Trivelig selskap på fisketur i Dividalen

På mandagen kjørte jeg Gard og Henrik inn i Dividalen. Nå var det fredag, og jeg var på vei innover Skakterdalen for å treffe på karene. Spent på hvordan rundturen i Dividalen hadde vært, og om tipsene mine hadde slått til, holdt jeg høyt tempo opp stien fra Gambekken.

Første uka i august plukket jeg opp Gard og Henrik på flyplassen på Bardufoss. De skulle på en ukes tur i Dividalen, og jeg skulle kjøre de inn i Dividalen. Det ble et trivelig gjensyn med Gard, som er en gammel kamerat fra oppklaringslinja på befalsskolen og et år sammen som befal på Setermoen.

Siden jeg skulle jobbe et par dager den uka kunne jeg ikke bli med på hele turen. Som gamle oppklaringsmenn brukte vi derfor kjøreturen til å avtale møtepunkt og alternativt møtepunkt på fredagen, og sted for henting på søndagen om vi ikke traff på hverandre på fjellet.

Etter noen fine dager som instruktør for Fagforbundets sommerleir var det endelig helg. Litt sent på kvelden tok jeg sekken på ryggen ved Gambekken, og satte opp et tempo som til og med imponerte meg selv innover Skakterdalen. Det er jo alltid spennende å høre om tipsene slår til.

Der T-stien krysser Skakterelva stod det et telt. Litt nedenfor der vi avtale å møtes, men selvsagt hadde jeg glemt å spørre om hvilken type telt de brukte. Så jeg gikk ned til teltet og «banket på». Det var ikke riktig telt, men i stedet fikk jeg en trivelig prat med et par som var på tur.

Så ruslet jeg videre over morenen og fulgte vannkanten til nedre lombola. (Lombola er navnet som brukes når en elv renner gjennom en kulp/hå/lite vatn). Der stod det et nytt telt, og nok en gang banket jeg på og spurte «God kveld, er dette riktig telt?». Ut kom Gard sitt blide tryne, og lenger inn hørte jeg Henrik spørre om jeg ville ha en kopp kaffe. Selvsagt!

Etter tre timer i regnvær og høyt tempo skulle det bli godt med en kopp varm drikke. Så mens jeg satte opp teltet, Gard tok tida og kokte Henrik opp en kopp kaffe. Så var det bare å få på seg tørre klær og få høre hvordan turen hadde vært.

Fiskelykke og variert natur

Gard og Henrik fortale at ruta hadde blitt omtrent sånn vi snakket om på forhånd. En rute der de ville oppleve mye av variasjonen i Dividalen nasjonalpark. Fra canyonen langs Divielva, høye fjell i området ved Voumma og Anja, så krysse Dividalen og komme inn i de store vide områdene mot øst og til slutt få utsikten over Skakterdalen og Lomboland innover mot Ravdojavri.

Med på turen fikk de også noen gode tips til steder det er verdt å gjøre noen ekstra kast med fiskestanga.

Før turen snakket vi om Anjavatnet. Der er det stor og fin fisk, men også svært mange folk. Så det er ofte mange fisketimer som skal til for å lure fisken, og enda flere for å få en av de skikkelig store. På parkeringen traff vi en kar som kom ned fra Anja, han kunne fortelle om rundt 20 personer langs vannet mens han var der. Så Gard og Henrik hadde droppet å gå til Anjavatnet, og i stedet satt opp teltet ved et annet vann jeg tipset om. Der er det mindre folk, og desto lettere å lure storfisken.

Neste morgen var de klare for å prøve fiskelykken, og det tok ikke lang tid før første røye var på land. «Ikke vær redd for å bruke store sluker», hadde jeg sagt før turen. Det tok Gard litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt, og satte på en 40 grams møresild. Dermed ble det skikkelig motstand i snøret. En 2 kilos røye hadde slukt møresilda og endte på land.

Henrik var mer moderat, og hadde valgt en 27 grams møresild. Det gikk som det måtte gå. Storrøya var i bettet, og røye på 2,5 kilo slukte møresilda. Ny pers for Henrik, og en god start i Dividalen for begge to.

Det var naturligvis disse to fiskene de var mest ivrige på å fortelle om. Men det hadde blitt godt med både røye og ørret til maten videre på turen.

Etter en lang prat tok vi kveld, for å gå videre neste morgen.

Variert kosthold på tur

Neste dag pakket vi sammen etter en lang frokost, og gikk videre til noen små vann. Planen var å sette opp teltene der, slik at det ble en relativt kort tur ut fra fjellet på søndagen. Deretter skulle vi rusle videre til Garasjavri for en dagstur.

Det var en del vind da vi kom frem til vannene. Så vi satte ned sekkene på den første og beste teltplassen, før vi gikk en runde for å se etter et bedre sted i le. Selvsagt ble fiskestengene med.

Noe spøkefullt sa Gard og Henrik at nå forventet de at «bloggeren» sørget for fisk til middagen. Høyt forventningspress med andre ord. Og ikke lenge etter var det fast fisk. En røye på 600 gram kom raskt på land. Litt etterpå fikk den følge av en på 700 gram. Før vi var ferdig med runden hadde de to røyene fått følge av en på 1,2 kilo.  

«kor vankelig kan det være?», sa jeg på spøk. Middagen var sikret, en bedre teltplass var funnet og turlivet i Indre Troms var akkurat slik det skal være.

Dagen før hadde Henrik og Gard startet fra Beassetjavri. Mens de lå en natt ved vannet hadde de fått mer ørret enn de greide å spise opp. Så med i sekken hadde de en halvkilosørret som ble stekt sammen med den ene røya. Henrik stilte opp som kokk, og disket opp med perfekt steikt ørret og røye. Greit med litt variasjon

Rundtur til Garasjavri

Mette og fornøyde måtte det noen kaffekopper til før vi var klare for å rusle til Garasjavri. Underveis stoppet vi ved et av de små vanna ved Garas, og gjorde noen kast. Der virket det både grunt og livløst, bortsett fra ett litt dypere parti i ene enden.

Etter noen kast hadde jeg napp, og på neste kast sveivet jeg dit det nappet, og lot sluken synke. 1-2-3-4-5. Jeg rakk å telle til 5 før det plutselig hugg til. I det litte vannet lurte en røye på 600 gram.

Nå begynte jeg nesten å få dårlig samvittighet for å få fisk. Det er alltid moro å få fisk, men best er det når alle får jevnt med fisk. Heldigvis ropte Gard om at han hadde fisk en stund etter at vi kom til Garasjavri.

Fisken skal berges!

Stanga til Gard hadde en fin bue, og jeg sprang til med kameraet. Ut fra gliset til fiskeren var det tydeligvis en sprek røye som ga en god fight. Så like ved land ble det dramatikk.

I det Gard var klar til å lande røya løsnet kroken en halvmeter fra land. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Stanga gikk i bakken, mens fiskeren hoppet etter fisken. Og jeg knipset så fort kameraet klarte.

Røya hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp denne gangen heller, så vannspruten stod mens Gard prøvde å få tak i fisken. Først glapp røya ut av grepet, så ble hendene brukt som skuffe, og røya fløy mot land. Der glapp den nok en gang ut av grepet, og var på vei ut i vannet på andre siden av grusbanken. Omsider fant fingrene tak rundt gjellene og kampen var over.  

En fantastisk innsats, og kameraet var heldigvis med for å forevige kampen mellom Gard og en røye på 800 gram.

Kveld på fjellet

Før vi begynte på turen tilbake fra garas fikk også jeg en røye på 800 gram, og vi plukket med oss en betydelig mengde søppel. Både søppel etter turfolk, og noe etter samene i området. Gard fikk også en liten halvkiosrøye da vi var tilbake ved leiren.

Ut over kvelden serverte Henrik pannekaker, og vi ble sittende å prate om alt og ingenting, slik en ofte gjør på tur. En siste kveld med god stemning, før vi neste morgen pakket sammen og gikk ned mot dalen med sekken tung av fisk.

Så var det bare å få karene en tur innom dusjen for å skåne resten av flypassasjerene på turen sørover fra Bardufoss.