Jeg har sagt det før. Laksefiske er venting. Kast etter kast, uten at noe skjer. Så plutselig sitter du der med skrikende snellebrems, og tviholder i stanga så den ikke forsvinner ut i elva.
De første dagene
Fiskesesongen i Målselva startet på en tirsdag i år. Det er lett å huske, siden jeg måtte vente til 50 leirskoleelver hadde prøvd fiskelykken, før jeg selv fikk tatt første kastet på kvelden. Det gjorde det heller ikke letter å vente når en av elevene fikk en stor laks på kroken. Laksen på 5-6 kilo kom helt inn til land, før den slo seg løs og forsvant ut i strømmen igjen.
Først langt ut på kvelden var jeg ferdig på jobb og kunne gå ned til elva og prøve noen kast. Det ble bare et par kast før årets første laks satt på kroken. Motstanden ga seg imidlertid raskt, og fisken kom medgjørlig inn til land. En støing som kanskje var 7-8 kilo da den svømte opp i elva året før. Den fikk svømme videre.
De neste dagen ble det flere støinger som lot seg friste av sluken. Alle fikk selvsagt svømme videre uten at de ble løftet opp av elva. Bare den største målte jeg lengden på før kroken ble løsnet. Den passerte akkurat meteren, og var nok over 10 kilo da den gikk opp i elva.
Noe brutalt på kroken
Noen dager senere ble det skikkelig motstand i snøret. Noe tungt la seg over sluken, og startet utraset. Jeg måtte tviholde i stanga mens snøret fløy av snella. Bremsen ble strammet enda to hakk, og jeg fikk se noe stort som rullet i overflaten 50 meter lenger ned. En stor rygg, omtrent som en nise viste at her var det snakk om ny pers om den kom på land.
Fisken var absolutt ikke samarbeidsvillig. Etter flere utras var all tvil om at det var støing borte, og fisken viste ingen tegn til å roe seg ned. Det var bare å være tålmodig og vente til den var klar til å komme på land.
Tålmodig var imidlertid ikke fisken, så etter 20 minutter slo den hard med hodet og krokfestet røyk. Fisken svømte videre oppover elva, og jeg satt tilbake med slakt snøre og tomt blikk.
En lang kamp
En støing og to dager senere ble det igjen fart ute på elva. Denne gange var jeg i båt, og kastet ut sluken 20 meter bak båten. Sluken rakk knapt å lande før stanga holdt på å ryke ut av hendene mine. Snøret skar gjennom vannet og to digre lakser gikk i lufta. Det var tydeligvis et flak med stor laks som var på vei opp elva da en av de gapte over sluken min.
Skjelvende satte jeg meg ned og justerte bremsen. Denne gangen skulle jeg ikke miste laksen. Fisken tok utras på 50-100 meter, før den stanget mot bunn mens jeg sveivet inn meter for meter. Slik fortsatte det en time, uten at laksen viste tegn til å gi seg.
Først etter en time, og 500 meter lenger ned i elva viste den tegn til å bli sliten. En stor skygge nærmet seg overflaten like bak båten, og pulsen steg enda et hakk. Selv uten erfaring med storlaks så jeg at denne var et godt stykke over 10 kilo.
Et kort utras senere var laksen tom for krefter. Den ble med helt til overflata og la seg over på siden. Med hodet i vannskorpa fikk jeg laksen til land, og kunne ta et godt grep. Storlaksen var berget.
Etter noen minutter liggende på ryggen fikk jeg samlet krefter og veid fisken. Vekta hoppet mellom 14,6 og 14,8. Så for å slå av for kjentfolk sa jeg 14,5 kilo. Første laks over 10 kilo og 9 kilo tyngre enn min tidligere pers.
Sjøørret, smålaks og pukkellaks
Etter sommerferien ble det flere turer i elva. Det endte med 3 smålaks og en del sjøørret før sesongen var slutt. Helt på slutten ble det også en skikkelig stygg pukkellaks som bet på kroken. Det var lenge etter at fisken hadde gjort sitt som matfisk. Utgytt, mager og halvråtten med halve sporen borte.
Så uten å ha fisket så alt for mye ble det litt fisk i elva i år også. Storlaksen var selvsagt høydepunktet, men det er alltid like moro når det blir tung motstand i snøret.