De siste ukene har jeg flere ganger hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært på isfiske. I stedet har det endt med at jeg har tatt en tur til fjorden med fiskestanga, eller tatt en dagstur på ski innover fjellet. Men med varmende vårsol i uka etter påske endte jeg omsider på isen.
Når du leser om isfiske står det gjerne noe om spenningen med å se ned i hullet. Ligge og kikke ned mot bunn, og kanskje få øye på en fiskerygg som nærmer seg kroken. Så i fjor vinter gjorde jeg et helhjertet forsøk på å begynne å like isfiske. Det ble mange turer, og til og med litt fisk.
Men jeg skal innrømme at jeg ikke ble frelst på isfiske. Når jeg kikker ned i hullet, ser jeg bare bunn. Det er spennende i ett halvt minutt. Så er det bare kjedelig.
Så iveren etter å ligge med pilkestikka dabber fort av når det ikke viser seg fisk nede i hullet. Da frister det mer å ta en matpause med en furu som ryggstøtte, og slå opp kaffekoppen.
Slikt satt jeg og filosoferte over mens jeg satt med en kopp varm kaffe i hånda. Isfiske er ok, så lenge sola varmer og det er kaffe i koppen. Men fiskesesongen den starter når en kan fiske med stang.