Bussjåføren fra Fauske til Sulitjelma var av den hjelpsomme typen. Han la merke til sekken da jeg gikk på, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Jeg fortalte at planen var å gå fra Sulitjelma til Narvik, men ikke viste hvor jeg skulle av. Han var kjent i området, og lovte å stoppe for å vise hvor jeg skulle starte.
Nesten hele veien til Sulitjelma fortale sjåføren om turer i Sulitjelmafjellene, så da han stoppet og sa «Her skal du av», var jeg sugen på å starte langturen. Sjåføren ble med ut og fulgte meg over veien til et skilt merket SOT. «Det er bare å følge grusveien opp her. Det står skilt der stien starter». Jeg takket for alle tipsene, før sjåføren ønsket god tur og kjørte videre.
Jeg justerte sekken og startet på den lange seige motbakken opp fra Sulitjelma. Mange Norge på langs vandrere har beskrevet bakken som Norges seigeste, og med 24 timer på reise med norsk kollektivtrafikk skjønte jeg hva de mente. Det gikk jevnt oppover kilometer etter kilometer.
Omsider flatet det ut, og etter hvert dukket Ny-Sulitjema fjellstue opp. Etter den lange reisen var jeg ikke i tvil. Det var tid for å ta første natt på hytte.
Clik here to view.
Den lange seige bakken opp fra Sulitjelma
Clik here to view.
Ny-Sulitjelma fjellstue
Clik here to view.
På Ny-Sulitjelma ble jeg kjent med merket for Nordkalottruta. Den ruta ble del av en tur neste sommer.
Clik here to view.
Inne på Ny-Sulitjelma fjellstue. Mer husfølelse en hyttestemning.
Sulitjelmafjellene
Jeg våknet frisk og uthvilt etter å ha sovet uavbrutt i 12 timer på hytta. De neste ukene skulle jeg gå nordover gjennom Sulitjelmafjellene, Padjelanta og Narvikfjellene. Jeg hadde god tid, og det var ingen grunn til å kaste bort tiden på hytta. Jeg fikk pakket sammen og gikk nordover.
Fra Ny-Sulitjelma fulgte jeg stien til Sorjushytta. Snøsmeltingen var ikke over i starten av juli, så det ble mange snøflekker å krysse. Det gjorde ikke så mye. Snøen var fast, og der bekkene gikk flomstore var det gjerne mulig å krysse på en snøbro.
Med friske bein pa passerte jeg dagens høyeste punkt på 1050 moh. Mot nord kunne Sorjushytta så vidt skimtes nede ved et islagt Sorjusvatn. Mot øst resite den mektige Suliskongen seg bakenfor Sulitjelmabreen. I vest kunne jeg se Blåmannsisen stikke en av armene ned i Blåmannsisvatnet. Et vilt og vakkert terreng, og jeg skjønte hvorfor de fleste som går Norge på langs velger en svipptur innom Sverige og Padjelanta på dette strekket av landet.
Jeg fortsatte end til Sorjushytta, og kom frem med nyvaskede bein etter et lite vad noen hundre meter før jeg var fremme. Der ble jeg møtt av to personer som hadde dugnad på ny-hytta. De kunne fortelle at den gamle ny-hytta ble tatt av stormen Narve i januar 2006. Restene lå som en liten plankehaug litt unna. Nå hold de på med det siste støket med maling og fikset inne slik at den kunne være klar for nye besøk om noen uker.
Clik here to view.
Snøen sørget for snøbroer over de fleste bekkene i Sulitjelmafjellene.
Clik here to view.
Reinsflokk i Sulitjelmafjellene.
Clik here to view.
Sorjushytta
Clik here to view.
Dugnad på nye-nye-Sorjushytta.
Clik here to view.
Gamle Sorjushytta ble hjem for en natt.
Padjelanta og svenske turisthytter
Etter Sulitjelmafjellene fortsatte turen over Riksgrensa og inn i Padjelanta nasjonalpark. Litt før grensen gikk det en hengebro over en smeltevannselv. Det var tydelig at vinteren hadde vært hard, for en av stolpene på land var knekt, og rekkverket hang ned under broa. Det fristet lite å krysse brua, men samtidig fristet det enda mindre å vade ut i smeltevannet. Etter to forsøk, og en hel del hyperventilering, krøp jeg helskinnet over brua og fortsatte inn i Sverige.
Ved enden av Voulep Sårjåsjávvre ligger Sårjåsjaure fjellstuga. Hytta lå vakkert plassert ved en lang strand, med en foss like nedenfor. Spent på Svenske turisthytter stakk jeg hodet inn. Om området fristet til et opphold, så ble det raskt endret etter en tur inn på hytta. Sårjåsjaure fjellstuga var en kald og upersonlig hytte. Innvendig fant jeg to små krakker, et lite bord festet til veggen, et par køyer, og et totalt fravær av ved. Jeg gikk videre.
Fra Sårjåsjaure fjellstuga gikk det nedover, og jeg kom inn på Padjelantaleden. Å komme fra Sulitjelmafjellene til Padjelanta i starten av juli var litt av en overgang. Mens snøen fortsatt lå i høyden, var det full vår nede i dalen.
Clik here to view.
Vinteren hadde herjet hardt med hengebroa i Sulitjelmafjellene.
Clik here to view.
Ingen tollere å se på riksgrensen.
Clik here to view.
Sårjåsjaure fjellstuga ligger fint til.
Clik here to view.
En sliten hytte ble første møte med svenske turistforeningen.
Clik here to view.
To pinnestoler og et spinkelt bord på veggen var alt Sårjåsjaure fjellstuga hadde å by på.
På handletur i Staloloukta
Etter et par dager i Padjelanta nærmet jeg meg Staloloukta. Der hadde jeg hørt det var mulig å kjøpe fersk varmrøkt røing, og handle litt forsyninger i den lokale kiosken. Det skulle bli godt med litt forfriskninger etter 5 dager på tur.
Jeg fant veien frem til turisthytten for å finne en seng for natten. Klokka hadde så vidt passert sju på kvelden, men det var tydeligvis litt seint å ankomme. Litt motvillig dukket en uinteressert tenåringsjente frem fra bakrommet, og etter å ha avlevert en fin sum norske kroner (vekslingskursen var ikke mye å skryte av), fikk jeg en seng for natten.
Så snart sekken var plassert på rommet gikk jeg for å finne kiosken. Den lå noen hundre meter fra hytta, og utvalget i turmat og andre godsaker imponerte meg. Her viste de tydeligvis hva en fjellvandrer trengte. Så med ny forsyninger, og et par kalde pils kunne jeg sette meg ute i kveldssola før jeg ruslet tilbake til rommet.
Clik here to view.
Virrijaure
Clik here to view.
Staloloukta.
Clik here to view.
Staloloukta ble et trivelig møte, selv om turisthytta ikke fristet til flere besøk.
Svenske plankestier
0600 neste morgen spilte kasserolleorkestret opp. Det var umulig å ignorere den tiltagende klimpringen, og mengden av folk som romsterte frem og tilbake i gangen. Smal i øynene kikket jeg forvirret ut i gangen. Kvelden før hadde jeg bare sett noen få gjester i stua, mens nå krydde det av folk over alt og matsalen var full. Jeg vasket meg ut av rommet, og forsvant ut døra i kaoset for å ta frokosten oppe i høyden.
Turen videre gjennom Padjelanta gikk på velbrukte stier. Og så snart det var en fuktig flekk i terrenget så det ut som om en svenske med stor skog og eget sagbruk hadde gått amok. Kilometer på kilometer med plankesti var lagt ut. En dag regnet jeg ut at 5 av 28 kilometer gikk på planker. En smal sti, som ble livsfarlig så snart det kom et par regndråper.
Etter møtet med Staloloukta valgte jeg teltet resten av turen i Padjelanta. Jeg fant også løsningen på mysteriet med folket som plutselig fylte hytta på morgenen. Det så ut til at svenske turgåere likte å starte før klokka 8, være fremme tidlig på neste hytte, spise middag og så legge seg tidlig tidlig. Det passet meg bra. En time om dagen møtte jeg motgående trafikk, og resten av tiden hadde jeg fjellet stort sett for meg selv.
Clik here to view.
En liten perle i Padjelanta.
Clik here to view.
En av mange hengebroer i Padjelanta.
Clik here to view.
Kilometer på kilometer med plankestier.
Clik here to view.
Selv over de minste fuktige flekker var det lagt planker. Forøvrig en ganske så karrakteristisk stein.
Clik here to view.
Det er ingen fare for å bli våt på beina med slik tilrettelegging.
Clik here to view.
En rype som forsøkte å lure meg vekk fra kyllingene.
Clik here to view.
Etter Staloloukta ble teltet benyttet gjennom Padjelanta.
80 meter med gyngende mareritt
Etter noen dager kom jeg til Voujatjædno, og stod foran 3 hengebruer for å komme over elva. Den første brua var 80 meter lang, og Sveriges lengste hengebro for vandring. 80 meter på to planker som hang fra stålwire høyt over brusende vannmasser. Jeg trakk pusten dypt og gikk forsiktig ut på brua. 5 meter. Brua begynte å gynge, beina sviktet og jeg trakk meg tilbake på trygg grunn.
Den spinkle brua var mer en jeg var komfortabel med. Men jeg skulle over, så jeg prøvde å overbevise meg selv om at den hadde holdt folk før. Den var helt sikkert trygg. Det hjalp selvsagt ikke, og jeg var like skjelven da jeg sank ned på kne for et nytt forsøk. Millimeter for millimeter smøg jeg meg over, mens jeg inspiserte planker, spiker og skruer.
9 minutter etter at jeg startet hadde jeg tilbakelagt 80 meter med gyngende mareritt. Nå gjenstod det bare to litt kortere bruer før jeg kunne gå over fjellet til Vaisaloukta for å ta båten over Akkajaure til Ritsem for en varm dusj og litt proviantering.
Clik here to view.
80 meter med gyngende mareritt. Da jeg gikk Nordkalottruta i 2011 var brua byttet ut med en mer solid jernbru.
Clik here to view.
Matpause mens jeg venter på båten i Vaisaloukta
Clik here to view.
Proviantering for en ny uke på Ritsem.
Narvikfjellene
Etter en natt på Ritsem hadde jeg fylt sekken med forsyninger for en ny uke og fortsatt nordover mot Narvikfjellene. To dager senere var jeg ved Gautelishytta.
Jeg brukte Gatelishytta som base for fisketurer de neste dagene. Time etter time gikk jeg rundt med fiskestanga. På de mindre vannene var isen i ferd med å gå, mens de store lå åpne. Det burde være gode forhold for «vårfiske», men fisken var treig. Alt jeg fikk var småfisk på 200-300 gram.
Clik here to view.
Planlegging av neste etappe på Ritsem.
Clik here to view.
Teltplass rett før grensa og Narvikfjellene.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Clik here to view.
I Narvikfjellene lå det fortsatt mye snø i andre halvdel av juli.
Clik here to view.
Gautelishytta.
Clik here to view.
Norske hengebruer var om mulig enda skumlere en de lange svenske.
Clik here to view.
Mage fangst.
Haiketur til Narvik
Etter hvert gikk jeg videre mot Cáihnavággihytta i følge med flokker av reinsdyr. Narvikfjellene viste seg frem med sol og behagelige temperaturer. Fisken uteble imidlertid, så etter hvert minket det på provianten og jeg satte kursen mot nærmeste vei.
Etter noen kilometer langs grusveien ned mot Skjomdalen kom en volvo kjørende med to personer i. Jeg la merke til at karen hadde Reckonpack og feltbukse på seg. Det viste seg at han nettopp var ferdig som soldat på HJK, og nå hadde vært på tur med en venninne noen dager. Det viste seg også raskt at vi hadde flere felles kjente på Rena, så det ble en hyggelig tur ned dalen.
Underveis la jeg merke til at han hadde bilen i fri, og motoren på tomgang. Lite bensin var forklaringen, og han håpet å komme seg til nærmeste stasjon. Da vi kom ned anleggsveien var det stopp. Bilen var bensintørr og mobilen var uten dekning.
Heldigvis kom det to biler fra Statkraft forbi like etterpå. Vi praiet hver vår bil. En for tur til nærmeste bensinstasjon, mens jeg satt på med Statkraftkaren som skulle til Narvik. Senere på kvelden traff jeg igjen karen i Narvik for å dele noen kalde pils på en pub.
Clik here to view.
Sommer i Narvikfjellene.
Clik here to view.
Cáihnavággihytta.
Clik here to view.
Og på toppen av fossen var det en hengebro…
Etterspill
Mens jeg ruslet ned til stasjonen etter en natt på hotell i Narvik kjente jeg at 18 dager på tur var litt lite. Jeg ville gå mer. Jeg fant frem en mynt fra lomma og knipset den i lufta. Krone så går jeg av toget på Kongsvoll og tar en tur i Dovrefjell. Mynt så reiser jeg helt hjem. Det ble Krone, så jeg gikk innom butikken og kjøpte mat for en uke.
Clik here to view.
Hvor går turen videre?
Langturen fra sommeren 2007 er funnet frem fra arkivet som luke 17 i Tursidens adventskalender i 2015. Image may be NSFW.
Clik here to view.