I dag så jeg sesongens første vakringen etter en sjøørret på godplassen. Et forsiktig vak, og ringer som spredde seg utover en speilblank fjord. Et varsel om en ny fiskesesong i Troms.
Påska har vært sterkt preget av virus i lungene og høy temperatur under topplokket. Så det har blitt flere timer på sofaen enn turer på ski. Men med en stigende fiskefeber og strålende sol ute er det ikke lett å holde seg i ro. Så med 2 par ullsokker, tre lag ull, ullhals, ullue og tjukk varmejakke har det blitt noen turer ned til fjorden også.
Rolige turer for å få litt frisk luft, kaste noen ganger med stanga og koke litt kaffe.
Helt til den første vakringen dukket opp. Det er utrolig hva synet av en vakring kan gjøre etter en lang vinter. På et øyeblikk var hodepine og feber erstattet med den velkjente spenningen. Ville den la seg lure av flua?
Selv om vinteren fortsatt holder stand, går det uungåelig mot vår og vakende fisk.
Et forsiktig vårtegn i en solhelling.
Pattegrisen.
Enkelte steder er fjorden full av tobis/sil, så sjøørreten kommer til dekket bord når den svømmer ut av elva.
Helt fritt for fangst har det ikke vært i påska…
Kaffebål.
Utallige kast senere hadde jeg prøvd både sluk og flue, uten å ha sett flere tegn til fisk. Likevel, nedtellingen til sjøørretsesongen er i gang og fiskefeberen er på plass. Og jeg vil tro jeg ikke er den eneste som kjenner kriblingen foran en ny sesong med fiskestanga?