Det er noe eget med navnløse småvann. Små vann som de fleste ikke legger ruta innom når de er på vei til mer kjente steder. Det er alltid spennende å komme til slike vann. Kanskje er det fisk der. Kanskje er det livløst. Og kanskje skjuler det seg en stor overraskelse nede i dypet.
I Indre-Troms er det mange slike små navnløse vann. Og er det dype nok til at fisken overlever vinteren, er det stor mulighet for at det er liv i vannet. Ligger det i tillegg i nærheten av et større vann øker muligheten for å skaffe sin egen middagsmat på tur betraktelig.
Området ved Garasjavri
Helt siden jeg fanget en kilosørret i en liten dam et sted i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark har jeg likt små navnløse vann. Den gang fikk jeg tips om at folk fra fjellstyret hadde ”mistet” et par fisker i småvann og dammer når de satte ut fisk i de større vannene. Helt uofisielt selvsagt.
I området inne ved Garasjavri er det mange slike små vann. I noen har jeg fått fin røye tidligere, i andre visste jeg ikke om det var fisk. Det fristet til en tur. En dag ved Garasjavri for å se om jeg kunne lure storrøya, og et par dager med vandring mellom de små vannene.
Karas/Garasjavri
Sekken ble pakket, og jeg startet å gå stien inn fra Kvennelva.
Møte med jerv
At det nærmer seg rypejakta lå selvsagt i bakhodet, så etter den lange bakken opp gjennom skogen fulgte jeg stien et lite stykke før jeg gikk opp i høyden. Jeg var ikke kommet langt før jeg så en mørk skikkelse med karakteristisk hoppende løping fare forbi 50 meter foran meg. Jerv.
Endelig. Etter hundrevis av turdager på fjellet fikk jeg se min første jerv. Og så på bare 50 meter. Jerven viste seg bare noen sekunder, og før jeg hadde famlet frem kameraet var den borte inne i en steinur.
Glisende etter møtet med jerven fortsatte jeg opp mot 900 moh før jeg gikk opp det første rypekullet. Hele 9 ryper tok til vingene og forsvant rundt fjellet. Snart jakt, tenkte jeg, mens jeg løftet fiskestanga til skuldra og siktet.
Jeg gikk innom et lite vann før jeg var fremme ved Garasjavri. Først gikk jeg en runde rundt halve vannet for å se om det var småfisk/yngel i bekken eller langs land (Ofte et godt tegn på større fisk ute på dypet), før jeg satte meg ned i 10 minutter for å se etter vak. Uten en bevegelse på overflaten i pausen nøyde jeg meg med en halv times fisking før jeg gikk videre for å finne teltplass.
En regnbyge passerer på andre siden av Dividalen når jeg kommer opp i høyden.
Et sted inne mellom steinene her gjemte jerven seg.
Det første navnløse vannet på turen viste ikke tegn til fisk.
Kveld ved Garasjavri
Et mareritt ved Garasjavri
Neste morgen våknet jeg grytidlig ved Garasjavri, og fant frem gassbrenneren. Som alltid stod kjelen med vann klar for å settes på flammen for å koke morgenkaffe.
Mens vannet kokte opp strakte jeg meg etter posen der kaffen lå. Ingenting. Hvor var det blitt av kaffen? Kunne jeg ha lagt den i proviantposen nede i sekken? Nei. Kanskje den hadde rullet ut av posen da jeg la ting inne i teltet. Aldri før har jeg vært så raskt ute av teltet. Ingenting.
Sekken ble endevent, og ristet. Proviantposen tømt og sjekket to ganger. Alt i teltet ble gjennomgått flere ganger, men ingen kaffe. Det begynte å synke inn over meg at jeg var på tur uten kaffe. Et øyeblikk vurderte jeg å løpe tilbake til bilen for å stikke på butikken for å kjøpe kaffe.
Det høres kanskje ut som jeg overdriver når jeg vurderte å løpe til butikken, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjort det før. Som I Femundsmarka, da jeg brente hull i kaffekjelen, gikk fra Roasten til Røoset, tok båten til Synnervika og kjørte til Røros for å kjøpe ny kjele før turen fortsatte. Eller langs kungsleden, da jeg kom borti kaffeposen slik at den forsvant ned i lyngen. Noe som resulterte i at jeg gikk 45 kilometer for å rekke frem til Abisko før de stengte for kvelden.
Kaffemangelens mange ansikter: Fra forventning før en rykende varm kopp kaffe, via forsøk på å tenke rasjonelt til høylydt fortvilelse. (arkivbilder fra da kaffen endte i lyngen et sted langs Kungsleden).
Etter en kopp te fikk jeg overtalt meg selv til å heller gå ut med fiskestanga.
Dagen ble ikke helt den samme uten kaffe i kroppen. Hele dagen forsøkte jeg å lure en fin røye, uten kjente ikke et napp. Fisken vaket sporadisk, men sluken var den ikke interessert i.
Den første frostnatta
Etter Garasjavri gikk jeg mellom flere småvann. I de fleste var det fisk som vaket, men resultatet var det samme. Uansett hvilken sluk eller spinner jeg brukte kjente jeg ikke et eneste napp. Ikke en gang i de vannene jeg tidligere har fått fisk var det mulig å skaffe seg litt fersk middag.
Det er alltid like spennende å komme frem til et nytt vann.
Småvatna ved Bumannsberget. Der vet jeg det er fin røye.
Det manglet ikke på vakende fisk.
Uten fisk ble det REAL turmat til middag alle dager.
Skoene har fått ekstra lufting etter et langt turår.
På kvelden 14. august var det klar himmel, og jeg kjente virkelig at høsten var kommet. Så snart sola gikk ned sank temperaturen raskt, og dunjakka måtte frem. Før jeg krøp i soveposen lå frostrøyken over vannet, og det hadde kommet rim på fuktig lyng.
Med bare en tynn sommersovepose tok jeg på alt av ullundertøy, og en varmebukse jeg hadde med i tilfelle en slik kjølig natt. Dunjakka og ullua beholdt jeg på, og sovnet varm og komfortabel.
Neste morgen kokte det i soveposen. Så snart sola stod opp og smeltet rimet fra teltet ble det godt og varmt å ligge med varmebukse og dunjakke.
Frostrøyk mens temperaturen synker under frysepunktet.
Med komforttemperatur på 6 grader måtte ullundertøy, varmebukse, dunjakke og ullue til for å sørge for en varm og komfortabel natt.
Morgenstund.
Alle dører ble åpnet, og mens telt og sovepose fikk luftet ut kondens tok jeg meg en siste resultatløs runde rundt vannet. 3 dager uten et eneste napp, og årets første No-Fish tur var et faktum.