Jeg skulle skrive om en sesong som laksefisker i Målselva. Men, når det bare er en liten rusletur ned til elva, er det lett å bli distrahert. Så etter et par avsnitt tok jeg med fluestanga ned til elva for å få litt frisk luft.
Egentlig startet denne historien allerede i juni. Et par dager etter at laksesesongen åpnet var jeg en tur i Tromsø for ”periodisk kontroll” hos ortopeden. Heldigvis ble jeg ikke avskiltet i år heller, til tross for noen feil og mangler. Vel hjemme på Haraldvollen ventet et sesongkort i Målselva på meg. Og jeg som aldri før hadde fisket laks…
Helt uten erfaring med elvefiske gjorde jeg som jeg ofte gjør. Jeg festet på Møresilda og kastet ut. En time senere hadde jeg hverken kjent napp eller sett tegn til fisk i elva. Akkurat som forventet.
Laksefiske er kjedelig
Senere på kvelden googlet jeg ”hvordan fiske laks med sluk” og fikk opp noen forskjellige teorier. Teorier som kort sagt kan oppsummeres med: Kast ut og sveiv inn, eller bare la sluken stå i strømmen. Eventuelt kan du la sluken drive med strømmen, eller sveive den inn med strømmen. Eller sagt på en annen måte, hver artikkel sin teori.
Den eneste teorien jeg egentlig har tro på er at fisken biter når kroken er i vannet. Så med stor optimisme forsøkte jeg alle tipsene jeg fant på nett, og lurte noen hemmeligheter ut av lokalkjente fiskere. Til ingen nytte.
Fisken ville selvsagt ikke bite, og etterhvert fant jeg ut av laksens hemmeligheter. Den visste når jeg stod ved elvekanten, og ventet litt lenger ned til kysten er klar. Det er helt tydelig på antallet fisk som har blitt telt i Laksetrappa.
For eksempel, så var det knapt fisk i elva før jeg var på fjellet en langhelg. Da passet et par hundre laks på å svømme forbi fiskeplassen min. Så når jeg var tilbake på tirsdagen var det igjen tomt for fisk. Deretter reiste jeg på ferie sørover, og de to neste dagene passerte det 400 fisk. Slik fortsatte det helt til jeg reiste nordover igjen. Dagen etter at jeg var tilbake på Haraldvollen gikk alarmen nok en gang hos laksen, og knapt en fisk svømte opp elva.
Så etter en sesong som laksefisker, en sesong med rekordoppgang i Målselva, kan jeg fortsatt si at jeg aldri har fanget en laks. Men jeg har prøvd. Med bare 2 minutter å rusle ned til elvekanten har det blitt mange små lufteturer. En liten time med lasting, før jeg har blitt lei. For Laksefiske er kjedelig. I vertfall når du ikke får fisk.
Fisk på slutten av sesongen
Så tilbake til der vi startet. Jeg begynte å skrive på dette innlegget, før jeg tok med fluestanga ned til elva for å få litt frisk luft. For selv om laksesesongen er over, er det åpent for å fiske sjøørret og annen fisk frem til 14 september. Og sjøørret koden har jeg knekt.
Med et par anbefalte fluer fra sporten på Andslimoen, og noen tørrfluer jeg fikk av en hyggelig fluefisker inne ved 7 vatna/Lagkjostjønna har det blitt fangst. Spesielt harren er glad i tørrfluene, og sjøørreten takker ikke nei til en svart våtflue med litt grønt og sølv.
Det har blitt en del harr på 300-400 gram på flue.
En av fluene jeg fikk av en hyggelig fluefisker inne ved ørretvatna ved Dødesvatnet. En enkel sak som holder seg flytende og med et par små vinger lurer harren gang etter gang.
Dermed endte lufteturen med en harr til stekepanna, og litt sjøørret til fiskesuppa i morgen.
Neste år, da skal storlaksen lures
Det var jo laksefiske dette skulle handle om. Det kjedelige laksefisket. Men så er det dette med fantasien som livlig forestiller seg hvordan det kjennes når en stor laks tar kroken. Å stå på skjelvende føtter og pulsen hamrende i det en 15 kilos laks viser seg i overflata. Eller å være den som lurer selve sjefen i elva. Laksen på over 130 cm, og rundt 30 kilo som svømte opp laksetrappa i vår.
Høstmørket har kommet ved fiskeplassen min.
Laksesesongen er for lengst over for i år. Men neste år er jeg nok tilbake ved elvekanten for mine korte lufteturer. Da skal laksen lures. Storlaksen. Kanskje.