For noen dager siden gikk jeg til steget å anskaffe meg en håv. Jeg har ikke tidligere brukt håv, så da er det viktig å trene litt før storfisken skal berges. Gjerne med passe stor fisk.
Jeg har noe uoppgjort med en viss røye fra et lite vann i Indre-Troms. Røya som tok i et dypt vann der det ikke var enkelt å lande fisken. Det endte med at monsteret greide å slite sena i det jeg skulle lande den, og svømte vekk med sluken i munnviken. Hadde jeg hatt håv den gangen kunne jeg ha berget fangsten.
Det var tanken på selve storrøya som gjorde at jeg kjøpte meg håv. Det vil si at jeg visste jeg skulle ha en romslig håv, som har plass til fisk på både to og tre kilo. Samtidig ligger det også en tanke om at fisk som skal settes tilbake har godt av at de ikke løftes på land, og gjerne landes i en håv med gummiert nett.
I butikken var det mange å velge mellom. Flere flotte varianter med skaft i tre, og fellestrekket at de passet godt til fisk på kiloen. Håver som ville blitt for små når behovet for håv oppstår. Valget falt derfor på en Rapala vadehåv med stor ring, og gumiert nett. Perfekt for mitt behov, og også den rimeligste i butikken.
For å trene med håven har jeg tatt noen turer ned til fjorden, og flere sjøørreter har vært en tur innom nettet. Den største på 2 kilo (for med håv er det også mulig å veie fisken selv om den skal settes ut).
Særlig når fisk skal landes med fluestang er det nyttig med håv.
Håven fester jeg i en beltehempe for ha den tilgjengelig ved behov.
Første sjøørret på tur inn i håven: 1,6 kilo.
I en romslig håv ser selv en sjøørret på 1,2 kilo liten ut.
Sprek 2 kilos setter fart ut på dypet etter en rask tur innom håven.
Romslig håv er nødvendig om en skal ha plass til fisk over 2 kilo. Og når den fungerer som vindpølse, da får fluestanga ligge urørt.
Rapala vadehåv svarer til forventningene. Den er enkel å bruke og nettet er romslig nok til stor fisk.
Så nå er det bare å vente på at isen går på det lille vannet langt inne i Øvre Dividal Nasjonalpark…