyet over og nordavinden var tilbake. Først litt sur vind, før den etterhvert tok seg opp slik at jeg måtte legge store steiner på teltpluggene for at de ikke skulle dras opp fra bakken.

Midnatssol ved Moarsejavri

Morgenstund og værskifte.

På tide å forsterke pluggfestene.

Nordavind.

Å fiske viste seg snart å bli en utfordring. Nordavinden gikk langs vannet og etterhvert som den tok seg opp forsvant alt snøre av snella før sluken landet. En ørret på 0,3 lot seg likevel lure før jeg ga opp.

Jeg bestemte meg for å pakke sammen og flytte til et lite vann i nærheten der jeg visste det ville være mulig å finne ly.

Stor fisk fra teltåpningen

Vannet jeg tenkte på ligger slik i terrenget at det er en liten flate langs vannet på nordsiden, med litt høyere terreng mot nord. Akkurat nok plass til å sette opp teltet i le for vinden.

Med teltet helt nede i vannkanten kunne jeg sitte i teltåpningen og kaste ut sluken. Først var det en fisk som fulgte etter sluken inn til land, og like etter var det fast fisk. Skikkelig motstand.

Utrasene til røya er i en klasse for seg selv. Der ørreten ofte ruller i vannflata og gjør seige tunge utras, setter røye i vei med hissige utras som får snellebremsen til å hyle. Jeg måtte stramme bremsen litt ekstra for å få manøvrert fisken inn mot land. Snart kunne jeg styre den rett i håven, og en feit kilosrøye var sikret. Snart fikk den følge av en halvkilosfisk før jeg sa meg fornøyd for dagen.

Fiske fra teltåpningen.

Røya er fjellvannenes spreke fargeklatt.

Et siste glimt av sol og blå himmel.

Allerede høst?

Neste morgen dro jeg opp glidelåsen for å se hvordan forholdene var utenfor. Svaret var: Ikke noe særlig. Nordavinden regjerte fortsatt, og sammen med lett yr og et beskjedent antall grader var det lite som minnet om sommer. «Ja, ja, så varte sommeren to dager i år før det var høst», tenkte jeg.

Slik er det på fjellet i Nord. Selv om det står juli på kalenderen og værvarlset lover gode varme dager gjelder det å være forberedt på det meste. Selv i juli kan det sludde langt ned i skogen, så det kunne alltids vært verre. Ikke det at tanken på at det kunne vært verre varmet noe særlig der og da.

Feberen hadde fortsatt ikke gitt seg, så jeg bestemte meg for å rusle videre og kikke innom Havgahytta i løpet av dagen. Men før jeg dro hetta over hodet og tok på sekken måtte jeg gjøre et kast til med stanga. Det endte med nok en røye på halvkiloen.

Inne i Dividalen har lauvmakkangrep ført til flekker med død bjørkeskog.

Lauvmakk.

Lave skyer over myrene.

Hetteliv og høstlige forhold.

Vading før Havgahytta

Havgahytta er en liten åpen hytte langs stien der elva fra Havgajavri (Gjeddevannet) kommer ned i dalen. Bare ene enden av hytta er åpen, og tilbyr 3 sengeplasser og en usedvanlig effektiv ovn inne i det 7 kvadratmeter store rommet. Med 6 grader ute, etter at temperaturen hadde steget litt i løpet av dagen, fyrte jeg opp noen få småkløyvde kubber i ovnen.

Snart ble det behagelig varmt i hytta, i 5 minutter, før svetten begynte å renne. I det jeg gikk for å åpne døra og lufte litt så jeg at det var 35 grader inne. Snakk om effektiv ovn i et lite rom. 2-3 kløyvde kubber i ovnen for å tenne opp og temperaturen steg fra knapt tosifret til 35 grader inne. Absolutt et sted egnet for kalde vinternetter.

Havgahytta.

Kjølig ute og effektiv ovn inne.

Hyttekos.

Etter noen timer på Havgahytta var jeg fornøyd med turen. 5 dager med fiskelykke og feber i kroppen i Indre Troms fikk holde for denne gangen. 5 dager der jeg fikk med meg 3 årstider, padlet og fisket. Nå gjenstod bare noen timer langs stien forbi Dividalshytta og tilbake til bilen.

Furuskogen i Kvænangen kan minne litt om Femundsmarka. Ja, bortsett fra at det er litt villere, litt brattere, litt mer multe og mye mye mindre folk. Og fra en høyde er det utsikt ut fjorden, og på fjellet ligger rekker med spennende fiskevann.

Med en litt for god værmelding tok jeg turen nordover til Kvænangen. Planen var å finne frem til noen kryss jeg har på kartet. Kryss som markerer tips om spennende vann der det skjuler seg stor ørret.

Etter kjøreturen nordover tok jeg med meg teltet inn til et lite vann i skogen første natta, for å fortsette opp på fjellet neste morgen. En halv times rolig gåtur i varmen innover langs Kvænangselva, før teltet kunne settes opp i furuskogen.

Spor av tilerettelegging.

Kvænangen.

Fremme ved vannet.

Midnatt og tropenatt.

Fiskesuppa ble tynn…

I den varme sommerkvelden var det ikke antydning til vak på vannet. Bare yngel fulgte nysgjerrig etter inn til land, ellers var det dødt. Kanskje ikke så rart, for med lunkent vann midt på sommeren står fisken dypt og gidder knapt å snu på hodet om en sluk kommer forbi.

Utslått av varmen

Etter en klam og svett natt oppe på soveposen våknet jeg neste morgen etter noen få timer med søvn. Sola stekte, og temperaturen var raskt oppe i 25 grader. Langt over både min og ørretens komforttemperatur. Utslått av varmen var det eneste jeg giddet å sitte i trekken oppe på en høyde og kikke ut over landskapet.

For en utsikt. I en grop lå det lille vannet omgitt av gammel furuskog. Et kupert skogkledd terreng der det stakk opp lave høyder, og Kvænangselva buktet seg ned mot fjorden. I horisonten strakte fjorden seg ut mot havet og over skogen lå høyfjellet.

Å fiske i slike temperaturer var nytteløst, så jeg ble sittende lenge og bare kikke ut over landskapet.

Morgen i furuskoen.

Lykken er en topp med et lite vindpust.

Multa ble fort moden i varmen.

En neve niste underveis.

Omsider måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle fortsette opp på fjellet. Opp i høyfjellet med 25 grader i den ikke eksisterende skyggen, og bare noen timer uten stekende sol. Umulig å sove, og fisk som sturer på bunn mens den gisper etter oksygen. Værmeldingen lovde også enda varmere temperaturer de neste dagene.

Omsider bestemte jeg meg. Grunnen til å dra opp på fjellet var noen kryss ved vann der det skjulte seg stor ørret. I en slik varmebølge ville det være nytteløst å fiske, og for å være ærlig var det for varmt for meg også. Fiske på fjellet fikk vente på kjøligere vær, for eksempel i august, så jeg gikk tilbake til bilen og satte aircondition på maks.

Det ble for varmt å være på fjellet, så her er et bilde fra fjorårets tur med litt bedre turvær.

Med en værmelding som varslet sommer i Sulitjelmafjellene gledet jeg meg til å dra på tur med packraften. Bare gå inn i fjellet, og så nyte varme dager på fjellet mens jeg beveget meg sakte mellom små og store vann. Kanskje kunne jeg også greie å lure en av de skikkelig store ørretene i området.

For det er stor ørret i Sulitjelmafjellene. Ørret så rød i kjøttet at det nesten ser unaturlig ut.

Niennajavrre er et av mange vann i Sulitjelmafjellene.

Ørret så rød i kjøttet at det nesten ser unaturlig ut.

Startsteder og fiskekort

Junkerdalen nasjonalpark ligger i fjellene sør for Sulitjelma og nord for Junkerdalen. Fra Sultjelma går det vei inn til Balvatnet som er et godt startsted for turer i nasjonalparken. Ved Balvatnet er det gode muligheter for parkering, og infotavle for nasjonalparken.

Andre steder å starte er fra Jakobsakken eller langs veien inn til Balvatnet. For den som er glad i å starte med en lang motbakke er det også mulig å starte fra Avilonbrua nede i dalen. Sørfra er det mulig å starte fra Junkerdal turistsenter eller Trygvebu, men da blir det lengre avstand før en kommer inn i gode områder for fiske.

Balvatnet med parkeringen på andre siden av demningen.

Infotavla ved Balvatnet.

I nasjonalparken og området rundt er det utallige små og store vann med fisk. Alt dekkes av Statskog sitt Norgeskort.

En sen start

Klokka nærmet seg 11 på kvelden da jeg var klar for å starte Balvatnet. På sommeren er det uansett lyst hele natta, så jeg tok sekken på ryggen og satte krusen over Skoddfjellet i retning nedre Sølvvatnet.

Over fjellet passerte jeg mange små vann der det vaket fisk. Vann er muligens en overdrivelse, for ofte var det i små pytter det viste seg en vakring eller to. Jeg greide så vidt å motstå fristelsen til å stoppe for å gjøre noen kast. Det fikk vente til neste dag.

Noen timer senere nærmet jeg meg nedre Sølvvatnet. På vei ned mot vannet så jeg fisk som vaket utenfor en liten bekk, og styrte naturlig nok fjellskoene i den retningen. Teltet ble satt opp ved en passende strand, og snart kunne jeg gjøre mitt første kast.

Klar for tur.

Telt ved Nedre Sølvvatnet.

Første fisk på land.

Det gikk 3 kast før det var fast fisk. Først et par små ørreter på et par hekto, så en halvkilosfisk. Det fikk holde. Ørreten ble spart til lunsj neste dag, og snart lå jeg og snorket mens jeg drømte om flotte dager på fjellet.

Rundtur på vannskillet

Sola skinte fra skyfri himmel da jeg myste ut av teltet neste morgen. Ute lå vannet blikkstille, og summingen over hodet avslørte at myggen også hadde våknet for lengst. Blodsugerne ble jaget på dør, og etter en rask kaffekopp ruslet jeg en tur med fiskestanga.

Noen småørreter på 2-3 hekto senere pakket jeg sekken for en dagstur på vannskillet. Øvre, og Nedre Sølvvatnet der jeg lå er starten på Rosna vassdraget som renner mot Balvatnet. Rett ved siden ligger Fisklausvatnet, Niennajavre og Beritvatnet som renner mot Kjellvatnet. Planen var en tur innom 2-3 av vannene før jeg dagen etter skulle følge Rosnavassdraget nedover med packraft.

I varmen midt på dagen var fisken treig. Kun småfisken var bitevillig. Det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde allerede hatt ørret til lunsj, og det ville sikkert bli mer aktivitet senere på kvelden.

Morgen ved nedre Sølvvatnet

Prøving av ny sluk uten resultat – eneste som virket var spinnere og sluker med kobber.

Fisklausvatnet med Nordre Saulo som veiviser i bakgrunnen – høyste toppen i området.

Ørretmiddag.

Sigdbrudd

Landskapet var preget av tydelige spor etter isens bevegelse under istiden. Strødd rundt på nakent fjell lå det store flyttblokker. I berget var skuringsstriper og sigdbrudd tydelige og viste hvilken retning isen hadde beveget seg. Et flott landskap for en som er litt steingal.

Det ble en lang og rolig tur før jeg ut på kvelden var tilbake ved teltet.

Et stort vak

På morgenen hadde jeg lagt merke til at det var lite luft i liggeunderlaget. En lekkasje så liten at det tok flere timer før underlaget ble slapt. Så jeg benyttet muligheten for å kjøle beina mens jeg tok med underlaget ut i vannet. Under vann var det mulig å se hvor det piplet ut luft, og så snart det tørket kunne jeg lappe hullet.

Packraften ble også satt på vannet, og mens jeg padlet mot ene enden av vannet så jeg noe stort som vaket på andre siden. Og når du ser fisken plaskvake på en kilometers avstand vet du at den bikker halvkiloen med god margin. Så stor fisk var det i vannet.

Lekkasje lokalisert.

Ingen problem å lappe hull i liggeunderlaget med medfølgende lappesett.

Badebåt.

feit som en sjøørret.

Nøyaktig registrering av fangst.

Å lure storfisken er imidlertid ikke alltid like enkelt. Utallige kast senere var største fisken jeg hadde fått en ørret på 0,65 kilo. Den var kort og feit som en velfødd sjøørret fra Målselva.

Padling ned en stille elv

Neste dag var det tid for å begynne på turen ned til Stor Rosna. Sekken ble spent fast fremme på packraften, og så kunne dagen starte med å padle en drøy kilometer langs vannet.

Ut fra nedre Sølvvatnet var det ikke mye vann i bekken, så sekk og båt måtte på ryggen mens jeg fulgte bekken nedover. Etterhvert samlet flere bekker seg, og ble til en liten elv. Så etter et par kilometer var elva dypt nok, og rolig nok til at det var mulig å padle.

Med lite snø i fjellet var vannstanden imidlertid lav, så to tre ganger måtte jeg bære over små stryk som var for grunne til å padle.

sommerstemning.

Sulitjelmafjellene er perfekte for turer med packraft.

Klar for tur.

Ikke mye vann i bekken ned fra vannet.

Ryggsekkbåt.

Endelig nok vann i elva til å padle.

Utforsking med packraft.

Mror å se ørreten svømme under packraften.

Etter å ha subbet over sandbanker og padlet slalåm mellom steiner nærmet jeg meg Lille Rosnavatnet. Der gikk elva over til å ligne et delta med siv langs kanten, små øyer og en liten smal avstikker inn til Nilstjønna. Avstikkeren måtte utforskes, og sakte gled jeg frem langs sivet. Under båten pilte ørreten unna. Mest småfisk på 2-3 hekto, men pulsen gjorde et lite hopp da en fin fisk holdt på å svømme på padleåren.

Ørret i stryket og lite vann i elva

Etter å ha passert Lille Rosna gikk jeg i land for å se på elva nedover mot Store Rosna. Det var for lite vann til å padle strykene. Det betydde at båten måtte bæres et lite stykke til, men først måtte jeg selvsagt sjekke om det stod fisk i kulpen under strykene.

Etter et par kast var det skikkelig motstand i snøret. En flott ørret viste ryggfinnen i det den nærmet seg land, før den gjorde et slag med sporen og spyttet ut sluken. Moro likevel.

Sekk og båt ble tatt på ryggen igjen og jeg fortsatte nedover langs elva. Planen var å sette opp teltet og ta kveld på samme plass som jeg lå året før. Der stod det imidlertid allerede et telt.

Teltplassen fra 2017

Utenfor teltet satt den første personen jeg hadde sett på fjellet så langt på turen. En trivelig turkar, som akkurat hadde fått en fin ørret på land. Det ble en hyggelig prat før jeg satte båten på vannet og padle videre.

Blikkstille kveld på Store Rosna

Stor Rosna lå blikkstille på kvelden. Med rolige padletak kunne jeg virkelig nyte sommerkvelden ute på vannet. Utenfor rekkevidde for myggen. Det endte med at jeg padlet ut og inn bukter, og endte til slutt opp i sørenden av vannet.

Ført langt på kveld gikk jeg i land. Packraften ble tømt halvt for luft for at det ikke skulle bli for mye trykk når sola varmet neste morgen. Så ble den stroppet til bakken for natten i tilfelle vind før teltet ble satt opp.

Kveld utenfor teltet.

Tørking av packraft. Båten veier ikke mange grammene og har godt vindfang, så husk å «fortøye» godt.

Lyden av sommer…

Uten et eneste vak på vannet ble jeg i stedet sittende foran teltet og nyte turlivet. En kveld med lave skuldre og lav sol.

Vindfull morgen ned Rosna

I løpet av natten begynte det å blåse litt. Langt ute på det store vannet brøt bølgene, mens det gikk greit å padle nærme land. I tillegg var det medvind, myggen hadde søkt dekning i lyngen.

Snart kunne jeg padle ned i elva mot Fuglevatnet. Et parti av elva med store rolige partier, små stryk og akkurat nok vann i elva til at strykene kunne padles. Etter strykene passet jeg på å svinge inn i bakevjer for å gjøre noen kast før jeg fortsatte.

Sannsynligheten for at det står en ørret nedenfor et stryk er ganske stor. Så i et av strykene var det fast fisk. Først kraftig motstand, før fisken ble medgjørlig å kom svømmende rett mot meg til den var en meter fra båten. Da ombestemte den seg imidlertid og bråsnudde så vannet sprutet i ansiktet på meg.

En kort kamp senere lå en ørret på 1,2 i håven.

Siste ørret på turen.

En siste ørretmiddag

Da jeg begynte å nærme meg strykene før brua der T-stien krysser elva gikk jeg i land. På flyfoto før turen hadde jeg sett at strykene muligens ble litt for tøffe å padle, så jeg ville se på elva videre nedover. To svinger på elva lenger ned så jeg en foss på 10 meter litt ovenfor brua. Det var slutt på padlingen for denne gangen.

Før jeg puttet packraften i sekken for å gå tilbake til Balvatnet var det tid for middag. Dagens fangst ble filetert og lagt på stekepanna, før jeg stapp mett kunne slå opp en kopp kaffe.

Fersk fisk til middag.

Fuglevatnet.

Turen i Sulitjelmafjellene hadde absolutt ikke skuffet. Selv om fisket var tregt i varmen var det ikke problem å holde seg med maten. Jeg hadde vært innom utallige vann, padlet, og forspist meg på feit ørret. Alt som gjenstod var noen kilometer langs stien tilbake til parkeringen.

Kalenderen viser at høsten banker på døra, og det betyr slutt på laksefiske og ny leirskolesesong på Haraldvollen leirskole. Sist uke ble derfor brukt til klargjøring før leirskoleelevene kommer, og noen siste kast etter laksen. Gjerne på en gang.

Med fiske på timeplanen

Laksefiske i Målselva ble avsluttet 17. august. Etter at laksefisket er over er det fiske etter sjøørret og innlandsfisk som harr frem til 15. september. Så på høsten har vi fiske i Målselva på timeplanen. Da må vi selvsagt ha fiskeutstyr på leirskolen som er egnet til å fiske harr, og som tåler en sjøørret om vi er riktig heldige.

Utstyret vi bruker til fiske er rimelige allround fiskestenger med slukvekt 5-20 gram, sneller i størrelse 2500 og «vanlig» sene (0,25 mm monofilament). Det fungerer bra til små sluker, gjerne fra europris siden det hender rett som det er at sluken ender i bunn. Med mye bruk blir også utstyret slitt etterhvert. Så i år kjøpte vi inn 3 nye Shimanosett Catana allround-/sjøørret sett.

Ofte ender det en 300-400 gram stor harr på stormkjøkkenet når leirskolen fisker.

Med nye sett og nytt snøre på de andre snellene er det viktig å «fiske inn» utstyret. Både for å være sikker på at det ikke er tvinn på sena, at spolen ikke er overfylt, og selvsagt også for å ha en unnskyldning til å gjøre noen kast selv. Det er jo greit å være sikker på at utstyret virker.

Prøvekastene med stengene endte med to sjøørreter på land, og fersk fisk til middag etter jobb. Begge sjøørretene tok på sluker fra europris. Dermed er fiskeutstyr og stormkjøkken klart til nye leirskoleelver skal få prøve fiskelykken i høst.

Catana settet ferdig innfisket.

Leirskolestang med smakfull steikfisk.

Laks på tampen av sesongen

Fredag 17. august var siste dag av laksefiske nedenfor Målselvfossen for i år. Det ble mange kast siste uka, men fisk på land kunne jeg ikke skryte av. En liten unnskyldning er at jeg knakk et ledd på fluestanga litt tidligere.

Kontakt med fisken ble det riktignok. I tillegg til fluestanga jeg bruker til sjøørret og laks, har jeg et billigsett med en #5 stang for bruk etter mindre fisk. Den tørr jeg ikke knytte på en lakseflue, for skulle det bite på en rugg blir stanga alt for svak. Men når fisken ikke biter hender det jeg knytter på en liten flue for å friste harren.

Knekt stangdel på fluestanga. Heldigvis er produsentene raske til å sende nye deler, og ofte til en snill pris.

Harren i Målselva er bitevillig, og sprelsk når den blir lurt av en liten flue.

Så etter å ha kastet litt med sluk tok jeg opp fluestanga for å se om harren som vaket villig lot seg lure. Som regel gjør den det. Jeg var i ferd med å trekke inn nymfa sakte og rolig da en blank fisk plutselig så sitt snitt til å gape over nymfa helt inne ved land. Laks.

Fingrene skalv og pulsen hoppet høyt da fisken hoppet en god halvmeter ut av vannet og satte fart. Snøret helt til backingen var ute på noen få sekunder, og så spyttet laksen ut flua. Heldigvis.

Men som sagt hadde det ikke blitt laks på land, og fluestanga var knekt. Først på fredag formiddag fikk jeg telefon fra butikken om at leddet jeg manglet var kommet. Så jeg hentet delen, monterte stanga da jeg kom hjem og gikk ned til elva for å prøve.

På første kast snappet en laks grådig til seg flua. Å kjøre laks på egnet utstyr er rett og slett moro. Glemt var alle resultatløse kast, og tanker om at laksefiske er kjedelig. Ufattelig kjedelig.

Etter en liten kamp ble fisken berget, og sesongen kunne avsluttes med en 2,5 kilos laks.

2,5 kg Laks på siste dag av sesongen.

Og så snart laksesesongen er over står sjøørreten klar til å bite på kroken.

Det er alltid hyggelig når Cato blir med på tur. All erfaring tilsier at da blir det egg og bacon til frokost, og gjerne noe godt tilbehør til middagen. Om vi da klarer å skaffe fisk til middagen.

Tidligere på sommeren snakket vi om en fjelltur tur i starten av August. Noen dager på fjellet med telt og fiskestang. Hvor vi skulle dra tenkte vi ikke så mye på, så dagen før tur satte vi oss ned med en bunke kart.

Valget falt på en rekke med vann langs grensa til Finnland fra Skibotndalen. En baktanke var selvsagt muligheten for å handle litt ekstra turproviant i Kilpisjavri før vi parkerte bilen ved Galggojavri.

Dalen fra Coahppeluoppal og i retning Gallajavri.

En sen middag

Turplanen var som vanlig svært enkel. Starte fra Galggojavri og følge elva sør-øst til Coahppeluoppal. 3 dager på tur med fiskestang. Jeg skulle ta med kjøkkenutstyr og telt, mens Cato tok med noen godt til frokosten og litt til.

Litt utpå kvelden satte vi opp teltet i vannkanten, og gikk oss en runde med fiskestanga. Det virket dødt. Etter en god stund med fiskestengene hadde vi hverken kjent eller sett skyggen av fisk. Så vi ga egentlig opp.

Av gammel vane tok jeg med fiskestanga da jeg skulle ned for å fylle vann. 3-4 kast, og så fylle vannflasken. På tredje kast snappet en røye i seg møresilda, og like etter var nattmaten sikret.

På tur inn på fjellet.

med to på tur er valget av telt enkelt. Hilleberg Kaitum 2 GT slik at vi får hver vårt fortelt å rote i

Røye så feit og rød i kjøttet som mulig til nattmat.

Vi anslo fisken til å være litt over 300 gram. Overraskelsen var stor da vekta på røya stoppet på 450 gram. En stut tjukk røye med form som en amerikansk fotball. Sammen med litt god drikke holdt det til å mette to voksne turkarer.

En sensommerdag på fjellet

Andre dagen våknet vi til en knalldag på fjellet. Sol fra skyfri himmel, og en liten bris som holdt myggen på avstand. En slik morgen der en gjerne blir liggende ekstra lenge i lyngen med et par kopper kaffe for å fordøye en litt for solid frokost med egg og bacon.

Etterhvert pakket sekkene for en dagstur videre innover fjellet, for å se om fisken var bitevillig. Det ble en lang dag uten ett eneste napp. Fisk vet jeg at det er i vannene fra en tidligere tur, men ingenting så ut til å lure den til bett.

Standard frokost når Cato er med på tur.

Innom et lite vann for å se om det er fisk, og selvsagt en liten kaffepause.

Snella begynner å bære preg av å ha vært med på mye moro.

Vedbrenneren var med på turen, og gjorde nytte som minibål for å holde myggen unna på kvelden.

Først tidlig på kvelden var vi tilbake ved teltet. Da stilnet vinden helt, og noen få sporadiske vak viste seg langt ute på vannet. Så langt ute at selv ikke med kraftig utstyr var det mulig å rekke ut med sluken.

Selvsagt hadde jeg tatt med packraften på tur. Da var det mulig å forsøke å smyge seg inn på fisk.

Mens jeg padlet ut på vannet så jeg hvorfor fisken ikke var bitevillig. Over alt fløt det innsekter, og bare noen få fisk tok seg bryet med å forsiktig slurpe i seg en godbit. Ikke rart fisken natta før hadde vært kulerund. De meste stod nok nede i dypet, for mette til å gidde å røre på så mye som en finne.

Det gjorde egentlig ikke så mye at fisken ikke var bitevillig siste kvelden. Vi var bare på tur, og hadde nok med god mat i sekken der vi satt utenfor teltet i en solnedgang så fargerik den bare kan være etter en lang sommer med midnattssol.

Cato var nysgjerrig på å se packraften i aksjon, så jeg demonstrerte litt. Det vil si jeg lekte meg mens han fikk låne kamera. – Foto: Cato Elvevold

Med packraft er det mulig å nå ut til fisk som vaker langt ute. – Foto: Cato Elvevold

Solnedgang etter en lang sommer med midnattssol. – Foto: Cato Elvevold

Sensommer på fjellet.

I Indre Troms er det mange små skogstjern. Små tjern der noen har sluppet ut en ørret eller to. Eller kanskje det renner en liten bekk, akkurat stor nok til at en fisk kan finne veien, mellom tjernet og et større vann. Det er alltid like spennende å finne ut hva som skjuler seg inne i skogen.

I helga kikket jeg på kartet og flyfoto over området mellom Fjellfroskvann, Rostavannet og Dividalen. Det er mange små tjern i området. Noen historier kan fortelle om 2 kilos ørret som gjemmer seg rett utenfor myrkanten, mens andre steder vaker småfisken.

Er det liv ute i det mørke tjernet?

Liten velfødd ørret fra en liten pytt.

Med skiftende bygevær og litt vind på fjellet passet det godt med noen dagsturer i beskyttet terreng. Så jeg pakket sekken og tok med fiskestang og kart for en tur i skogen.

Tjernene er mange, og litt av spenningen er å ikke vite hva som venter. Så jeg skal ikke være for detaljert. Bare si at jeg så både skikkelig stor fisk som vaket i et par, og ganske så mye småfisk som vaket andre steder. Et par av tjernene var det ikke livstegn, men i de aller fleste så jeg, eller kjente jeg fisk i vannet.

Det meste av fisken som kom på land var småfisk på 100-200 gram. Men matfisk ble det også. En ørret på rett over halvkiloen lot seg lure av en liten spinner med kobber skje. Det var riktignok i et lite vann, og ikke et tjern.

Et grunt tjern med akkurat nok vann til at fisken overlever vinteren. En liten flue lurte fisken.

Denne lot seg lure av opphengsflue foran en kobber sluk.

Vannspeilet dukker opp gjennom skogen.

Helgas matfisk.

Hva som vaket der ute på myra fant jeg aldri ut.

Et par av vakene jeg så tydet på kilosfisk. Så historiene jeg har hørt om 2 kilos ørret som har tatt rett utenfor myrkanten tror jeg på. Å lure en stor ørret i en liten svart pytt ute i myra er derimot ikke lett. Men det gjelder å prøve, og kanskje en dag er jeg på rett sted til rett tid…

Høsten kommer fort i Nord-Norge. Etter måneder med lyst hele døgnet, tar det bare et par uker før naturen skifter farge og natta er mørk. På slike netter frister det å ligge på en fjelltopp og se nordlyset danse.

Høsten er kort og det er mange turer som frister. I helga måtte jeg velge mellom tre alternativ, som alle fristet like mye. Jeg kunne pakke kanoen for en helgetur ned Målselva nå når sjøørretsesongen går mot slutten. Jeg kunne putte packraften i sekken og se hvor lang det er mulig å padle på Skakterelva, eller jeg kunne finne en teltplass ved et lite vann og se om nordlyset ville vise seg på himmelen. Jeg valgte det siste.

Oppe på Habafjellet er det flere små vann med fisk. At det ikke er så langt å gå fristet også, men jeg glemte at det er 700 seige høydemeter til toppen. Så med telt i sekken og fiskestanga i hånda startet jeg på stigningen.

Høst i fjellet

Toppen nås i det sola går ned.

Det tok et par timer før jeg var oppe, inkludert en stopp ved et lite tjern for å se om det var noe annet enn småfisk som var bitevillig. Småørreten nappet villig på sluken, men den eneste som greide å bite over kroken var en liten tass på et par hekto.

Nordlysnatt

Fremme ved vannet der jeg tenkte å sette opp teltet lot en røye på 400g seg lure av sluken på første kast. Mer fiske rakk jeg ikke, for mørket kom brått. Så snart teltet var oppe måtte lykta frem, og jeg kom på at det var lenge siden sist den var blitt brukt. Selvsagt hadde jeg glemt å skifte batteri. Det holdt akkurat til et svakt lys, og ute lyste månen opp.

Porsjonsrøye til kveldsmat.

Nordlys og måne på en gang.

God nordlysaktivitet tross månelys natt.

Mens jeg fikset middag klarnet himmelen helt opp, og et svakt slør av nordlys viste seg uten for åpningen. Etterhvert tok det seg opp, og nordlyset utkonkurrerte månen som lyste skarpt. Kameraet ble funnet frem for høstens første nordlysbilder, før jeg la meg i teltet, kikket ut på natta og gjorde ingenting.

En varm høstdag

Etter en natt hvor temperaturen akkurat holdt seg over frysepunktet beholdt jeg ullundertøyet og dunjakka på da tok med sekken for en dagstur neste morgen. Det tok imidlertid ikke mange timene før temperaturen skjøt i været. Først måtte dunjakka av, så stillongsen, så skalljakka, så ullskjorta.

Snart ruslet jeg i kortermer mellom vannene oppe på fjellet for å se hvor det var fisk. Først ut på ettermiddagen var jeg tilbake til teltet. Da hadde det blitt mange ørreter, men røya var umulig. Selv om den vaket villig, var det ikke noe i slukboksen som kunne lure den. Alt ble prøvd. Fra 6 grams spinnere til tunge sildesluker.

Skaret mellom Habafjellet og Skrubben, mot Dødesvatnet. I småvanna der nede er det ørret.

Gi vann litt tid, og slike formasjoner oppstår.

Liten pytt, der det gjemte seg en liten ørret.

Fast fisk

Tid for å vende hjem.

Omsider ble teltet pakket og kursen satt hjemover, mens temperaturen sank like raskt som jeg gikk ned fra fjellet. Høsten er fin slik. Kalde netter, varme dager, farger som forandrer seg for hver dag og luft som blir klarere og klarer.

Jeg satte meg ned for å skrive en testrapport for packraften jeg har testet i sommer. Etterhvert kom jeg til punktet om fiske fra packraft. Plutselig satt jeg ute på et lite vann i Dødesskogen.

Det høres kanskje ut som jeg er lett å distrahere. Og, jeg skal innrømme at det skjer. Men til mitt forsvar må jeg legge til at det var lørdag i september med sol, 20 grader, vindstille og høstfarget skog. Det var unnskyldning nok, så jeg lagret kladden og pakket sekken.

Inne ved småvatna i Dødesskogen fant jeg frem luftpumpa fra Biltema, og blåste opp packraften. Snart satt jeg ute på vannet med fluestanga. Rundt meg vake fisken totalt uinteressert i flua jeg presenterte så fint.

Fiskevak.

klar for tur.

Høstfarger i skogen

Fluefiske fra packraft.

Det er en god følelse å gli sakte over vannet og høre lyden av fiskevak.

Hva med sporløs ferdsel?
De to siste årene har det stadig dukket opp slike makkverk i skogen. Skamhogst av trær og snurret sammen med plasttau. Er det nødvendig?

Det gjorde egentlig ikke noe. At fisken ikke var bitevillig. Fisket var passe halvhjertet. Jeg bare gled sakte og lydløst over vannet, mens flua lå ute. Etterhvert prøvde jeg også slukstanga, uten at det gjorde noen forskjell.

Etter noen timer pakket jeg sammen og kjørte hjem i skumringen.

PS: I dag er det samme perfekte høstværet, og nede ved elva ligger en kano og frister. Det er stor sannsynlighet at testrapporten for Kipara pacraften ikke blir ferdig før neste uke…

I flere år har jeg vurdert å skaffe en packraft for å ha med på tur. En ryggsekkbåt som ikke veier for mye, og gir mulighet for å padle rolige elver og nå ut til fisk som vaker langt ute på et fjellvann. I sommer fikk jeg muligheten til å teste en Kipara Char.

Siden midten av april har jeg hatt en Kipara Char packraft til langtidstest. Pacraften er levert av Kipara.no, med avtale om retur etter endte testperiode. I testperioden er packraften benyttet til dagsturer og lengre turer på fjorden, ulike småvann, rolig elv og langturer på fjellet.

Om Kipara Char

I testperioden har jeg benyttet en Kipara Char 220. Den passer akkurat for meg med mine 177 cm. For de som strekker seg lengre over bakken eller vil ha mer plass til beina vil 250 eller 270 modellen passe bedre. Forskjellene er lengde og totalvekt.

Packraften leveres sammen med spruttrekk, sete, ryggstøtte, pakksekk, reppsett og pumpepose. Som padleåre har jeg benyttet Kipara sin 4 delte padleåre i glassfiber skaft og nylon blad.

Kipara Char 220 og utstyret som fulgte med.

Pacraften har 6 festepunkter. 4 foran på baugen, og 2 bak ryggen. Jeg har benyttet sea to summit pakkreimer på 2 meter til å feste sekken fremme på baugen når jeg har vært på lengre turer.

Vekt i sekken

En av packraftens store fordeler er at den er lett å få med seg i sekken, og da er selvsagt vekten viktig. Jeg valgte å teste Kipara Char siden det er den letteste modellen med spruttrekk. Vekten på utstyret er som følger:

Packraft med sete og ryggstøtte: 3000 gram
Spruttrekk: 400 gram
Pumpepose: 150 gram
Pakkpose: 150 gram
Reppsett: 50 gram
Totalt: 3750 gram (på kjøkkenvekta)

Padleåre: 1150 gram

I tillegg til utstyret levert av Kipara.no har jeg hatt med padlevest, dødmannssnor for å sikre padleåre, pakkreimer, og lim på tur. Totalvekten i sekken har da blitt ca. 5,5 kg ut over det jeg har med til vanlig. På dagsturer har jeg benyttet en oppladbar pumpe beregnet for luftmadrasser fra Biltema for å raskt blåse opp packraften.

Packraftens fordel er relativt lav vekt og lite volum. Her pakket i sekken for en ukestur.

Med en oppladbar pumpe tar det bare et par minutter å blåse opp packraften og gjøre klar for padling.

Førsteinntrykk og kvalitet

Som sikkert flere andre har jeg hørt utsagn som at en packraft er en spinkel farkost. Da jeg åpnet pakken ble det inntrykket justert betraktelig. Den virket mye mer solid enn det jeg hadde forventet av en lettvektsmodell.

En packraft er riktignok ikke like solid som en gummibåt for bruk med moter, men noe eggeskall eller den så absolutt ikke. Fra første prøvetur var jeg ikke nervøs for hverken å komme bort i stein eller å fiske fra packraften.

Generelt gir Kipara Char 220 et solid inntrykk. Konstruksjon, sveiser og materialer er av god kvalitet.

Det eneste jeg ikke var helt fornøyd med da jeg åpnet pakken var reppsettet. Det positive var at reppsettet inneholder en reserveventil, i tillegg til bunnmateriale og tubemateriale for å kunne reparere lekkasjer. Jeg kunne ønske at det også fulgte med en liten tube lim for reparasjoner og et lite ark med tips lignende det som følger med Exped liggeunderlag.

I praktisk bruk

Packraftens store fordel i forhold til kano og kajakk er at den er lett å pakke i sekken, uten at det blir for mye vekt. Med alt utstyr blir det drøyt 5 kilo ekstra når. Det gir store muligheter for å komme til på steder der det er vanskelig å bære en mer solid farkost.

Fra første åretak følte jeg meg komfortabel i båten. Siden du sitter dypt i båten, og har breie luftkanaler på utsiden er den stabil. Det gjør det enkelt å sette seg inn, og på vannet oppleves den trygg.

Første prøvetur.

Lavt tyngdepunkt gjør at packraften kjennes svært stabil på vannet.

Padleegenskapene til Kipara Char kan enkelt karakteriseres som lettmanøvrert og leken. Med flat bunn og kort lengde er den litt vinglete på flatt vann. Med last fremme er den litt mer retningsstabil, men vingler fortsatt litt. Med kajakkåre er det imidlertid ikke noe problem å holde retningen, og jo raskere fremdriften er jo bedre holder packraften retningen.

I elv der det er behov for rask styring er packraften leken og skikkelig artig å padle.

Vind er en utfordring med en så lett båt. Så snart det slappes av med padlingen snur båten seg etter vinden. Dette gjør at det er behov for kontinuerlig padling for å holde packraften på rett krus om det blåser litt.

For å feste sekk og utstyr på lengre turer er det 4 festepunkt foran og 2 festepunkt bak på packraften. Jeg har kun benyttet festepunktene foran for å feste ryggsekken. Jeg fester da sekken slik at om det er behov for en kort bæring på land kan jeg bare ta sekken på ryggen med packraften festet bak. Dette fungerer bra om det er vindstille, men det skal ikke mye trekk til før det store vindfanget gjør det upraktisk.

Under padling må åra må løftes en del høyere enn i kajakk. Dette fører til at det drypper en del fra åra, og spruttrekk er nødvendig under padling for ikke å bli våt.

Sekken festet på baugen.

Manøvrerbar.

Med sekk på baugen kan det være litt vanskelig å se rett foran packraften.

Packraften på ryggen for en kort bæring.

Jeg er ikke helt fornøyd med spruttrekket som fulgte med. Glidelås og borrelås er vanntett, men det trekker litt fuktighet gjennom sømmene. Dette har ført til at buksa noen ganger har blitt fuktig mens jeg padler. Selv har jeg løst dette med å tape sømmene på innsiden, noe som burde vært gjort fra fabrikk.

Fiske fra packraft

En av tingene som lokket med en packraft er å kunne fiske på steder det er vanskelig å komme til uten båt. Det kan være dager da fisken vaker langt utenfor rekkevidde fra land eller langs en rolig elv med kratt langs land. Med forsiktige padletak kan du snike deg lydløst inn på fisken som vaker. Fiske fra packraft er moro.

Første erfaring med fiske fra Kipara Char packraften ble på fjorden etter sjøørret. For å være sikker på fangst slik at jeg fikk prøvd å lande fisk valgte jeg et område der det også var en del småsei. Det tok ikke mange kast før det var fast fisk. En liten sei.

Selv med en liten fisk på kroken oppdaget jeg at den snudde packraften på et øyeblikk. Dette gjelder selvsagt ikke bare modellen jeg testet, men også andre lignende båter. At fisken snudde packraften gjorde det faktisk enklere å lande fisk. Men en større farkost må man ofte følge fisken rundt båten med stanga, mens med packraften snudde båten slik at det var bare å holde stangtuppen opp og sveive fisken kontrollert inn til siden der håven ventet.

Fast fisk, og packraften snur baugen mot fisken.

Med packraft kommer du ut dit fisken er.

Med større fisk på kroken greide fisken også å flytte litt på packraften. Det ble nesten som å ha en 2 kilos utenbords sjøørretmotor. Det er ikke den ørreten som ikke blir trettet ut ganske så kjapt når den må trekke på en packraft. Rett og slett moro fra første napp!

En utfordring med fiske er at det ikke skal mye vind til før det merkes. Selv ved det minste vindpust vil packraften snu litt på seg, slik at det må små korrigeringer til for å kunne kaste i riktig retning. Jeg har ofte tatt slike små korrigeringer bare med å holde stangtuppen ned i vannet, og «padle» med stanga.

For fiske med slukstang kan det bli litt slitsomt å sitte så lavt som i en packraft. Da må en gjerne holde stanga litt høyt, og det blir anstrengende med lange fiskeøkter. For fluefiske derimot er en packraft perfekt.

På første kast med fluestanga gikk bakslengen i vannet siden jeg satt uvant lavt, men etter noen kast gikk det greit. Når flua ligger på vannet er det behagelig å sitte i packraften mens flua flyter over fisken. Vaker det en fisk litt unna fungerer spruttrekket som linekurv mens du tar et par rolige padletak og sniker deg nærmere.

Packraften er svært godt egnet for fluefiske i vann med skog rundt bredden – så lenge det er vindstille.

Fiske fra packraften var en positiv opplevelse. Spesielt likte jeg fluefiske, mens øktene med slukstang ble relativt korte siden det er litt slitsomt å sitte lavt og kaste.

Holdbarhet og Slitasje

I løpet av testperioden er packraften brukt på fjorden, i små elver og fjellvann. Jeg har utsatt den for det jeg anser som normal bruk. I grunne stryk har bunnen noen ganger tatt ned i steiner, og ved sjøsetting/ilandstigning har den naturlig nok kommet i kontakt med bunn. Den har med andre ord blitt utsatt for bruk og slitasje som følger av 4-5 måneder med aktivt turbruk og fiske.

I løpet av testperioden har det blitt noen små skrapemerker i bunnen av packraften. Noe annet hadde overasket meg. Det er imidlertid ikke tegn til at det er slitasje som går på funksjon, men mer kosmetisk preg av bruk.

Ved en anledning padlet jeg på en spiss stein slik at det ble bråstopp. Selv ikke da ble det hull, selv om det ble et godt hakk i bunnduken. Sammenstøtet og bråstoppen i den skarpe steinen viste tydelig at bunnen er laget av solid materiale. Slike hakk/riper er forøvrig enkle å reparere med litt aquasure, PVC lim eller lignende.

Et svakt punkt jeg har merket er sømmen til feste for spruttrekk foran på høyre side. Når ryggsekken har vært festet på baugen har reimen som fester sekken presset ned mot spruttrekket. Dette første til at det ble en rift i sømmen. Riften ble reparert med tape på undersiden og lim på oversiden. Det kan være greit å være obs på dette punktet når sekken festes på packraften.

Kosmetiske skrapemerker under båten etter kontakt med stein.

Stroppen jeg festet sekken med ble presset ned mot spruttrekket slik at det revnet litt i festet – reparert med tape og lim.

Ut over skrapemerker på bunn og festepunktet for spruttrekket viser ikke packraften tegn på slitasje. Sømmer er solide og sveiser, limte festepunkt og rundt ventilen viser ingen tegn på å løsne i kanter. Den gir inntrykk av å være godt produsert uten svake punkt.

Liker

– Tåler bruken den er beregnet på
– Tar liten plass og veier lite
– Rimelig pris sammenlignet med konkurrenter
– Moro å fiske fra packraft

Liker ikke

– Spruttrekk er ikke helt tett
– Følger ikke med lim i reppsett
– Kunne ønske at det fulgte med tips for repp, padling og pakking

Etter en henvendelse til Kipara svarer Kolbjørn Kristiansen at det på nyere utgaver er kommet et sterkere spruttrekk som er tettere. Videre jobbes det med å få inn lim som del av reppsettet.

Konklusjon

Kipara Char er en lett packraft som gir mye padlemoro på tur. Den tar liten plass i sekken, og er enkel i bruk. På vannet er båten stabil og lettpadlet, og i rennende vann manøvrerer den lekent i strømmen. Packraften gir et inntrykk av å være solid og godt produsert, og etter 4-5 måneder med aktiv padling er det minimalt med slitasje.

Etter mange timer i packraften er jeg trygg på at Kipara Char er en modell det absolutt er verdt å vurdere for den som vurderer packraft. Prisen er gunstig sammenlignet med andre merker, og Char veier ikke for mye i sekken. En ekte ryggsekkbåt som kan ligge bak i bilen for spontanturer, og gir muligheter for å snike seg frem til fisk som vaker langt ute på et fjellvann.

Kaffepause på en rask dagstur med packraft og fiskestang.

Som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk før høstens første tur etter fjellrypa. Taktikken var å velge et område så langt inne i fjellet at jegere ikke rekker dit på en dagstur. Så pakket jeg telt i sekken for å våkne opp midt i jaktterrenget. Det skulle vise seg å være en god taktikk.

Ruta inn til teltplassen var både lang, bratt og seig. Først nesten 1000 høydemeter over en topp, så ned igjen på andre siden til et lite vann. Et vann som lå mellom flere små topper på 1000-1300 meter.

Ryper i skumringen

Værmeldingen var ikke den beste for fredagen. Regn og lave skyer som lå tett rundt toppene. Så siden yr meldte lettere vær til kvelden og mulighet for sol på lørdagen valgte jeg å starte godt ut på dagen på fredag.

Den første timen gjennom skogen regnet det lett, og oppe i høyden hang skyene ned mot skoggrensen. Men etterhvert som jeg kom høyere stoppet regnet og fjelltoppene dukket opp.

Gårværet er i ferd med å lette

Først etter 3 timer med seig stigning i vått gress og lyng nærmet jeg meg første toppen. Omtrent hundre meter nedenfor varden flatet det litt ut, og akkurat da jeg kom over kanten så jeg et kull ryper sitte rastløse 15 meter foran meg.

Sakte løftet jeg hagla til skuldra og siktet godt. En rype ble liggende og 4 andre fløy avsted.

Med rypa i sekken gikk jeg videre, og fem minutter senere så jeg på nytt et kull ryper i en skråning foran meg. Jeg telte 8 ryper mellom steinene. Det begynte imidlertid å bli skumring, så jeg tok i stedet ut patronene og lot fuglene fly i sikkerhet.

Høstens første rype.

Det var fortsatt en god halvtime ned til vannet, så skulle jeg rekke frem før det var mørkt var det ikke tid til å jakte. Jeg fortsatte videre over toppen, og rakk ned til teltplassen omtrent da det var tid for å finne frem hodelykta.

En drømmedag på fjellet

Det ble tidlig kveld i teltet. Etter en rask middag lukket jeg øynene, og åpnet de ikke før det begynte å lysne neste morgen. Ute var det skyfri himmel, og sola var i ferd med å snike seg opp. Den avslørte at det lå nysnø på de høyeste toppene.

Sola sniker seg opp.

Morgen midt i jaktterrenget.

Dagen startet med lett sekk for en formiddagstur opp på de nærmeste fjelltoppene. Optimismen var stor etter de to rypekullene jeg så kvelden før. Det tok imidlertid litt tid før jeg fant de første rypene.

Muligens hadde jeg allerede passert flere kull, for rypene var lite interessert i å ta til vingene. Det var bare litt bevegelse som avslørte at det satt en rype 4-5 meter foran beina mine. Og der satt den godt. Det var for kort hold for å skyte, så jeg prøvde å sparke i bakken for å skremme rypa på vingene.

Etter en god runde var jeg tilbake ved teltet. Da lå det to ryper i sekken. Den ene endte tradisjonen tro på stekepanna som lunsj på første jaktdagen.

Resultatet av formiddagsøkta.

Jaktlunsj.

Flere rypekull

Etter matpausen pakket jeg sammen teltet for å gå videre. Det var meldt skikkelig drittvær til kvelden og neste dag, så jeg var lite lysten til å rote rundt på fjellet midt inne i en sky. Særlig ikke første jakthelga …

Så med sekken på ryggen gikk jeg opp på fjellet jeg gikk over dagen før. Omtrent på samme høyde som tidligere på dagen gikk jeg på et kull på fire ryper. Først passerte jeg 10 meter nedenfor rypene uten at de rørte seg, men da jeg kom tilbake på oversiden tok de til vingene uten at jeg løsnet skudd.

Ikke så veldig lenge etter gikk jeg på fem nye ryper. Denne gangen så jeg de på god avstand, og kom meg inn på skuddhold før jeg løsnet skudd.

Til nå hadde fuglene trykket godt, og ikke tatt til vingene før jeg hadde løsnet skudd eller nesten tråkket på de. Nå begynte det imidlertid å bli mer vind og de første skydottene drev forbi. Det så ut til å gjøre fuglene mer rastløse.

Neste kull jeg gikk på var på fire ryper som fløy opp utenfor skuddhold. Da jeg gikk etter de tok plutselig 6 ryper av like over meg. Alle utenfor skuddhold.

Nysnø på de høyeste toppene og rim på steinene.

Tid for å gå ned før toppene forsvinner helt.

Jeg kikket på kollen. I sekken lå det to ryper, og i magen en. Jeg sa meg fornøyd med 3 ryper og begynte på turen ned.

Etter mange turer med packraft i sommer byttet jeg ut ryggsekkbåten for en rolig søndagstur på Målselva. En tur helt uten annet planlagt enn å gå i land på en sandstrand, koke kaffe og så padle tilbake.

Med lav vannstand etter en tørr sensommer og start på høsten var det lett å padle opp elva. Underveis lot jeg en flue henge etter kanoen. Det ble fort krøll. Harren var bitevillig, så etter 50 meter måtte jeg dra inn første fisk. Dermed drev jeg med strømmen tilbake til start. Det samme gjentok seg så snart jeg prøvde å padle videre.

Kano på en stille høstelv.

Enda en harr på flua, og tilbake til start.

En kort tur senere styrte jeg inn på stranda og gikk i land. Noe tørrkvist ble plukket fra elvekanten, og vedbrenneren fyrt opp og kaffe kokt på kort tid. Søndagstur langs en stille stemningsfull elv.

Mot strømmen.

Målselva renner rolig og har mange sandstrender nedenfor Målselvfossen.

Kaffekok på vedbrenneren.

Etter å ha lest «tester», som mest lignet reklametekster», om kvistbrennere var jeg nysgjerrig. Det var jo ikke måte på hvor fantastisk en slik brenner var, og så løste den problemet med å glemme gassboksen hjemme (et problem jeg forresten aldri har opplevd).

Ja, det er lett å bli skeptisk. For det var et par ting som ikke ble nevnt i testene. Det er, f.eks. ikke alltid det er finvær på fjellet. Noen morgener bøtter det ned med regn, andre dager blåser det så hetta flagrer rundt ørene. Så da Gadgy.no spurte om jeg ville teste en Solo Stove kvistbrenner vant nysgjerrigheten og jeg takket ja.

Om Solo Stove Titan og Pot 1800

I testperioden har jeg brukt en Solo Stove Titan vedbrenner sammen med en Solo Stove Pot 1800. Under transport får brenneren plass inne i kjelen.

Solo Stove Titan og Pot 1800 sammen med en Nalgeneflaske på 1 liter.

Solo Stove Titan er en enkel vedbrenner i stål. Brenneren er konstruert i to deler, der toppdelen utgjør stativ for kjelen og kan snus opp ned for å ta mindre plass under transport.

Brenneren har ventilasjonshull i bunn og nederst på toppdelen. Den er konstruert med dobbel vegg slik at luft og avgasser føres fra bunn til topp av flammene. Inne i brenneren er det en rist som sørger for god lufttilgang under flammene.

Kjelen er konstruert i stål. Den har hank til å henge kjelen over bål, og sammenleggbare håndtak på siden. Innvendig er det merket av mål for volum, og kjelen har helletut. Konstruksjonen er solid til tross for relativt lav vekt.

Vekt brenner: 505 gram
Størrelse brenner under bruk: 13×20 cm
Vekt kjele: 375 gram
Størrelse kjele: 14×16 cm
Volum kjele: 1,8 liter

Totalvekt med trekk: 900 gram
Høyde under bruk: ca. 35 cm

I praktisk bruk

Da jeg pakket ut brenneren for å starte testperioden var det noen spørsmål jeg ville finne ut av. Hvor effektiv er en kvistbrenner? Er den egnet for matlaging, eller best til vannkoking? Ville den være et alternativ til gassbrenner på teltturer på fjellet?

En effektiv brenner

Brenneren har en rist nede i brenneren som sørger for god lufttilgang til flammen. I tillegg er den konstruert med dobbel vegg, slik at luft og vedgass varmes opp og ledes opp i brenneren for å gi en fullstendig forbrenning.

Med full fyr går det raskt å koke 6-7 dl med vann.

Konstruksjonen er gjennomtenkt og fungerer også i praksis. Når brenneren har blitt skikkelig varm er den svært effektiv. Så lenge det er full fyr og det ikke er for mye ved i brenneren er det tydelig at konstruksjonen med doble vegger for fullstendig forbrenning gir god effekt. Det gjelder bare å passe på å ikke etterfylle for fort med ved for å opprettholde den gode effekten.

Med tør ved tar det et par minutter fra brenneren tennes opp til det er god varme og full effekt. Når brenneren først er varm tar det ikke mange minutter å koke opp en liter med vann. Effekten med tørr ved er et sted mellom rødspritbrenner i et stormkjøkken og gassbrenner.

For å koke 6-7 dl vann til en porsjon turmat og en kopp kaffe har jeg typisk bruk 4 ½ minutt. Det må selvsagt legges til tid for å samle litt tørrkvist, fylle brenneren og fyre opp. Så totalt tar det gjerne 10-15 minutter før vannet koker under optimale forhold. Litt lenger om det ikke er like lett å finne tørr ved.

Praktisk matlaging

Til å koke vann er brenneren svært effektiv. Til litt mer avansert matlaging og steking av fisk er den ikke like praktisk. Det er naturlig siden det ikke er mulig å justere varmen. Det er riktignok mulig å legge på mindre ved for å få litt lavere flamme, men i praksis er det ikke like lett.

Fungerer best til å koke vann, og ikke for avansert matlaging.

Hull for å legge på ved.

For å etterfylle brenneren er det hull på siden i toppen. Der kan det mates med småkvist etterhvert som veden i brenner opp. Dette fungerer greit nok, men det er enklere å løfte kjelen noen sekunder og heller legge kvisten rett ned i brenneren.

Grunnen til at det er vanskelig å holde jevn varme under matlaging er at det hele tiden må mates med små kvist. Om det mates for raskt går det alltid litt tid før varmen får tak, og mates det for sakte går det også litt tid før varmen får tak. Dette gjør brenneren best egent for koking av vann, og ikke like godt egnet for steking og koking av mat.

En utfordring i vind og med fuktig ved

Andre gang jeg prøvde kvistbrenneren var under langt fra ideelle forhold. Det blåste, og veden var fuktig. Siden brenneren er relativt høy er den ikke like lett å skjerme som en gassbrenner. Og når vinden traff brenneren ble den ført ned fra toppen, slik at varmen ikke kom opp til kjelen. Det endte med at det glødet i bunn, uten at flammene fikk skikkelig tak i veden.

For å få fyr på veden som var fuktig på utsiden, men tørr i kjernen spikket jeg tørre fliser. Med et bål er dette som regel nok til å få i gang varmen, og så fordamper fuktigheten så snart ny ved legges på. I kvistbrenneren var det ikke like enkelt. Det var lett å få fyr på de tørre flisene, men så snart nye kvister ble lagt på begynte det å ulme. Den lille flammen ga rett og slett ikke nok varme til å holde liv i brenneren når det ble lagt på litt fuktige kvister.

Med litt fuktig ved er det lett for at det blir mye os og røyk.

Løsningen ble å stikke fuktige kvister gjennom hullene i toppdelen, slik at de tørket over flammene. Så på fuktige dager må det litt jobb til for å få god effekt av kvistbrenneren.

Kvistbrenner på teltturer

Det jeg var mest spent på med Solo Stove var om jeg ville velge den fremfor en gassbrenner på teltturer på fjellet. For det som ikke ble nevnt i testene jeg leste var at det ikke alltid er finvær på fjellet. Noen morgener bøtter det ned med regn, andre dager blåser det så hetta flagrer rundt ørene.

For å si det enkelt. Kvistbrenneren ble ikke med på noen av de teltturene i sommer jeg var alene på tur. Det er rett og slett enklere å fyre opp gassbrenneren om morgenen for å koke et par kopper kaffe. Særlig om det regner ute frister det lite å gå ut og fyre opp kvistbrenneren for å koke kaffevann.

Telttur med både gassbrenner og kvistbrenner. Gassbrenner for å lage mat, og kvistbrenner for å koke kaffe.

Dette har selvsagt med egne vaner å gjøre. For siden jeg normalt ikke har med termos på sommerturer tenkte jeg ikke tanken å koke vann på kvelden og fylle termosen til morgenkaffen (ble tipset om dette på fjellforum). For de som bruker tarp på tur er det også en enkel sak å samle litt ved kvelden før og fyre opp under presenningen.

På tur sammen med Cato hadde vi med både gassbrenner og kvistbrenner. Gassbrenneren ble brukt til å lage mat siden det er enkelt å justere varmen. Kvistbrenneren brukte vi til å koke vann.

En meget god kjele

Selv om brenneren er sjarmerende tungvint, enkel i bruk og effektiv med tørr ved er det kjelen jeg er mest fornøyd med. Den solide konstruksjonen og de smarte detaljene gjør at den passer like godt på bålet som på vedbrenneren. På gassbrenner blir den litt for høy i forhold til bredden til å ha optimal effekt.

Solo Stove Pot 1800 er en meget god kjele, og helletuten fungerer godt. Lokket sitter ikke av seg selv om det helles mer enn på bildet.

Kort sagt en meget god kjele, som om den var litt bredere i forhold til høyden hadde blitt en super kjele for snøsmelting på vinterturer.

Bonus med kvistbrenner

I løpet av sommeren dukket det opp noen bonuseffekter med kvistbrenner. I forhold til bål er det bare å flytte brenneren om vinden skifter retning, i stedet for å måtte flytte plass rundt bålet.

På høyfjellet, der det ikke er så mye ved, ble brenneren en erstatning for bål. Med brenneren overfylt med ved ble det et minibål som knitret muntert og holdt de fleste innsektene på avstand.

Et minibål som knitrer muntert og holder myggen på avstand.

Liker

– Enkel i bruk
– Effektiv med tørr ved
– Sjarmerende tungvint på dagsturer
– Svært god kjele
– God konstruksjon

Liker ikke

– Sårbar for vind
– Høy pris

Konklusjon

Solo Stove er en god brenner for den som er på utkikk etter en vedbrenner. Den er enkel i bruk, og svært effektiv med tørr ved. Å koke vann til kaffe eller en porsjon turmat går raskt. Siden det ikke er justering av varmen er det litt mer utfordrende å steke eller småkoke på brenneren.

Med fuktig ved eller når det blåser overbeviser den ikke. Prisen er også høy, slik at den koster like mye som en god gassbrenner. Til generelt turbruk, og for de fleste turfolk, er pengene bedre anvendt til en gassbrenner, men for den som liker sjarmen med en vedbrenner er Solo Stove Titan verdt å vurdere.

Solo Stove er en sjarmerende tungvint brenner, som ofte er med på rolige dagsturer.

I løpet av uka kom vinteren i Tromsfjellene. Det store spørsmålet på fredagen var bare hvor mye snø som hadde kommet i høyden. Var det nok snø til å tjuvstarte på skisesongen? Jeg tok med både hagle og ski da jeg kjørte i retning Dividalen.

Allerede på mandagen begynte det å snø godt i høyden. På mandagsturen med leirskolen fikk vi den første kjenningen med årets vinter. Store filler føyk i vinden, og jeg kunne ikke annet enn å glise. Gliset ble ikke mindre etterhvert som temperaturen sank og det begynte å sludde helt ned i fjæresteinene. Sur vind, vått sludd og kriblingen som kommer hver gang den fine hvite tida nærmer seg. Jeg sjekket at skiutstyret stod klart i boden.

Friske forhold på mandagsturen med leirskolen.

Ut over uka bøttet det ned med regn. Regn og vind. Med 18 mm regn og noen få plussgrader natt til torsdag var håpet om skiføre i høyden på plass. Så på fredagen tok jeg med skiene i bilen da jeg skulle ut med hagla og se etter fjellrype.

Vind, snø og rypespor

Nå skulle jeg gjerne skrevet om sesongens første skitur. Men det viste seg at det ikke hadde kommet like mye nedbør lenger inne i dalen. Fjellene lå hvite, men vind i løpet av uka gjorde at det var for avblåst til å prøve skiene. Så det ble å stampe rundt på beina.

Det gjorde ikke så mye. Snø gir alltid litt ekstra spenning under jakta. Da er det mulig å finne ferske spor, og følge de i håp om at rypa ikke har fløyet. Jeg fant mye spor. Mer enn forventet. Men de fleste rypene hadde fløyet.

Bare en gang fulgte jeg et sport til det hoppet frem noen ryper foran beina mine. De trykket så godt, at hadde jeg ikke fulgt sporet ville jeg passert på 5 meter uten å vite det. Et velrettet skudd sørget for at den ene kyllingen ble med i sekken.

Snø ned til 4-500 meter, emn ikke nok til en skitur enda.

Sporjakt.

Rypefall.

Vinter i fjellet.

En snøbyger kommer snikende.

White out forhold i høyden.

Etterhvert kom det også inn en ny snøbyge. Med vind og snøfokk var det friskt å gå på fjellet. En herlig forsmak på vinteren, før jeg satte krusen ned mot skogen og bilen før jeg mistet retningen i white out forholdene.

Med sol på hvite fjelltopper var det ikke tvil om at lørdagsturen måtte bli på rypefjellet. En lang dag til fots i snøen på jakt etter godt kamuflert fjellrype.

Denne helga valgte jeg en tur opp fra Dividalen i håp om at det skulle sitte en tiur i skogen. Det gjorde det. Langt utenfor skuddhold fløy det opp en stor svart fugl, som elegant svevde over til neste fjell. Mer så jeg ikke av tiuren, så da jeg møtte snøen rett over skoggrensa byttet jeg til rypehagl og satte kursen mot den første fjelltoppen.

I starten var det bare flekker av gammelsnø med et tynt lag nysnø på toppen. Etterhvert gikk det over til snøflekker der det var mulig å gå over snøen uten å synke gjennom, nesten. For hvert tredje steg sank jeg gjennom. Det var bare å følge de mest avblåste partiene, og heller krysse over til de stedene det så ut til at rypa kunne gjemme seg.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk på de første sporene. Gamle spor fra før det la seg en cm med nysnø på toppen. Alt jeg så på tur over toppen, og ned på andre siden var gamle spor og 3 ferske liggegroper.

Alt ordner seg med en kaffepause

Det så ikke bra ut. Etter 800 høydemeter opp og 200 ned hadde jeg enda ikke sett fugl. Så jeg fant en avblåst stein og satte meg ned for en kaffekopp og noe å bite i. Det har ofte vist seg å være svært effektivt. Flere ganger har det fløyet opp rype bare noen meter etter at kaffepausen var over.

Mens jeg satt der og så ut over islagte vann kom det plutselig tre ryper flygende like nedenfor meg. Jeg hadde tydeligvis vært for høyt oppe i forhold til hvor rypa satt, men nå hadde de avslørt seg selv. Pausen ble raskt avsluttet og kursen satt i retning den nærmeste rypa.

Det tok ikke lang tid før jeg fant den igjen. Men den så meg først. På 50 meter lettet den og satte seg i en side det var for bratt å gå i snøen. Det var bare å snu.

Sporet videre ble tråkket langs et lite platå. Nesten som ei litt brei hylle i fjellsiden. Ikke lenge etter så jeg en rype strekke seg opp for å se hva som kom gående. Rolig løftet jeg hagla og gikk noen meter til siden for å få et godt skudd.

I det skuddet gikk så jeg rypa falle, og rundt 10 andre ta til vingene. Raskt ladet jeg på ny og gikk frem for å plukke opp rypa. I iveren etter å knipse et bilde, og legge rypa i sekken glemte jeg å se om det satt noen igjen, så mens jeg bøyde meg ned fløy det opp 5 ryper bak ryggen min.

Dagens første rype.

Sporsnø og lett terreng.

Sekken kom raskt på ryggen igjen, og jeg gikk for å se om jeg fant igjen flokken. Men ikke alle hadde tatt til vingene, så etter 10 meter dukket det opp 2 nye ryper. Den ene gikk i bakken. 2 skudd, 2 ryper. Det fikk være nok fra en flokk.

Vaktposten som røpte flokken

Noen timer senere hadde jeg rundet foten av fjellet og tatt opp flere enslige ryper. Alle fløy opp langt utenfor skuddhold. Nå kom det også mørke skyer snikende. Det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot dalen og hute seg ned før sikten forsvant.

Plutselig fikk jeg høre en rype som rapte et sted i nærheten av en bekk. Det var muligens vaktposten som slo alarm. Så hørte jeg en til. Jeg prøvde å lokalisere fuglene etter lyden, og fikk til slutt øye på to enslige ryper som hoppet over bekken.

Fuglene var nesten hundre meter unna, så jeg forsøkte å snike meg sakte på skuddhold. Steg for steg med rolige skritt, siden det ikke var noe å gjemme seg bak. På 50 meter så jeg bevegelse på andre siden av bekken. Så mer bevegelse. Plutselig så det ut til at hele området var på vandring.

Foran meg løp en stor flokk med ryper, tydelig klar over at jeg var der og absolutt ikke interessert i at jeg skulle komme nærmere. Ikke var det noe å gjemme seg bak heller. Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg ned på huk og håpe de roet seg.

Det gjorde de ikke. 20-30 ryper tok til vingene og svingte rundt en kant og var borte. Men med dagens første møte med en rypeflokk i minne gikk jeg bort for å sjekke om det satt noen igjen. Det gjorde det. En enslig rype som falt for dagens tredje skudd.

Dagens tredje rype.

På tide å hute seg ned fra fjellet.

Og for virkelig å gjøre reprise på episoden tidligere på dagen, kom det plutselig et kull på 5 ryper flygende over meg mens jeg bøyde meg ned for å plukke opp fuglen. De stakk opp i høyden, og med tre fugler på tre skudd sa jeg meg fornøyd med dagen. Nå gjaldt det å komme seg ned før snøværet ble enda tettere.

I helga ble vinterforhold avløst av mildvær og vind i nord. Med varm vind reiste snøen fort, slik at det for gikk fra vinterforhold til flekker av snø. Perfekte forhold for flekkjakt, om bare skyene ikke trakk for langt ned i fjellet.

PÅ vei inn i Dividalen på fredagen viste termometeret 13 grader. Det var neste mulig å se hvordan de laveste snøflekkene smeltet bort. Oppe i høyden blåste det friskt og skyene føyk over toppene. Det var en dag for å velge en lav topp og se om det var mulig å finne noen steder i le der rypa kanskje hadde samlet seg.

Jeg hadde kanskje gått en time da jeg kom over de første sporene etter rype. I et lite søkk hadde de spasert over våt snø og avslørte hvor de var. Jeg fulgte etter sporene.

Rett sted, feil tid.

Kaffepause med rypespor rundt meg på alle kanter. «Jaktsekken» er forøvrig en skiskekk – hovedrommet for turting, og rommet for spade og søkestang til å ha rypa i. Flerbruk.

Gode gamle Star Baikal hagla skal snart sørge for nok en fulltreffer. Det er eneste hagla jeg har hatt, og har sørget for fulltreffere siden 90-tallet.

Å spore opp den lille rypeflokken skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. I vinden ville de ikke ta til vingene, og sporet svinget hit og dit. Flere ganger krysset jeg mitt eget spor, bare for å se at rypene hadde tråkket over sporet mitt. Flokken rett og slett lurte meg til å gå i sirkler og var ikke til å få øye på.

Men et sted i området måtte de være. Så til slutt ga jeg opp å snike meg på skuddhold, og satset heller på fart. Raskt krysset jeg frem og tilbake, og greide omsider å få de på vingene. Med et skudd endte den ene rypa på bakken. Det fikk holde, så jeg avsluttet jakta for dagen.

Vind og dårlig sikt

Etter en rolig dag på lørdag pakket jeg sekken på nytt søndagen. Fortsatt blåste det friskt i høyden, og skyene truet med å trekke ned i fjellet. Tur skulle det uansett bli.

Etter tre dager med mildvær og vind var det bare snøflekkene i høyden som fortsatt holdt ut. Dermed måtte jeg opp i høyden om det skulle være mulighet for å finne fjellrypa.

Et par timer etter at jeg startet var jeg langt inne i skyene. Sikten var redusert, men ikke så dårlig at det ikke var mulig å gå på jakt.

I en leside traff jeg på første kullet med rype. Noen hvite ryper prøvde å snike seg lydløst unna, og gikk dermed rett over en barflekk. Det var bare å løfte hagla rolig. Fuglene gikk slik at to av de stilte seg perfekt til for en dobbel. Det var bare å sikte godt og la skuddet gå. Et skudd, og så kom to ryper rullende ned skråningen til der jeg stod.

Oppe i skyene.

Dagens dobbel.

Sola bryter gjennom skyene.

Ikke alle kullene var like lett å komme på skuddhold av. Den neste flokken holdt nervene i kontroll. De satt skult bak noen steiner da jeg passerte på 5 meter. 20 meter etter at jeg hadde passert tok de til vingene og var borte.

Neste kullet tok av rett før jeg kom over en liten rygg, slik at de rakk å komme ut av skuddhold før jeg kom over kanten. Muligens mumlet jeg høyt og tydelig noen velvalgte ord, for rett som jeg stod der kom et kull flygende bakfra, og tok en elegant bue rundt meg. Akkurat utenfor skuddhold.

Det var bare å gå videre, og snart fikk jeg igjen øye på et kull ryper som satt på en barflekk. Dermed hadde jeg fire ryper i sekken og tre tomme patroner i lomma.

En hare på slutten av dagen

Fornøyd med å ha sett mye rype, og fått fire i sekken tok jeg en liten pause like nedenfor toppen. Endelig brøt sola gjennom skyene, og sikten ble god på turen ned.

I steinrøysa under et lite stup så jeg en nesten hvit hare prøve å liste seg vekk. Den følte seg nok godt kamuflert der den lyste opp i terrenget. Det gikk ikke fort med haren, så jeg rakk å vurdere om det fristet med hareragu, skifte til grovere hagl, sikte, og vurdere en gang til om det skulle være hare på menyen til helga.

Endelig god sikt og et glimt av sol.

Godt kamuflert…

Haren ble med i sekken hjem.

Rypesnacks

Etter helga har jeg sikret ryper til en middag hjemme hos mor i vinter, og noen andre godsaker. Da er det lov å unne seg litt ekstra nå på høsten.

Så etter å ha hengt noen dager var det tid for å lage litt rypesnacks av den ene rypa. Speket rypebryst. Og om Cato blir med på en jakttur eller tre etter at leirskolesesongen er ferdig på fredagen skal jeg ta med litt snacks på turen.

Saltet og klar for speking.

Oppskriften på speket rypebryst finner du her.

Sist uke hadde vi besøk av høstens siste gjeng med leirskoleelever på Haraldvollen. Så denne uka har jeg og Cato pakket sammen litt utstyr, ryddet på kontoret, og selvsagt tatt turen til fjells for den tradisjonelle jaktturen for å markere slutten på høstsesongen.

I år, som for to år siden valgte vi å starte fra Rostadalen. En tur med start i skogsterreng med mulighet for tiur og orrfugl, og så opp til snøen og fjellrypa. I år tok også Cato med et par jaktradioer, slik at vi kunne gi beskjed om vi så noe.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk opp en hare. Den lot jeg hoppe unna uten å løfte hagla. Videre gjennom skogen så jeg ikke så mye. Der Cato gikk var det imidlertid mer aktivitet, så da jeg hørte en smell tok jeg opp jaktradioen for å høre hva han så. Det skulle jeg ikke gjort.

Mens Cato forsøkte å forklare at han hadde gått på fugl, hørte jeg litt bannskap. «@** der fløy en på 50 meter, vi i snakkes over tregrensa», hørte jeg i radioen.

En liten pause over tregrensa.

Og når Cato får låne kamera ender det fort med en haug med selfier…
Foto: Cato Elvevold.

Videre opp mot snøen.

En halvtime senere møttes vi over skoggrensa, og tok en liten pause. Cato kunne fortelle at han hadde tatt opp både tiur og orrfugl, og da han gikk etter fuglene gikk han opp en elg på 50 meter. Moro.

En flott dag i rypeterreng

Resten av dagen holdt vi oss oppe i fjellrypeterreng. Sola skinte fra blå himmel, og på bakken lå det et tynt slør av nysnø. Vi valgte å gå hver vår vei, og det tok ikke lang tid før jeg gikk på en ny hare. Den satt og trodde den var godt kamuflert i sin hvite pels foran en mørk stein.

På 10 meter tok jeg opp radioen for å høre om Cato hadde lyst på Hare. Selv hadde jeg ikke plass i fryseren. Haren så ikke ut til å la seg påvirke av at jeg stod 10 meter unna og snakket i jaktradioen. Så etter en liten diskusjon gikk jeg videre og lot haren hoppe sin egen vei.

I en bratt stigning fikk jeg se en rype som kikket urolig ned på meg 20 meter unna. Rolig gikk jeg noen meter nærmere og siktet. I det skuddet gikk fløy 4 ryper opp, og en begynte å rulle nedover fjellsiden. Heldigvis stoppet den i en stein før den forsvant helt ned til bunn av fjellsiden.

Haren hadde kamuflasjen i orden, men kanskje ikke beste valg av sted å gjemme seg.

Dagens fjellrype.

Hattavarre og fjella i Tamokdalen. Flott område for toppturer på ski.

Tid for å sette krusen ned fra fjellet.

Litt senere møtte jeg på Cato lenger ned i fjellet. Han hadde også fått en rype i sekken, og sett noen flere. Dagen er imidlertid ikke lange i slutten av oktober, så da sola nærmet seg fjelltoppene på andre siden av dalen begynte vi på turen ned gjennom skogen.

Sesongskifte

Leirskolesesongen er slutt, så nå venter 5 måneder med avspasering for en leirskolelærer. Som vanlig kom sesongslutt litt brått på, så noen planer for vinteren har jeg ikke. Eller, det vil si, planer har jeg. Når snøen kommer skal jeg på ski så ofte jeg har lyst. Så det blir nok noen skiturer i vinter. Både toppturer og vinterturer.

Det er ikke hvert år vi kan avslutte leirskolesesongen med en kanotur.

Nå gleder jeg meg til en lang vinter med snø på fjellet og forhold for å bruke beie ski.

Litt tid til å skrive blir det nok også, og på harddisken ligger det en hel del videoklipp som venter på at jeg skal sette meg ned og redigere sammen til noen videoer. Så det blir nok både gammelt og nytt innhold på bloggen de neste månedene.

Etter at leirskolesesongen var over gjorde jeg som fuglene og satte kursen sørover. Tilbake til velkjente fjell og fiskeplasser på Romsdalskysten. Tilbake til «heimfjella».

Norge er et langt land når du kjører bil. 2 dager og en overnatting i et strålende kaldt vær gjennom Troms, Nordland, Trøndelag før siste etappe gjennom Møre og Romsdal til bilen endelig kunne parkeres etter litt for mange timer bak rattet.

Avreise Haraldvollen. Vinter og lav sol gir flotte farger.

Dag 2 i bil: Nordlandsporten.

Etter slike lange turer er det godt å få myket opp med en rolig tur. Så etter å ha pakket ut det meste tok jeg en sekk på ryggen og ruslet en tur nede ved fjorden. Der lå isen etter noen kalde dager.

En natt med mildvær og litt trekk i lufta var alt som skulle til for å fjerne fjordisen. Så da jeg kikket ut og så fjorden ligge blank og vindstille på en onsdag fant jeg frem fiskestengene.

Det er en og en halv måned siden jeg avsluttet fiskesesongen i nord, så det gjorde godt å gjøre noen kast igjen. Det hjalp selvsagt på at sjøørreten var bitevillig. Etter et par kast lot en tynn sjøørret seg lure. For noen måneder siden hadde den sikkert veid rett under kiloen, nå var den tynn og bar preg av å ha vært i elva for å gyte. Den ble raskt satt tilbake. Det samme skjedde noen kast senere.

Jeg tok heller turen til andre siden av fjorden for å se om det var fisk som ikke hadde gytt der. En oransje rekelignende flue ble kastet ut, og etter et par kast var det fast fisk. Sjøørreten gikk i lufta flere ganger før jeg fikk den inn til land. Denne gangen var det en fisk som var lang for å være på disse kanter. I god kondisjon hadde den nok passert 1,5 kg, men også denne var lang og tynn.

Islagt fjord etter noen kalde dager.

Fortsatt ikke skiføre på Kvannfjellet og Sandnestindane.

Fast fisk på tredje kast.

En noe mager sjøørret.

Oransje flue fungerer ofte bra på Nord-Vestlandet.

Selv om det var moro å kjenne fisk på kroken igjen er det ikke moro å fiske på utgytt sjøørret. Så fiske ble raskt avsluttet.

I tiden fremover får det heller bli noen flott fjellturer i «heimfjella», før skiene skal få kjørt seg nok en vinter.